Nehemja 5:1–19
5 Men det kom et høyt klagerop fra mange menn og konene deres mot deres jødiske brødre.+
2 Noen sa: «Vi og sønnene og døtrene våre er mange. Vi må få korn, så vi kan spise og holde oss i live.»
3 Andre sa: «Vi pantsetter markene, vingårdene og husene våre for å få korn nå som det er matmangel.»
4 Andre igjen sa: «Vi har lånt penger på markene og vingårdene våre for å kunne betale avgiften til kongen.+
5 Vi er av samme kjøtt og blod som våre brødre,* og barna våre er akkurat som barna deres. Likevel er vi nødt til å la sønnene og døtrene våre bli slaver, og noen av døtrene våre er allerede slaver.+ Og vi er maktesløse og kan ikke stoppe dette, for markene og vingårdene våre tilhører andre.»
6 Jeg ble svært opprørt da jeg hørte deres klagerop og det de fortalte.
7 Jeg tenkte grundig over saken i mitt hjerte og irettesatte så de høytstående mennene og embetsmennene og sa til dem: «Dere krever alle sammen renter* av deres egne brødre.»+
Deretter innkalte jeg til et stort møte på grunn av dette.
8 Og jeg sa til dem: «I den grad det har vært mulig, har vi kjøpt tilbake våre jødiske brødre som var solgt til nasjonene. Skal dere nå selge deres egne brødre,+ og må vi kjøpe dem tilbake?» Da ble de helt stille, og de visste ikke hva de skulle si.
9 Så sa jeg: «Det dere holder på med, er ikke rett. Burde dere ikke vise ved deres liv at dere frykter vår Gud,+ slik at nasjonene, våre fiender, ikke får grunn til å håne oss?
10 Både jeg, mine brødre og mine tjenere låner dem penger og korn. La oss slutte med å kreve renter av lån.+
11 Jeg ber dere, la dem nå i dag få tilbake markene,+ vingårdene, olivenlundene og husene sine og dessuten den hundredelen* av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever i rente av dem.»
12 Da sa de: «Vi skal gi dette tilbake, og vi skal ikke kreve noe av dem. Vi skal gjøre nøyaktig som du sier.» Så tilkalte jeg prestene og fikk disse mennene til å sverge at de skulle holde dette løftet.
13 Dessuten ristet jeg ut brystfolden* på kjortelen min og sa: «Måtte den sanne Gud på samme måte riste ut fra hus og eiendom hver mann som ikke holder dette løftet. Ja, la ham på samme måte bli ristet ut og miste alt.» Til dette sa hele menigheten: «Amen!»* Og de lovpriste Jehova, og folket gjorde som de hadde lovt.
14 Fra den dagen kong Artaxẹrxes utnevnte meg til å bli stattholder+ i Judas land, fra hans 20. år+ til hans 32. år,+ i tolv år, spiste verken jeg eller mine brødre den maten som stattholderen hadde rett til.+
15 Men de stattholderne som hadde vært før meg, hadde lagt tunge byrder på folket og krevd 40 sekel* sølv av dem hver dag til brød og vin. Også tjenerne deres hadde undertrykt folket. Men jeg gjorde ikke det,+ for jeg fryktet Gud.+
16 Jeg deltok også selv i arbeidet på denne muren, og vi skaffet oss ikke et eneste jordstykke.+ Alle tjenerne mine var samlet for å arbeide på muren.
17 Det var 150 jøder og embetsmenn som spiste ved mitt bord, i tillegg til dem som kom til oss fra nasjonene.
18 Hver dag ble én okse, seks utvalgte sauer og noen fugler gjort i stand for meg,* og én gang hver tiende dag fikk vi rikelig med all slags vin. Til tross for alt dette krevde jeg ikke den maten som stattholderen hadde rett til, for folket bar allerede en tung arbeidsbyrde.
19 Min Gud, husk meg for alt det jeg har gjort for dette folket, og la det komme meg til gode.+
Fotnoter
^ Bokst.: «Vårt kjøtt er som våre brødres kjøtt».
^ El.: «åger; urimelig høye renter».
^ El.: «den ene prosenten», dvs. i måneden.
^ Brystfolden fungerte som en slags lomme.
^ El.: «La det skje!»
^ En sekel tilsvarte 11,4 g. Se Tillegg B14.
^ El.: «på min regning».
