Romerne 8:1–39
8 De som er forent med Kristus Jesus, er derfor ikke under fordømmelse.
2 For åndens lov, den ånd som gir liv til dem som er forent med Kristus Jesus, har frigjort deg+ fra syndens og dødens lov.
3 Det som Loven ikke var i stand til+ fordi den var svak+ på grunn av menneskelig ufullkommenhet, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn+ i en skikkelse som lignet et syndig menneskes,+ for å fjerne synd. Slik fordømte han synden i det fysiske mennesket.
4 På den måten kan Lovens rettferdige krav bli oppfylt i oss+ som ikke lar oss lede av fysiske lyster,* men av ånden.+
5 For de som lar seg lede av sine fysiske lyster, retter sitt sinn mot det som har med det fysiske å gjøre,+ men de som lar seg lede av ånden, retter sinnet mot det som har med ånden å gjøre.+
6 Å rette sinnet mot fysiske lyster fører til død,+ men å rette sinnet mot ånden fører til liv og fred.+
7 For det å rette sinnet mot de fysiske lystene fører til fiendskap mot Gud.+ Disse lystene underordner seg jo ikke Guds lov og kan heller ikke gjøre det.
8 De som lar seg lede av de fysiske lystene, kan derfor ikke bli godkjent av Gud.
9 Men dere lar dere ikke lede av de fysiske lystene, men av ånden,+ så sant Guds ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi ånd,* da tilhører han ikke Kristus.
10 Men hvis dere er forent med Kristus,+ er riktignok kroppen død på grunn av synd, men ånden gir liv på grunn av rettferdighet.
11 Gud oppreiste Jesus fra døden, og hvis hans ånd bor i dere, skal han som oppreiste Kristus Jesus fra døden,+ også gjøre deres dødelige kropp levende+ ved sin ånd, som bor i dere.
12 Derfor, brødre, har vi altså en forpliktelse, men ikke overfor de fysiske lystene, så vi skulle la oss lede av dem.+
13 For hvis dere lar dere lede av de fysiske lystene, kommer dere til å dø. Men hvis dere ved hjelp av ånden dreper kroppens gjerninger,+ skal dere leve.+
14 Alle som blir ledet av Guds ånd, er virkelig Guds sønner.+
15 Dere fikk jo ikke en ånd som er knyttet til slaveri, og som på nytt skaper frykt. Nei, dere fikk en ånd som er knyttet til adopsjon som sønner. Og denne ånden får oss til å rope: «Abba,* Far!»+
16 Guds ånd vitner sammen med vår ånd+ om at vi er Guds barn.+
17 Når vi altså er barn, er vi også arvinger – ja Guds arvinger og Kristi medarvinger+ – så sant vi lider sammen med Kristus.+ Derfor skal vi også bli herliggjort sammen med ham.+
18 De lidelsene vi gjennomgår nå, regner jeg derfor som ingenting sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart i forbindelse med oss.+
19 For det skapte* venter med spent forventning på at Guds sønner skal bli åpenbart.+
20 Det skapte ble nemlig underlagt håpløshet.+ Det skjedde ikke av egen vilje, men på grunn av ham som gjorde det slik. Samtidig ble det gitt et håp
21 om at det skapte skal bli frigjort+ fra slaveriet under forgjengeligheten* og få Guds barns herlige frihet.
22 For vi vet at alt det skapte har sukket sammen og vært i smerte sammen fram til nå.
23 Og også vi som har fått førstegrøden, nemlig ånden, sukker i vårt indre+ mens vi ivrig venter på at vi skal bli adoptert som sønner,+ på at vi skal bli utfridd fra vår kropp ved en løsepenge.
24 For vi ble frelst i dette håpet. Men et håp som man ser oppfylt, er ikke lenger et håp. For når man ser noe, er det vel ikke noe man håper på?
25 Men vi håper+ på noe vi ikke ser,+ og derfor fortsetter vi ivrig å vente på det med utholdenhet.+
26 På lignende måte hjelper også ånden oss i vår svakhet.+ For problemet er at vi ikke alltid vet hva vi skal be om når vi trenger det, men ånden selv ber* for oss når vi sukker uten ord.*
27 Han som gransker hjertene,+ vet hva ånden mener, for den ber for de hellige i samsvar med Guds vilje.
28 Vi vet at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker ham, dem som er kalt i samsvar med hans hensikt.+
29 For han forutbestemte at de som han ga sin første anerkjennelse, skulle bli formet etter hans Sønns bilde,+ for at Sønnen skulle være den førstefødte+ blant mange brødre.+
30 Dem som han forutbestemte,+ har han også kalt.+ Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige.+ Og dem som han har erklært rettferdige, har han også vist ære.*+
31 Hva skal vi da si til dette? Når Gud er for oss, hvem er da imot oss?+
32 Han sparte ikke engang sin egen Sønn, men ofret ham for oss alle.+ Vil han ikke da, sammen med* sin Sønn, i sin godhet også gi oss alt annet?
33 Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt?+ Det er Gud som erklærer dem rettferdige.+
34 Hvem kan fordømme dem? Kristus Jesus døde jo, og ikke bare det, han ble oppreist og sitter ved Guds høyre hånd+ og ber* for oss.+
35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?+ Kan prøvelser eller nød eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?+
36 Det er som det står skrevet: «Fordi vi tjener deg, blir vi drept dagen lang. Vi blir sett på som sauer som skal slaktes.»+
37 Men i alt dette kommer vi til å vinne en fullstendig seier+ takket være ham som elsket oss.
38 For jeg er overbevist om at verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller noe som er nå, eller noe som skal komme, eller makter+
39 eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som kommer til uttrykk gjennom Kristus Jesus, vår Herre.
Fotnoter
^ Bokst.: «som ikke vandrer i samsvar med kjødet».
^ El.: «innstilling».
^ Et hebraisk eller arameisk ord som betyr «far; pappa».
^ Sikter spesielt til menneskene (her og i v. 20, 21, 22).
^ Se Ordforklaringer.
^ El.: «med uuttalte sukk».
^ El.: «går i forbønn».
^ El.: «herliggjort».
^ El.: «i tillegg til».
^ El.: «går i forbønn».
