1. Mosebok 2:1–25

2  Slik ble himmelen og jorden og alt som hører til dem,* fullført.+ 2  Den sjuende dagen hadde Gud fullført sitt arbeid,* og på den sjuende dagen begynte han å hvile fra alt det arbeidet han hadde gjort.*+ 3  Og Gud velsignet den sjuende dagen og erklærte den hellig, for på den har Gud hvilt etter å ha skapt alt han hadde til hensikt å lage. 4  Dette er en historisk beretning om himmelen og jorden på den tiden da de ble skapt, på den dagen da Jehova* Gud skapte jorden og himmelen.+ 5  Det fantes ennå ingen busker på jorden, og ingen planter hadde begynt å spire fram, for Jehova Gud hadde ikke latt det regne, og det var ingen mennesker til å dyrke jorden. 6  Men en tåke steg opp fra jorden, og den vannet hele jordens overflate. 7  Og Jehova Gud formet mennesket av støv+ fra jorden og blåste livspust inn i hans nesebor,+ og mennesket ble en levende person.*+ 8  Videre plantet Jehova Gud en hage i Eden,+ mot øst, og der satte han mennesket som han hadde formet.+ 9  Jehova Gud lot alle trær som var vakre å se på og gode å spise av, vokse opp av jorden, og dessuten livets tre+ midt i hagen og treet til kunnskap om godt og ondt.+ 10  Fra Eden rant det ut en elv som vannet hagen, og som så delte seg i fire elver.* 11  Den første heter Pisjon. Det er den som renner rundt landet Havịla, der det er gull. 12  Gullet i det landet er godt. Der finnes det også bdelliumharpiks og onyksstein. 13  Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner rundt landet Kusj. 14  Den tredje elven heter Hịddekel.*+ Det er den som går øst for Assyria.+ Og den fjerde elven er Eufrat.+ 15  Jehova Gud satte mennesket i Edens hage for at han skulle dyrke den og ta hånd om den.+ 16  Og Jehova Gud ga mennesket dette påbudet: «Du kan spise* av alle trærne i hagen.+ 17  Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du dø.»*+ 18  Så sa Jehova Gud: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal lage en hjelper til ham, en som er et motstykke til ham.»*+ 19  Jehova Gud hadde formet alle ville dyr og alle himmelens flygende skapninger av jord, og han førte dem nå til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Hver levende skapning* fikk det navnet som mennesket valgte.+ 20  Mennesket ga navn til alle husdyrene og himmelens flygende skapninger og alle de ville dyrene. Men for mennesket fantes det ingen hjelper som var et motstykke til ham. 21  Derfor sørget Jehova Gud for at mennesket falt i dyp søvn. Og mens han sov, tok han et av ribbena hans og lukket så igjen åpningen. 22  Jehova Gud bygde en kvinne av det ribbenet som han hadde tatt fra mannen, og han førte henne til mannen.+ 23  Da sa mannen: «Dette er endelig ben av mine benog kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne,*for av mannen er hun tatt.»+ 24  Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til* sin kone, og de skal bli ett.*+ 25  Både mannen og hans kone var nakne,+ men de skammet seg likevel ikke.

Fotnoter

Bokst.: «og hele deres hær».
El.: «det verket han hadde laget».
El.: «hele det verket han hadde laget».
Det første stedet der Guds unike egennavn, יהוה (JHWH), forekommer. Se Tillegg A4.
El.: «sjel». Hebraisk: nẹfesj, som bokstavelig betyr «en pustende skapning». Se Ordforklaringer.
Bokst.: «ble til fire hoder».
El.: «Tigris».
El.: «spise deg mett».
El.: «visselig dø».
El.: «som kompletterer ham; som passer til ham».
El.: «sjel».
Bokst.: «manninne».
El.: «bli værende hos».
El.: «ett kjød».

Studienoter

Multimedia