1. Mosebok 18:1–33
18 Senere viste Jehova+ seg for Abraham i nærheten av Mamres store trær+ mens han satt i teltinngangen på den varmeste tiden av dagen.
2 Han så opp og fikk øye på tre menn som sto et stykke unna.+ Da han så dem, løp han dem i møte, og han bøyde seg til jorden.
3 Deretter sa han: «Jehova, hvis du ser på meg med velvilje, så ikke gå forbi din tjener.
4 La det bli hentet litt vann, slik at dere kan få føttene vasket.+ Legg dere så for å hvile under treet.
5 Siden dere har kommet hit til deres tjener, så la meg hente et stykke brød, slik at dere kan få nye krefter.* Etterpå kan dere dra videre.» Da sa de: «Gjerne det. Du kan gjøre som du har sagt.»
6 Abraham skyndte seg så til teltet, der Sara var, og sa: «Skynd deg! Ta tre mål* fint mel, elt deigen og bak noen brød.»
7 Deretter løp Abraham bort til storfeet og valgte ut en fin og god ung okse. Han ga den til tjeneren, som skyndte seg å tilberede den.
8 Så tok han smør og melk og den unge oksen som han hadde tilberedt, og satte maten fram for dem. Og han ble stående hos dem under treet mens de spiste.+
9 De spurte ham: «Hvor er din kone Sara?»+ Han svarte: «Inne i teltet.»
10 Så sa en av dem: «Jeg skal komme tilbake til deg neste år på denne tiden, og da skal din kone Sara ha en sønn.»+ Sara sto og lyttet i teltinngangen, som var bak mannen.
11 Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene.+ Sara var forbi den alderen da kvinner kan få barn.*+
12 Sara begynte derfor å le for seg selv og sa: «Skal jeg virkelig få denne gleden? Jeg er jo utslitt, og min herre er gammel.»+
13 Da sa Jehova til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: ‘Skal jeg virkelig føde, så gammel som jeg er?’
14 Er det noe som er umulig for Jehova?+ Jeg skal komme tilbake til deg neste år på denne tiden, og da skal Sara ha en sønn.»
15 Men Sara nektet og sa: «Jeg lo ikke!», for hun var redd. Da sa han: «Jo, du lo.»
16 Senere reiste mennene seg for å gå. Abraham fulgte dem et stykke på veien, og mennene så ned mot Sodọma.+
17 Jehova sa: «Skulle jeg skjule for Abraham hva jeg skal gjøre?+
18 Abraham skal jo bli en stor og mektig nasjon, og alle jordens nasjoner skal bli velsignet* gjennom ham.+
19 Jeg har utvalgt ham* for at han skal befale sine sønner og alle sine etterkommere å følge Jehovas vei og gjøre det som er rett og rettferdig.+ Da vil jeg, Jehova, oppfylle det jeg har lovt angående Abraham.»
20 Så sa Jehova: «Jeg har hørt det høye klageropet mot Sodọma og Gomọrra,+ og deres synd er svært stor.+
21 Jeg vil gå ned for å se om de handler så ondt som det sies i det klageropet som har nådd meg. Og hvis det ikke stemmer, får jeg vite det.»+
22 Så dro mennene derfra og gikk i retning av Sodọma, men Jehova+ ble værende hos Abraham.
23 Da gikk Abraham nærmere og sa: «Skal du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde?+
24 Tenk om det er 50 rettferdige i byen. Skal du da rive dem bort? Vil du ikke skåne* byen av hensyn til de 50 rettferdige som er der?
25 Det er utenkelig at du skulle handle på den måten! Du ville aldri la den rettferdige dø sammen med den onde, slik at utfallet for den rettferdige og den onde blir det samme.+ Det er utenkelig når det gjelder deg.+ Vil ikke hele jordens Dommer gjøre det som er rett?»+
26 Da sa Jehova: «Hvis jeg finner 50 rettferdige i Sodọma, vil jeg skåne hele byen av hensyn til dem.»
27 Men Abraham fortsatte: «Jehova, jeg drister meg til å tale til deg, enda jeg bare er støv og aske.
28 Tenk om det mangler fem på de 50 rettferdige. Vil du da ødelegge hele byen på grunn av de fem?» Til dette sa han: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner 45 rettferdige der.»+
29 Men Abraham talte til ham enda en gang og sa: «Tenk om det finnes 40 der.» Han svarte: «Av hensyn til de 40 skal jeg la være å gjøre det.»
30 Men da sa Abraham: «Jehova, ikke bli sint på meg,+ men la meg fortsette å tale: Tenk om det bare finnes 30 der.» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner 30 rettferdige der.»
31 Men Abraham fortsatte: «Jehova, jeg drister meg til å tale til deg: Tenk om det bare finnes 20 der.» Han svarte: «Av hensyn til de 20 skal jeg la være å ødelegge byen.»
32 Til slutt sa Abraham: «Jehova, ikke bli sint på meg, men la meg tale bare én gang til: Tenk om det bare finnes 10 der.» Han svarte: «Av hensyn til de 10 skal jeg la være å ødelegge byen.»
33 Da Jehova var ferdig med å tale til Abraham, forlot han ham,+ og Abraham gikk hjem.
Fotnoter
^ Bokst.: «styrke deres hjerte».
^ Bokst.: «sea». En sea tilsvarte 7,33 liter. Se Tillegg B14.
^ Bokst.: «hadde det ikke lenger på kvinners vis».
^ El.: «skal oppnå en velsignelse».
^ Bokst.: «lært ham å kjenne».
^ El.: «tilgi».