Apostlenes gjerninger 16:1–40
16 Så kom han til Derbe og også til Lystra.+ Der var det en disippel som het Timọteus.+ Moren hans var en troende jødisk kvinne, men faren var gresk.
2 Brødrene i Lystra og Ikọnium hadde bare godt å si om Timọteus.
3 Paulus ville gjerne ha ham med på reisen, og han omskar ham av hensyn til jødene i disse områdene,+ for alle visste at faren var greker.
4 De reiste gjennom byene og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, for at disiplene skulle følge dem.+
5 Og menighetene fortsatte å bli styrket i troen, og de vokste fra dag til dag.
6 De dro dessuten gjennom Frỵgia og Galạtia,+ for den hellige ånd hindret dem i å forkynne Guds ord i provinsen Asia.
7 Da de så kom ned til Mỵsia, prøvde de å dra til Bitỵnia,+ men Jesu ånd ga dem ikke lov.
8 De reiste da gjennom* Mỵsia og kom ned til Troas.
9 Om natten fikk Paulus et syn. Han så en makedonsk mann som sto og ba ham inntrengende: «Kom over til Makedọnia og hjelp oss!»
10 Så snart han hadde sett synet, forsøkte vi å komme oss til Makedọnia, for vi trakk den slutningen at Gud hadde tilkalt oss for at vi skulle forkynne det gode budskap for dem.
11 Vi seilte da ut fra Troas med kurs for Samotrạke og kom dagen etter til Neạpolis.
12 Derfra dro vi til Filịppi,+ som er en romersk koloni og den viktigste byen i den delen av Makedọnia. Vi ble i denne byen noen dager.
13 På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv der vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og begynte å snakke med de kvinnene som var samlet.
14 En av dem som hørte på, var Lydia, en kvinne som tilba Gud. Hun drev med salg av purpurfarget tøy* og var fra byen Tyatịra.+ Jehova* åpnet hjertet hennes helt, slik at hun tok til seg det Paulus sa.
15 Da hun og hennes husstand var blitt døpt,+ ba hun oss inntrengende: «Hvis dere regner meg for å være trofast mot Jehova,* så bli med hjem til meg og bo der.» Og hun overtalte oss til å bli med henne.
16 En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en tjenestejente som var besatt av en ånd, en spådomsdemon.+ Hennes herrer tjente gode penger på spådomskunstene hennes.*
17 Hun fortsatte å følge etter Paulus og oss mens hun ropte: «Disse mennene er slaver for Den Høyeste Gud,+ og de forkynner dere veien til frelse.»
18 Dette fortsatte hun med i mange dager. Til slutt ble Paulus lei av det og snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne.» Og den fór ut i samme øyeblikk.+
19 Herrene hennes skjønte nå at de ikke lenger kunne håpe å tjene penger på henne.+ Da grep de tak i Paulus og Silas og slepte dem til torget, til byens ledere.+
20 De førte dem fram for magistratene* og sa: «Disse mennene skaper stor uro i byen vår.+ De er jøder,
21 og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å godta eller følge, ettersom vi er romerske borgere.»
22 Hele folkemengden ble rasende på dem, og magistratene rev av dem klærne og ga befaling om at de skulle slås med stokker.+
23 Etter at de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og ga fangevokteren ordre om å vokte dem godt.+
24 Fordi han fikk en slik ordre, plasserte han dem i den innerste delen av fengselet og satte føttene deres fast i blokken.
25 Ved midnatt satt Paulus og Silas og ba, og de lovpriste Gud med sang,+ og de andre fangene hørte på dem.
26 Plutselig kom det et kraftig jordskjelv som fikk fengselets grunnvoller til å riste. I samme øyeblikk ble alle dørene åpnet, og fangenes lenker løsnet.+
27 Fangevokteren våknet og så at fengselsdørene sto åpne. Da dro han sverdet og skulle til å ta livet sitt, for han trodde at fangene hadde rømt.+
28 Men Paulus ropte høyt: «Ikke gjør det, for vi er her alle sammen!»
29 Fangevokteren ba da om lys og løp inn og kastet seg skjelvende ned foran Paulus og Silas.
30 Han førte dem utenfor og sa: «Mine herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?»
31 De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og din husstand.»+
32 De forkynte så Jehovas* ord for ham og for alle i hans hus.
33 Og mens det ennå var natt, tok han dem med seg og vasket sårene deres. Straks etter ble han og alle i hans husstand døpt.+
34 Så lot han dem komme hjem til ham og satte fram mat til dem, og han gledet seg stort sammen med hele sin husstand nå som han hadde begynt å tro på Gud.
35 Da det ble dag, sendte magistratene betjentene for å si: «Løslat disse mennene.»
36 Fangevokteren fortalte det til Paulus og sa: «Magistratene har sendt beskjed om at dere begge skal løslates. Så kom ut og gå i fred.»
37 Men Paulus svarte dem: «Enda vi er romerske borgere, slo de oss offentlig, uten at vi var dømt,*+ og kastet oss i fengsel. Skal de nå kaste oss ut i hemmelighet? Nei takk! De får komme selv og føre oss ut.»
38 Betjentene rapporterte dette til magistratene, som ble redde da de hørte at mennene var romerske borgere.+
39 De kom derfor og ba dem om unnskyldning, og etter at de hadde ført dem ut, ba de dem om å forlate byen.
40 Men fra fengselet gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene og oppmuntret dem.+ Så dro de videre.
Fotnoter
^ El.: «forbi».
^ El.: «av purpurfarge».
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ El.: «på at hun forutsa framtiden».
^ Se Ordforklaringer.
^ Se Tillegg A5.
^ El.: «uten en rettssak».
