var alle under skyen, og alle gikk gjennom havet: Paulus viser her til det storslåtte miraklet som fant sted da israelittene forlot Egypt på Moses’ tid. Jehova fikk vannmassene i Rødehavet til å bli stående som en mur på begge sider av israelittene, slik at de kunne gå midt gjennom havet på tørr grunn. (2Mo 14:21, 22, 29) Skysøylen, som var et tegn på Jehovas beskyttelse og omsorg, var over dem og bak dem. (2Mo 14:19, 24) På den måten var israelittene «under skyen» mens de «gikk gjennom havet».

døpt til Moses: Eller: «neddukket til Moses». Paulus snakker her om en symbolsk dåp, eller neddukking, av Israels menighet. Her innebærer det greske ordet baptịzo at Jehova overga israelittenes forfedre til Moses som deres leder. Jehova døpte dem ved hjelp av sin engel. Mens israelittene gikk østover på bunnen av Rødehavet, var de omgitt av vannmassene og skjult for faraos hær av skyen. Deretter løftet Gud dem på en billedlig måte opp fra vannet ved å føre dem opp på den østlige bredden som et fritt folk. (2Mo 14:19, 22, 24, 25) For at israelittene skulle bli døpt på denne måten, måtte de være forent med Moses og følge ham gjennom Rødehavet. Så denne symbolske dåpen var «til Moses» i den forstand at folket måtte følge hans ledelse.

klippen: Det greske hunkjønnsordet pẹtra, som her er oversatt med «klippen», kan betegne fjell, fjellgrunn eller lignende. Dette greske ordet forekommer også i Mt 7:24, 25; 16:18; 27:60; Lu 6:48; 8:6; Ro 9:33; 1Pe 2:8. (Se studienote til Mt 16:18.) Ved minst to anledninger og på to forskjellige steder ble israelittene på en mirakuløs måte forsynt med vann som kom ut fra en klippe. (2Mo 17:5–7; 4Mo 20:1–11) Det kan derfor sies at klippen, som en kilde til vann, på en måte fulgte dem. Klippen var et bilde på Kristus, som sa til jødene: «Hvis noen er tørst, så la ham komme til meg og drikke.» – Joh 7:37.

var et bilde på: Eller: «var». Det greske verbet for «å være» har her betydningen «å betegne; å bety». Se også studienote til Mt 26:26.

eksempler: Flertallsformen av det greske ordet tỵpos kan i denne sammenhengen også oversettes med «advarende eksempler» eller «lærdommer». I dette og de neste versene nevner Paulus flere hendelser i Guds folks historie som kan tjene som sterkt advarende eksempler for de kristne.

ikke skal ha lyst til å gjøre noe som er skadelig: Israelittene fikk «lyst til å gjøre noe som er skadelig», eller «lyst til det onde», slik noen bibler gjengir dette uttrykket, delvis fordi de ikke satte pris på de gode tingene Jehova skaffet til veie for dem. Israelittene viste for eksempel gjentatte ganger at de så med forakt på den mirakuløse mannaen de fikk. (4Mo 11:4–6; 21:5) De viste også en utakknemlig holdning da de forsynte seg så grådig av de vaktlene Jehova ga dem å spise. Vaktlene i seg selv var ikke ‘noe som var skadelig’, og det var heller ikke purren, løken og agurkene som israelittene lengtet etter. (4Mo 11:19, 20, 31–34) Det var israelittenes grådige og selviske lengsel som gjorde at disse tingene ble ‘skadelige’, eller «onde», slik Paulus uttrykker det.

Bli heller ikke avgudsdyrkere, som noen av dem ble: Paulus sikter her til det at israelittene tilba en gullkalv ved foten av Sinai-fjellet. (2Mo 32:1–6) Dette var et direkte brudd på Jehovas lov mot avgudsdyrkelse, en lov israelittene bare noen uker tidligere hadde sagt at de skulle følge. (2Mo 20:4–6; 24:3) De hadde tydeligvis ikke tenkt å forkaste Jehova som sin Gud. Aron kalte til og med denne avgudsdyrkelsen en «høytid for Jehova». Men israelittene gikk i den fellen å prøve å blande tilbedelsen av Jehova med avgudsdyrkelse.

praktisere seksuell umoral, slik noen av dem gjorde: Like før israelittene skulle gå inn i det lovte land, lokket moabittiske kvinner tusener av dem til å begå seksuell umoral og bli med på den urene tilbedelsen av Baal-Peor i Sjittim på Moabs sletter. – 4Mo 25:1–3, 9; se studienote til 1Kt 5:1.

23 000 av dem falt på én dag: Paulus henviser tydeligvis til den hendelsen som er beskrevet i 4Mo 25:9, og bruker den som en kraftig advarsel mot å bli involvert i seksuell umoral. (Se studienote til 1Kt 5:9.) Siden 4Mo 25:9 sier at «det var 24 000 som døde av plagen», har noen påpekt at det er en tilsynelatende motsigelse mellom den beretningen og det tallet Paulus oppgir. Men Paulus sier konkret at de han omtaler her, døde «på én dag», noe som sannsynligvis betyr at det var 23 000 som døde av selve plagen. «Lederne for disse mennene» ble henrettet av dommerne etter plagen. (4Mo 25:4, 5) Det kan være at tallet i 4. Mosebok er det totale antallet som døde, innbefattet de lederne som Gud holdt ansvarlige for folkets synder.

La oss heller ikke sette Jehova på prøve: Paulus tenkte antageligvis på flere tilfeller der israelittene satte Jehova på prøve i ødemarken, for eksempel de tilfellene som er omtalt i 2Mo 16:2, 3; 17:2, 3, 7; 4Mo 14:22. Paulus viser til en konkret hendelse i den andre delen av dette verset ved å si slik noen av dem gjorde, noe som førte til at de ble drept av slangene. Denne hendelsen er beskrevet i 4Mo 21:5, 6, der det står at «folket talte imot Gud og Moses», og at «Jehova sendte ... giftslanger inn blant folket». Paulus kan også ha tenkt på Sl 78:18, der salmisten sier at israelittene «utfordret [bokst.: «prøvde»] Gud i sitt hjerte». – Se Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:9.

Dere skal heller ikke klage, slik noen av dem gjorde: Israelittene klaget på, eller murret mot, Jehova ved flere anledninger. De rettet for eksempel sterk kritikk mot Moses og Aron da ti av de tolv speiderne som ble sendt ut for å utforske Kanaan, kom tilbake med negative rapporter. De ønsket til og med å utnevne en ny leder i stedet for Moses og mente at det ville være bedre å dra tilbake til Egypt. (4Mo 14:1–4) Senere «begynte hele Israels folk å klage» fordi opprørerne Korah, Datan og Abiram og deres tilhengere ble henrettet. De mente tydeligvis at henrettelsen var urettferdig, og deres klagende innstilling fikk konsekvenser for mange. Jehova reagerte ved å sende en plage som tok livet av 14 700 israelitter. (4Mo 16:41, 49) Jehova så på slik klaging som ble rettet mot hans representanter, som klaging rettet mot ham selv. – 4Mo 17:5.

advarende eksempler: Se studienote til 1Kt 10:6.

som lever ved slutten av denne ordningen: Eller: «som lever ved slutten av tingenes ordninger (tidsaldrene)». Apostelen Paulus hadde nevnt en rekke hendelser i Israels historie (1Kt 10:1–10) som hadde ledet opp til slutten av denne ordningen, altså den jødiske samfunnsordningen. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) «Denne ordningen» var nært knyttet til lovpakten og innbefattet slike elementer som et presteskap, en ordning med ofre, forskrifter med hensyn til kosthold, en ordning med et tabernakel og senere et tempel for tilbedelse med høytider og sabbater og en nasjonal ordning som med tiden kom til å innbefatte jordiske konger. Mange av de spesielle trekkene som kjennetegnet den israelittiske eller jødiske tidsalderen, eller epoken, opphørte ikke helt før i år 70. Det året ble Jerusalem og templet ødelagt, noe som for alltid gjorde slutt på det jødiske presteskapet, ofringene og tilbedelsen i templet slik den var fastsatt i Loven. I tillegg ble det jødiske folket, som en gang var Guds utvalgte nasjon, spredt blant nasjonene, noe som utgjorde en oppfyllelse av Jesu profeti i Lu 21:24 og av det Paulus her sier om «slutten av denne [jødiske] ordningen».

det som nasjonene ofrer, ofrer de til demoner: I det foregående verset gjør Paulus det klart at en avgud ikke er noe. Men det som er den virkelige faren ved avgudsdyrkelse, er den makten som står bak. Paulus henviser tydeligvis til 5Mo 32:17. En lignende tanke kommer fram i Sl 106:36, 37. Jesus sa at makten bak all slik avgudsdyrkelse er Satan, som er «demonenes hersker». (Mt 12:24–26) Så når folk fra nasjonene ofret til avguder eller falske guder, tilba de i virkeligheten demoner. Som en del av seremonien pleide dessuten tilbederne å spise noe av det ofrede kjøttet. De spiste på en måte et måltid sammen med gudene sine og hadde dermed fellesskap med demonene.

Jehovas beger: Fem vers tidligere omtaler Paulus det begeret med vin som symboliserer Kristi blod under Herrens kveldsmåltid. (1Kt 10:16) Der kaller han det begeret som brukes under denne seremonien, «velsignelsens beger som vi velsigner». Da Jesus innstiftet minnehøytiden, ba han en bønn, eller uttalte han en velsignelse, før han ga begeret til disiplene sine. (Mt 26:27, 28; Lu 22:19, 20) Dette mønsteret blir fortsatt fulgt ved at det blir bedt en bønn før noen drikker av begeret. Det er imidlertid Jehova som har sørget for alle de åndelige gavene de kristne har fått, deriblant Jesu gjenløsningsoffer. Det var for Jehova Jesus framstilte verdien av sitt offer. Det var Jehova som bestemte hvordan dette offeret skulle anvendes. Og det var Jehova som forutsa og innstiftet den nye pakt. (Jer 31:31–34) Så det er passende å kalle det «Jehovas beger». – Se Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:21a.

demonenes beger ... demonenes bord: Herrens kveldsmåltid er et fellesskapsmåltid og har visse likhetstrekk med det måltidet som var knyttet til fellesskapsofrene i det gamle Israel. (3Mo 3:1–16; 7:28–36; 1Kt 10:16) På lignende måte ville en kristen som spiste et offermåltid sammen med avgudsdyrkere, delta i et fellesskapsmåltid, et måltid sammen med demoner. En kristen kunne ikke delta i Herrens kveldsmåltid og i tillegg delta i måltidene til hedninger som tilba falske guder.

Jehovas bord: Dette uttrykket er blitt oppfattet som et sitat fra eller en hentydning til Mal 1:7, 12, der alteret i Jehovas tempel blir kalt «Jehovas bord». Det blir kalt et «bord» fordi ofrene som ble båret fram på det, blir sammenlignet med «mat [bokst.: «brød»]». (Mal 1:7; fotn.; Ese 41:22) Når israelittene spiste av de fellesskapsofrene som ble ofret til Gud, var det som om de spiste et måltid sammen med ham, for Gud var representert ved alteret. – Se studienoten til Jehovas beger i dette verset og Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:21b.

Eller vil vi ‘utfordre Jehova så han blir vred’?: Eller: «Eller vil vi ‘egge Jehova til nidkjærhet’?» Paulus advarer de kristne mot å vekke Jehovas vrede ved å delta i en eller annen form for avgudsdyrkelse. Paulus hentyder til 5Mo 32:21, men han siterer ikke direkte fra det skriftstedet. Sammenhengen, 5Mo 32:19–21, viser at det er Jehova som sier: «De har vakt min harme med det som ikke er en gud». – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:22.

tillatt: Se studienote til 1Kt 6:12.

Dere kan spise alt kjøtt som blir solgt på torget: På ‘et torg’ (gresk: mạkellon) ble det i første rekke solgt kjøtt og fisk, men også andre matvarer. Overflødig kjøtt fra templer ble noen ganger solgt til kjøpmenn, som så kunne selge det i forretningene sine. Kjøtt som ble solgt på et torg, hadde ikke lenger noen «hellig» betydning og var like bra som andre typer kjøtt. De kristne trengte ikke å se på kjøtt fra et tempel som dårlig i seg selv eller som besmittet. De kunne ganske enkelt kjøpe det hvis det var blitt tappet for blod på riktig måte. – Se studienoter til 1Kt 8:1, 4.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 24:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C1 og C2.

av hensyn til samvittigheten: Noen senere greske håndskrifter og noen gamle oversettelser til andre språk tilføyer: «For jorden hører Herren til, og det gjør også det som fyller den.» Dette er tatt med i noen få moderne oversettelser. Men mange tidlige og pålitelige håndskrifter har ikke denne setningen med i vers 28. Den var etter alt å dømme ikke en del av den opprinnelige teksten. En lignende uttalelse står i 1Kt 10:26, der det ikke er noen usikkerhet med hensyn til den greske teksten. – Se Tillegg A3; studienote til 1Kt 10:26.

noen i Guds menighet: Bokstavelig: «Guds menighet». Det greske ordet ekklesịa, som vanligvis blir oversatt med «menighet», er brukt på forskjellige måter i De kristne greske skrifter. (Se Ordforklaringer: «Menighet».) Noen ganger sikter ordet til hele gruppen av åndssalvede kristne. (Mt 16:18; He 2:12; 12:23) Men i denne sammenhengen bruker Paulus uttrykket i snevrere betydning. Ifølge den greske teksten oppfordrer han kristne til å unngå å bli årsak til at «Guds menighet» snubler, det vil si andre kristne i Guds menighet som levde på den tiden og ville bli berørt av deres handlemåte.