Apostlenes gjerninger 5:1–42
5 En mann som het Ananịas, og hans kone Saffịra solgte en eiendom.
2 Men han holdt i hemmelighet tilbake noe av betalingen, og hans kone var klar over det. Så kom han med resten av pengene og overleverte dem til apostlene.+
3 Men Peter sa: «Ananịas, hvorfor har du latt Satan gi deg mot til å lyve+ for den hellige ånd+ og i hemmelighet holde tilbake noe av betalingen for jordstykket?
4 Var det ikke ditt så lenge du hadde det? Og kunne du ikke gjøre hva du ville med pengene etter at det var solgt? Hvorfor har du tenkt ut noe slikt i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.»
5 Da Ananịas hørte dette, falt han om og døde. Og alle som hørte om det, ble grepet av stor frykt.
6 Så reiste noen unge menn seg, svøpte ham inn i tøystykker, bar ham ut og gravla ham.
7 Omkring tre timer senere kom hans kone inn uten å vite hva som hadde skjedd.
8 Peter spurte henne: «Si meg, var det dette beløpet dere solgte jordstykket for?» Hun svarte: «Ja, det stemmer.»
9 Da sa Peter til henne: «Hvorfor ble dere enige om å sette Jehovas* ånd på prøve? Hører du skrittene som nærmer seg døren? Det er lyden av dem som har gravlagt mannen din. De skal bære ut deg også.»
10 I samme øyeblikk falt hun om foran ham og døde. Da de unge mennene kom inn, fant de henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen hennes.
11 Hele menigheten og alle som hørte om dette, ble grepet av stor frykt.
12 Apostlene fortsatte å gjøre mange mirakler og undere* blant folket,+ og de pleide alle å møtes i Salomos søylegang.+
13 Riktignok hadde ingen av de andre mot til å slutte seg til dem, men folket snakket positivt om dem.
14 Og flere og flere begynte å tro på Herren og ble lagt til, et stort antall av både menn og kvinner.+
15 Folk bar til og med de syke ut på hovedgatene og la dem der på små senger og matter, for at i det minste skyggen av Peter skulle falle på noen av dem når han gikk forbi.+
16 Det kom også mange mennesker fra byene rundt Jerusalem, og de bar på syke og slike som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.
17 Men øverstepresten og alle tilhengerne hans, som tilhørte saddukeernes sekt, reiste seg i sinne og ble fylt av misunnelse.
18 Og de arresterte apostlene og satte dem i det offentlige fengselet.+
19 Men om natten åpnet Jehovas* engel fengselsdørene,+ førte dem ut og sa:
20 «Gå og still dere opp i templet, og fortsett å forkynne budskapet om livet.»*
21 Etter at de hadde hørt dette, gikk de tidlig neste morgen inn i templet og begynte å undervise folk.
Øverstepresten og tilhengerne hans kalte nå sammen Sanhedrịnet og hele Israels eldsteråd. Så sendte de bud til fengselet og ga ordre om at apostlene skulle føres fram for dem.
22 Men da betjentene kom til fengselet, fant de dem ikke der. De gikk da tilbake og meldte:
23 «Fengselet var forsvarlig låst, og vaktene sto ved dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.»
24 Da overprestene og lederen for tempelvaktene hørte dette, ble de forvirret og lurte på hva dette ville føre til.
25 Så kom det en mann og fortalte: «De mennene dere satte i fengsel, står i templet og underviser folket.»
26 Da gikk lederen av sted sammen med betjentene sine og hentet apostlene, men uten å bruke makt, for de var redde for å bli steinet av folket.+
27 De tok dem med seg og førte dem fram for Sanhedrịnet. Øverstepresten begynte å forhøre dem
28 og sa: «Vi ga dere streng befaling om å slutte å undervise på grunnlag av dette navnet,+ og likevel har dere fylt Jerusalem med læren deres, og dere vil gi oss skylden for denne mannens død.»*+
29 Da svarte Peter og de andre apostlene: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.*+
30 Våre forfedres Gud har oppreist Jesus, som dere drepte ved å henge ham på en pæl.*+
31 Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd+ som Hovedformidler+ og Frelser,+ så israelittene kunne angre og få tilgivelse for sine synder.+
32 Vi er vitner om alt dette,+ og det er også den hellige ånd,+ som Gud har gitt dem som adlyder ham.»*
33 Da de hørte dette, ble de rasende og ville rydde dem av veien.
34 Men en fariseer som het Gamạliel,+ reiste seg i Sanhedrịnet. Han var en lovlærer som hele folket hadde stor respekt for, og han ga befaling om at mennene skulle føres ut en kort stund.
35 Så sa han: «Israelittiske menn, tenk dere godt om før dere gjør noe slikt med disse mennene.
36 For en tid siden sto Teudas fram og sa at han var noe stort, og omkring 400 menn sluttet seg til ham. Men han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt, og gruppen gikk i oppløsning.
37 Etter ham, på den tiden da det var folketelling,* sto galileeren Judas fram, og han fikk mange med seg. Også han mistet livet, og alle tilhengerne hans ble spredt.
38 Så nå sier jeg dere: Hold dere unna disse mennene, og la dem være. For hvis det er mennesker som står bak dette prosjektet og denne virksomheten, blir det ingenting av det.
39 Men hvis det er Gud som står bak, vil dere ikke kunne stoppe dem.+ Pass dere, ellers kan dere komme til å kjempe mot Gud.»+
40 Da fulgte de rådet hans, og de kalte inn apostlene, pisket* dem+ og befalte dem å slutte å forkynne på grunnlag av Jesu navn. Så lot de dem gå.
41 Apostlene gikk da ut fra Sanhedrịnet og gledet seg+ fordi de var blitt funnet verdige til å bli vanæret* for hans navns skyld.
42 Og i templet og fra hus til hus+ fortsatte de hver dag å undervise og å forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.+
Fotnoter
^ Se Tillegg A5.
^ El.: «tegn og varsler».
^ Se Tillegg A5.
^ Bokst.: «alle ordene om dette livet».
^ Bokst.: «føre dette menneskets blod over oss».
^ El.: «adlyde Gud som vår hersker, ikke mennesker». Dvs. at de i denne situasjonen ikke kunne adlyde mennesker som befalte dem å slutte å forkynne.
^ El.: «en trestokk; et tre».
^ El.: «adlyder ham som sin hersker».
^ El.: «registrering».
^ El.: «prylte; slo».
^ El.: «å lide».
