Apostlenes gjerninger 13:1–52
13 I menigheten i Antiọkia var det profeter og lærere:+ Bạrnabas, Sịmeon med tilnavnet Niger, Lụkius fra Kyrẹne, Mạnaen, som var utdannet sammen med landsdelsherskeren Herodes, og Saulus.
2 Mens de tjente* Jehova* og fastet, sa den hellige ånd: «Ta ut Bạrnabas og Saulus+ for meg, så de kan utføre den oppgaven som jeg har utvalgt dem til.»+
3 Etter å ha fastet og bedt la de hendene på dem og sendte dem av sted.
4 Disse mennene, som var blitt utsendt av den hellige ånd, dro så ned til Selevkịa, og derfra seilte de til Kypros.
5 Da de kom til Sạlamis, begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også med seg Johannes som assistent.+
6 Etter at de hadde dratt over hele øya, kom de til Pafos. Der traff de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Bar-Jesus.
7 Han var hos prokonsulen* Sẹrgius Paulus, som var en klok mann. Denne mannen kalte til seg Bạrnabas og Saulus og var ivrig etter å høre Guds ord.
8 Men Ẹlymas, trollmannen, begynte å motarbeide dem og prøvde å få prokonsulen bort fra troen. (Navnet Ẹlymas betyr «trollmann».)
9 Saulus, også kalt Paulus, ble da fylt med hellig ånd, og han så fast på ham
10 og sa: «Du er full av all slags bedrag og ondskap, du er Djevelens sønn,+ du er en fiende av alt som er rett! Skal du aldri holde opp med å forvrenge Jehovas* rette veier?
11 Nå vil Jehova* straffe deg, og du skal bli blind og ikke se sollyset for en tid.» I samme øyeblikk kom det tett tåke og mørke over ham, og han famlet omkring og prøvde å finne noen som kunne leie ham.
12 Da prokonsulen så det som hadde skjedd, ble han en troende, for Jehovas* lære hadde gjort dypt inntrykk på ham.
13 Paulus og de som var med ham, seilte nå ut fra Pafos og kom til Perge i Pamfỵlia. Da forlot Johannes+ dem og reiste tilbake til Jerusalem.+
14 Men de dro videre fra Perge og kom til Antiọkia i Pisịdia. Der gikk de inn i synagogen+ på sabbatsdagen og satte seg.
15 Etter opplesningen fra Loven+ og Profetene ga synagogeforstanderne dem denne beskjeden: «Menn, brødre, hvis dere har et oppmuntrende ord til dem som er her, så si det.»
16 Da reiste Paulus seg, ga tegn med hånden og sa:
«Israelitter og dere andre som frykter Gud, hør!
17 Dette folkets Gud, Israels Gud, valgte ut forfedrene våre, og han opphøyde folket da de levde som utlendinger i Egypt, og førte dem ut derfra med stor makt.*+
18 Og i omkring 40 år hadde han tålmodighet med dem i ødemarken.+
19 Etter å ha utryddet sju nasjoner i Kạnaan lot han israelittene få landet som en arv.+
20 Alt dette skjedde i løpet av omkring 450 år.
Deretter ga han dem dommere fram til profeten Samuels tid.+
21 Men så krevde de å få en konge,+ og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme,+ og han regjerte i 40 år.
22 Etter at Gud hadde fjernet ham, satte han David til å være konge over dem.+ Om ham vitnet han og sa: ‘Jeg har funnet David, Isais sønn,+ en mann etter mitt hjerte.+ Han skal gjøre alt det jeg ønsker.’
23 I samsvar med sitt løfte har Gud gjennom denne mannens etterkommere* gitt Israel en frelser, Jesus.+
24 Før han kom, hadde Johannes offentlig forkynt for hele Israels folk at de skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret.+
25 Men da Johannes var i ferd med å fullføre sin tjeneste, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men det kommer en etter meg, og jeg er ikke engang verdig til å løsne sandalene på føttene hans.’+
26 Brødre, dere som er etterkommere av Abraham, og de andre blant dere som frykter Gud: Budskapet om denne frelsen er blitt sendt til oss.+
27 Innbyggerne i Jerusalem og lederne der anerkjente ham ikke. Men da de dømte ham, oppfylte de det profetene hadde sagt,+ det som blir lest opp hver sabbat.
28 De fant ikke noe grunnlag for dødsstraff,+ men krevde likevel at Pilatus skulle få ham henrettet.+
29 Og da de hadde gjort alt det som står skrevet om ham, ble han tatt ned fra pælen* og lagt i en grav.*+
30 Men Gud oppreiste ham fra døden,+
31 og i mange dager viste han seg for dem som hadde vært med ham fra Galilẹa og opp til Jerusalem. Disse er nå hans vitner for folket.+
32 Vi forkynner altså det gode budskap for dere om det løftet som ble gitt til forfedrene våre.
33 Gud har fullt ut oppfylt løftet for oss, deres barn, ved å oppreise Jesus.+ Ja, slik står det skrevet i andre salme: ‘Du er min sønn. I dag er jeg blitt din far.’+
34 Og det at Gud oppreiste ham fra døden, så han aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet,* har Gud sagt på denne måten: ‘Jeg vil vise dere den trofaste* og lojale kjærlighet som jeg lovte David.’+
35 Og i en annen salme sies det: ‘Du skal ikke la din lojale gå i forråtnelse.’+
36 David tjente jo Gud* i sin egen generasjon, og han sovnet inn i døden, ble lagt hos sine forfedre og gikk i forråtnelse.+
37 Men han som Gud oppreiste, gikk ikke i forråtnelse.+
38 Dere skal derfor vite, brødre, at på grunn av ham blir det forkynt at dere kan få tilgivelse for deres synder.+
39 Alt dere ikke kunne bli erklært skyldfrie for ved hjelp av Moseloven,+ det blir alle som tror, erklært skyldfrie for ved hjelp av ham.+
40 Pass derfor på så dere ikke blir rammet av det som blir sagt i Profetene:
41 ‘Se hva jeg gjør i deres dager, dere som viser forakt. Dere skal bli forbløffet og bli utslettet. For jeg gjør noe som dere ikke kommer til å tro, selv om noen forteller dere om det i detalj.’»+
42 Da de gikk ut, ba folk dem inntrengende om å snakke mer om dette neste sabbat.
43 Etter møtet i synagogen fulgte mange av jødene og av proselyttene som tilba Gud, etter dem. Paulus og Bạrnabas snakket med dem og oppfordret dem til å fortsette å leve på en slik måte at Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet.+
44 Neste sabbat kom nesten alle i byen for å høre Jehovas* ord.
45 Da jødene så folkemengden, ble de fylt av misunnelse og begynte å motsi Paulus på en blasfemisk måte.+
46 Da sa Paulus og Bạrnabas frimodig til dem: «Det var nødvendig at Guds ord først ble forkynt for dere.+ Men siden dere avviser det og dømmer dere selv uverdige til evig liv, så går vi nå til nasjonene.+
47 For Jehova* har gitt oss denne befalingen: ‘Jeg har satt deg til å være et lys for nasjoner for at du skal bringe frelse til jordens ender.’»+
48 Da de som var fra nasjonene, hørte dette, begynte de å glede seg og å snakke begeistret om Jehovas* ord. Og alle som hadde den rette innstillingen, slik at de kunne få evig liv, ble troende.
49 Og Jehovas* ord ble spredt rundt omkring i hele området.
50 Men jødene hisset opp de framstående gudfryktige kvinnene og de ledende mennene i byen, og de fikk i stand en forfølgelse+ mot Paulus og Bạrnabas og jaget dem ut av området.
51 De ristet da støvet av føttene sine* mot dem og dro til Ikọnium.+
52 Og disiplene fortsatte å bli fylt med glede+ og hellig ånd.
Fotnoter
^ El.: «offentlig tjente».
^ Se Tillegg A5.
^ Den romerske stattholderen i en provins. Se Ordforklaringer.
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ Bokst.: «med løftet arm».
^ El.: «avkom».
^ El.: «minnegrav».
^ El.: «trestokken; treet».
^ Dvs. aldri vende tilbake til et liv i en menneskekropp som kunne dø og gå i forråtnelse.
^ El.: «pålitelige».
^ El.: «tjente Guds vilje».
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ Det at man ristet støvet av føttene, viste at man frasa seg ansvaret.
