Galaterne 2:1–21
2 Så, etter 14 år, dro jeg igjen opp til Jerusalem, denne gangen sammen med Bạrnabas,+ og jeg tok også med meg Titus.+
2 Jeg dro opp som følge av en åpenbaring, og jeg la fram for dem det gode budskap som jeg forkynner blant nasjonene. Det gjorde jeg i et privat møte med de høyt respekterte mennene for å være sikker på at min tjeneste ikke var forgjeves.*
3 Ikke engang grekeren Titus,+ som var med meg, ble tvunget til å la seg omskjære.+
4 Saken kom opp på grunn av de falske brødrene som hadde kommet inn i menigheten i stillhet,+ de som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten+ vi har som disipler av Kristus Jesus. De ønsket å gjøre oss helt og fullt til slaver.+
5 Men vi ga ikke etter og bøyde oss ikke for dem,+ nei ikke et øyeblikk.* For vi ville at det gode budskaps sannhet skulle forbli hos dere.
6 Når det gjelder dem som ble sett på som betydningsfulle+ – hva de var, betyr ingenting for meg, for Gud er ikke opptatt av menneskers ytre – så ble jeg ikke pålagt noe nytt av disse høyt respekterte mennene.
7 Men de forsto at jeg hadde fått i oppdrag å forkynne det gode budskap for de uomskårne,+ slik Peter hadde fått i oppdrag å forkynne for de omskårne.
8 For han som ga Peter kraft til å være apostel for de omskårne, ga også meg kraft til å være apostel for dem som er fra nasjonene.+
9 Og de forsto at jeg var blitt vist en slik ufortjent godhet.+ Jakob,+ Kefas* og Johannes, de som ble regnet som søyler i menigheten, ga da Bạrnabas og meg+ høyre hånd som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til nasjonene, men de til de omskårne.
10 De sa bare at vi skulle huske på de fattige, og det har jeg også oppriktig gått inn for å gjøre.+
11 Men da Kefas*+ kom til Antiọkia,+ irettesatte jeg ham* ansikt til ansikt, for han gjorde noe som helt tydelig var galt.*
12 Før det kom noen menn fra Jakob,+ pleide han å spise sammen med folk fra nasjonene.+ Men da disse mennene kom, sluttet han å gjøre dette og holdt seg unna fordi han var redd for dem som tilhørte de omskårne.+
13 De andre jødene ble også med på denne hyklerske oppførselen, slik at til og med Bạrnabas ble trukket med i hykleriet deres.
14 Men da jeg så at de ikke oppførte seg i samsvar med det gode budskaps sannhet,+ sa jeg til Kefas* mens alle hørte det: «Hvis du, enda du er jøde, lever som nasjonene og ikke som jødene, hvordan kan du da tvinge folk fra nasjonene til å leve etter jødisk skikk?»+
15 Vi som er født som jøder og ikke er syndere fra nasjonene,
16 er klar over at et menneske ikke blir erklært rettferdig ved gjerninger som Loven krever, men bare ved tro+ på Jesus Kristus.+ Derfor tror vi på Kristus Jesus, så vi kan bli erklært rettferdige ved tro på Kristus og ikke ved lovgjerninger, for ingen blir erklært rettferdig ved lovgjerninger.+
17 Hvis også vi blir sett på som syndere når vi søker å bli erklært rettferdige ved hjelp av Kristus, er Kristus da syndens tjener? Absolutt ikke!
18 Hvis jeg bygger opp igjen det som jeg en gang rev ned, viser jeg at jeg er en lovbryter.
19 For ved Loven ble jeg død for Loven,+ for at jeg skulle bli levende for Gud.
20 Jeg er pælfestet sammen med Kristus.+ Det er ikke lenger jeg som lever,+ men det er Kristus som lever, og han er forent med meg. Ja, det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, lever jeg ved troen på Guds Sønn,+ som elsket meg og ga seg selv for meg.+
21 Jeg avviser ikke Guds ufortjente godhet,+ for hvis man kan oppnå rettferdighet ved hjelp av Loven, døde Kristus i virkeligheten til ingen nytte.+
Fotnoter
^ Bokst.: «at jeg ikke løp eller hadde løpt forgjeves».
^ Bokst.: «en time».
^ Også kalt Peter.
^ El.: «han fortjente å bli dømt».
^ El.: «sa jeg ham imot».
^ Også kalt Peter.
^ Også kalt Peter.
