Romerne 4:1–25
4 Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han?
2 Hvis Abraham ble erklært rettferdig på grunn av gjerninger, ville han hatt noe å være stolt av, men ikke overfor Gud.
3 Men hva sier skriftstedet? «Abraham trodde på Jehova,* og derfor ble han regnet som rettferdig.»+
4 Den som utfører gjerninger, får – i likhet med en arbeider – ikke sin lønn på grunn av ufortjent godhet, men fordi han har krav på det.*
5 Det er annerledes med den som ikke utfører gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han blir regnet som rettferdig på grunn av sin tro.+
6 David sier også at den som Gud regner som rettferdig uavhengig av gjerninger, er lykkelig:
7 «Lykkelige er de som har fått tilgivelse for sine lovløse gjerninger, og som har fått sine synder dekket over.*
8 Lykkelig er den som Jehova* ikke vil kreve til regnskap for de syndene han har begått.»+
9 Er det da bare omskårne som oppnår en slik lykke, eller gjelder dette også uomskårne?+ Vi sier jo: «Abraham ble regnet som rettferdig på grunn av sin tro.»+
10 Når ble han regnet som rettferdig? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Det skjedde før han ble omskåret, mens han fortsatt var uomskåret.
11 Og han fikk et tegn+ – nemlig omskjærelsen – som et segl* som bekreftet at han var rettferdig på grunn av den troen han allerede hadde da han var uomskåret. Slik kunne han bli far til alle uomskårne som har tro,+ så de kunne bli regnet som rettferdige.
12 Han kunne også bli far til omskårne – til dem som holder seg til omskjærelsen, og som også* vandrer på en ordentlig måte i vår far Abrahams fotspor+ ved å ha den tro som han allerede hadde da han var uomskåret.
13 For det var ikke på grunnlag av en lov at Abraham eller hans etterkommere* fikk løftet om at han skulle bli arving til en verden,+ men det var på grunnlag av rettferdighet ved tro.+
14 For hvis de som holder seg til Loven, er arvinger, er troen uten betydning, og løftet er blitt opphevet.
15 Loven fører i virkeligheten til Guds vrede,+ men når det ikke er noen lov, er det heller ikke noe lovbrudd.+
16 Løftet ble derfor gitt på grunn av tro, så det kunne være i samsvar med ufortjent godhet.+ Derfor kunne løftet være sikkert for alle Abrahams etterkommere,*+ ikke bare for dem som holder seg til Loven, men også for dem som har samme tro som Abraham, som er far til oss alle.+
17 (Det er som det står skrevet: «Jeg har satt deg til å være far til mange nasjoner.»)+ Dette skjedde framfor Gud, som han trodde på, den som gjør de døde levende og omtaler det som ikke er, som om det var.*
18 Selv om det så håpløst ut, trodde Abraham likevel, på grunnlag av håp, på at han skulle bli far til mange nasjoner i samsvar med det som var blitt sagt: «Så tallrike skal dine etterkommere* bli.»+
19 Og han ble ikke svak i troen selv om han tenkte på sin egen kropp, som nå var så godt som død (han var jo omkring 100 år gammel),+ og også på det at Sara var for gammel til å kunne få barn.*+
20 På grunn av Guds løfte vaklet han ikke i mangel på tro, men troen ga ham styrke, og han ga Gud ære.
21 Han var fullstendig overbevist om at det Gud hadde lovt, var han også i stand til å gjøre.+
22 Derfor «ble han regnet som rettferdig».+
23 Men ordene «han ble regnet som rettferdig» ble ikke skrevet bare for hans skyld,+
24 men også med tanke på oss, som skal bli regnet som rettferdige fordi vi tror på Ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra døden.+
25 Jesus ble overgitt til døden for våre synder+ og ble oppreist for at vi skulle bli erklært rettferdige.+
Fotnoter
^ Se Tillegg A5.
^ El.: «men som noe man skylder ham».
^ El.: «tilgitt».
^ Se Tillegg A5.
^ El.: «en garanti».
^ El.: «og også til dem som».
^ El.: «avkom; ætt».
^ El.: «for hele ... avkom (ætt)».
^ El. muligens: «kaller på det som ikke er til, så det blir til».
^ El.: «ditt avkom; din ætt».
^ Bokst.: «at Saras morsliv var dødt».
