Det første brevet til Timoteus: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bøkene fra hverandre. For eksempel inneholder det kjente håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet tittelen «Første til Timoteus» til slutt i brevet. Andre tidlige håndskrifter bruker varianter av denne tittelen.

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

Kristus Jesus, vårt håp: Paulus så på Jehova som «den Gud som gir håp». (Ro 15:13) Men her minner han Timoteus om at Jehova har gitt de kristne dette pålitelige håpet gjennom Kristus Jesus. Jesus oppfyller alle Jehovas løfter og gjør det mulig for mennesker å ha håp om å få evig liv. – Se 2Kt 1:20 og studienoter; 1Pe 1:3, 4.

Timoteus: Betyr «en som ærer Gud». – Se studienote til Apg 16:1.

et ekte barn: Dette kjærlige uttrykket forteller noe om de varme og faderlige følelsene Paulus hadde for Timoteus. Bibelen sier ikke noe om at det var Paulus som gjorde Timoteus og familien hans kjent med det gode budskap. Men Timoteus begynte å reise sammen med Paulus da han var forholdsvis ung. (Apg 16:1–4) Da Paulus skrev dette brevet, så han derfor på Timoteus som sitt barn i troen, det vil si som sitt åndelige barn. (Se også Tit 1:4.) Dette nære forholdet hadde utviklet seg over minst ti år. – 1Kt 4:17; Flp 2:20–22.

vise deg ufortjent godhet og barmhjertighet og gi deg fred: Se studienote til Ro 1:7.

å bli i Efesos: Dette verset gir verdifull bakgrunnsinformasjon om Paulus’ første brev til Timoteus. Da Timoteus fikk brevet, tjente han som tilsynsmann i menigheten i Efesos. Paulus kjente denne menigheten godt. (Apg 19:1, 9, 10; 20:31) Han oppmuntrer Timoteus til å bli i Efesos for å «pålegge visse personer å ikke spre en annen lære». Paulus skrev dette brevet omkring år 61–64, det vil si etter at han ble løslatt fra husarresten i Roma, men før hans siste fangenskap der. – Se Introduksjon til 1. Timoteus og Mediegalleri: «Paulus’ reiser etter ca. år 61».

å ikke spre en annen lære: Paulus betror Timoteus stor myndighet i menigheten i Efesos. Timoteus skulle pålegge visse personer å slutte med å spre oppfatninger som var i strid med den inspirerte læren som kom fra Jesus og fra dem Jesus hadde utnevnt. Det ordet som Paulus bruker her for å «pålegge», kan formidle tanken om en forpliktelse som haster. Denne instruksen gir et innblikk i Paulus’ langvarige kamp mot frafall. (Se studienote til 2Te 2:3.) Noen år tidligere, omkring år 56, hadde Paulus snakket med de eldste fra Efesos og advart dem mot «glupske ulver» som skulle stå fram blant de ansvarlige brødrene. Han sa om dem at de «forvrenger sannheten for å få disiplene med seg». (Apg 20:29, 30) I andre brev som Paulus skrev under inspirasjon, advarte han de kristne mot å høre på «et annet budskap som et godt budskap». (Ga 1:6 og studienote; 2Kt 11:4) Det er tydelig at noen av dem som spredte slik falsk lære, nå var i menigheten i Efesos.

usanne historier: I 2Ti 4:4 nevner Paulus «usanne historier» som en kontrast til «sannheten». En ordbok definerer det greske ordet mỵthos, som her er gjengitt med «usanne historier», som «sagn, fabel … oppdiktet historie, myte». I De kristne greske skrifter brukes det alltid i negativ betydning. Paulus kan ha tenkt på fantasifulle myter som lå til grunn for religiøse løgner eller sensasjonelle rykter. (Tit 1:14; 2Pe 1:16; se studienote til 1Ti 4:7.) Han ba de kristne om å ikke være opptatt av slike usanne historier. De var til ingen nytte og kunne vende de kristnes oppmerksomhet bort fra sannhetene i Guds Ord.​ – 2Ti 1:13.

slektsregistre: Paulus kan ha siktet til personlige stamtavler, det vil si opptegnelser av en families slektslinje. Han advarer de kristne om at de ikke må la seg avspore så de begynner å studere og diskutere slike ting. Noen kan ha holdt på med dette fordi de var stolte av den slekten de kom fra, eller fordi de ville briljere med kunnskapen sin. Men å være opptatt av et slikt emne førte ikke til noe nyttig når det gjaldt den kristne tro. Det var ikke nødvendig for de jødekristne å bevise hvem de var etterkommere av, siden Gud ikke gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder i den kristne menighet. (Ga 3:28) Men det var viktig for de kristne å kunne bevise at Kristus tilhørte Davids slektslinje. – Mt 1:1–17; Lu 3:23–38.

spekulasjoner: Paulus nevner her en av farene ved å være opptatt av usanne historier og slektsregistre. (Se studienotene til usanne historier og slektsregistre i dette verset.) Han bruker et gresk ord som en ordbok definerer som «meningsløs spekulasjon». Et annet oppslagsverk beskriver slike spekulasjoner som «spørsmål som det ikke finnes noe svar på, som det ikke er verdt å svare på». Paulus stiller dem opp som kontrast til «det som Gud gir for å styrke troen». Han sikter altså ikke til fornuftige resonnementer som har solid støtte i Skriftene og kan styrke troen. (Apg 19:8; 1Kt 1:10) Men han advarer mot betydningsløse spørsmål og tvilsomme svar som heller splitter Kristi disipler enn forener dem.

Hensikten: Eller: «Målet». – Se studienote til Ro 10:4.

veiledningen: Eller: «befalingen». Paulus sikter her til det han hadde sagt til Timoteus tidligere, nemlig at Timoteus skulle «pålegge visse personer» i menigheten «å ikke spre en annen lære og ikke være opptatt av usanne historier». (1Ti 1:3, 4) Ifølge en ordbok overbringer det ordet som er brukt her, tanken om «noe som må gjøres». Paulus bruker dette og beslektede ord flere ganger i brevet sitt. – 1Ti 1:18; 4:11; 5:7; 6:13, 17.

kjærlighet som kommer fra et rent hjerte: I dette verset forbinder Paulus uselvisk kristen kjærlighet med «et rent hjerte», «en god samvittighet» og «tro uten hykleri». En kristen som har et rent hjerte, eller har indre renhet, er moralsk og åndelig ren. Han har rene motiver og er fullstendig trofast mot Jehova. (Mt 5:8 og studienote) Hans rene hjerte motiverer ham til å vise andre ekte kjærlighet.

kjærlighet som kommer … fra en god samvittighet: Gud har skapt menneskene med en samvittighet – evnen til å granske seg selv og til å bedømme sine egne tanker, følelser og handlinger. Ufullkomne mennesker må bruke Guds Ord til å øve opp samvittigheten, slik at den hjelper dem til å vurdere ting riktig, i samsvar med Jehovas normer. En kristen som har en god samvittighet, en som er oppøvd i samsvar med Guds vilje, trenger ikke å ha skyldfølelse på grunn av tidligere synder, for han har angret og sluttet å gjøre det som er galt. Han gjør det som er rett. (1Pe 3:16, 21; se studienote til Ro 2:15.) Paulus understreker her at en god samvittighet hjelper en person til å vise uselvisk kjærlighet.

kjærlighet som kommer … fra tro uten hykleri: Paulus kjente godt til fariseernes hykleri og alt det negative som deres holdninger førte med seg. (Apg 26:4, 5; se også Mt 23:13.) Han advarer Timoteus mot det å være falsk og gi seg ut for å være bedre enn man er. (1Ti 4:1, 2) De greske ordene som beskriver hykleri og hyklere, ble opprinnelig brukt om skuespillere som dekket ansiktet med masker, slik at de kunne spille flere forskjellige roller under et skuespill. (Se studienote til Mt 6:2.) Det greske ordet som her er gjengitt med «uten hykleri», er blitt definert som «uten skuespilleri»; «uten å gi seg ut for å være en annen, slik en skuespiller gjør». Paulus understreker altså at det er lettere for de kristne å vise uselvisk kjærlighet når de har oppriktig og ekte tro.

De ønsker å være lovlærere: De mennene Paulus omtaler, hadde tydeligvis et selvisk ønske om å få den myndigheten og høye posisjonen som noen følte at man fikk når man var en lærer i menigheten. Slike ambisiøse menn var verken kvalifisert til eller ble utnevnt til å undervise og være hyrder for Guds hjord. Men kristne menn som hadde et oppriktig ønske om å tjene andre ved å undervise dem, og som oppfylte de bibelske kvalifikasjonene, ‘ønsket seg en god gjerning’. – 1Ti 3:1.

Loven er god når man bruker den på den rette måten: På Paulus’ tid var det noen som lærte andre at de kristne måtte være nøye med å følge forskriftene i Moseloven, som om det fortsatt skulle være nødvendig å gjøre dette for å bli frelst. Paulus visste at slike lærere ikke brukte Loven på den rette måten. De kristne er ikke underlagt Moseloven, og de forstår at de må vise tro på Kristi gjenløsningsoffer for å bli frelst. (Ga 2:15, 16) Likevel er Moseloven nyttig for de kristne hvis de anvender prinsippene i den «på den rette måten» (bokst.: «på lovlig måte»). Det er til hjelp for dem å studere Loven, ettersom den er «en skygge av de gode tingene som skulle komme» i forbindelse med Jesus Kristus. (He 10:1) Loven viser også at menneskene har behov for Jesu Kristi sonoffer. (Ga 3:19) Framfor alt viser den hvilket syn Jehova har på forskjellige ting. – 2Mo 22:21; 3Mo 19:15, 18; Ro 7:12.

at en lov ikke er gitt for en som er rettferdig: De som ble kristne, var rettferdige i den forstand at de begynte å leve etter Guds normer for rett og galt. De lot seg villig lede av Guds ånd. (Ga 5:16–23) Derfor trengte de ikke mange detaljerte lover, for eksempel dem man finner i Moseloven. De kristne fulgte i stedet en langt bedre lov, nemlig «Kristi lov», som er basert på kjærlighet. – Ga 6:2 og studienote.

dem som praktiserer seksuell umoral: Se studienoter til 1Kt 5:9; Ga 5:19.

menn som praktiserer homoseksuelle handlinger: Eller: «menn som har sex med menn». Bokstavelig: «menn som ligger med menn». – Se studienote til 1Kt 6:9.

den lykkelige Guds: Paulus viser her at lykke er et karakteristisk trekk ved Jehovas personlighet. Jehova har eksistert i all evighet og har alltid vært lykkelig, selv da han var alene. (Mal 3:6) Hans nære forhold til sin førstefødte Sønn ga ham enda større lykke. (Ord 8:30) Selv om Satans opprør og løgner har vært årsak til sorg og smerte, er Jehova fortsatt lykkelig og gleder seg over trofastheten til sine lojale tjenere. (Ord 27:11) Da Paulus hadde et møte med de eldste fra Efesos, siterte han noe Jesus hadde sagt: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apg 20:35 og studienote) Denne uttalelsen beskriver én grunn til at Jehova er ‘den lykkelige Gud’ – han er den største Giver i hele universet. (Sl 145:16; Jes 42:5) Fordi Jehovas tjenere etterligner ham, kan også de være lykkelige. (Ef 5:1) Den som leser i Jehovas lov hver dag, blir kalt «lykkelig» i Sl 1:1, 2, der Septuaginta bruker det samme greske ordet som Paulus bruker her. I Bergprekenen sier Jesus flere ganger at disiplene hans kunne være lykkelige, selv når de hadde det vanskelig og ble forfulgt. – Mt 5:3–11; se studienoter til Mt 5:3; Ro 4:7.

herlige gode budskap: Det gode budskap kan med rette omtales som ‘herlig’ i betraktning av det innholdet det har. Det beskriver for eksempel Jehova Guds herlige personlighet og egenskaper, han som er Kilden til dette enestående budskapet. Ved hjelp av det gode budskap har ‘den lykkelige Gud’ gitt menneskene et strålende håp om frelse gjennom Jesus Kristus. Det er derfor ikke så rart at Paulus så på det som et privilegium å være betrodd et slikt godt budskap. – Se studienoter til 2Kt 4:4, 6.

Jeg er takknemlig mot Kristus Jesus: Paulus så på det at han var blitt satt «til en tjeneste», som et bevis for at Jesus viste ham barmhjertighet, kjærlighet og tillit. Tidligere hadde han vært «en forfølger og et frekt og arrogant menneske», og han hadde til og med gitt sin støtte til mordet på Stefanus. (1Ti 1:13; Apg 6:8; 7:58; 8:1, 3; 9:1, 2) For å vise sin takknemlighet var Paulus ivrig etter å hjelpe andre til å få dekket sine åndelige behov. Han forkynte for eksempel det gode budskap med stor begeistring. – Se studienote til Ro 11:13.

vår Herre viste meg … ufortjent godhet: Paulus hadde alltid klart for seg at han tidligere hadde levd et syndig liv ved å forfølge de kristne, men her velger han å fokusere på det positive utfallet – at Jehova til tross for dette viste ham ufortjent godhet. (Se studienoter til Apg 13:43; 1Kt 15:10; Ga 2:20.) Paulus understreker poenget ved å si at den godheten Jehova hadde vist ham, var overveldende. Han bruker i den forbindelse et gresk verb som blant annet kunne beskrive at en beholder blir så full at den renner over. Et oppslagsverk definerer ordet som «å finnes i overflod, ja i grenseløs overflod».

Av dem er jeg den fremste: Det Paulus skriver her om syndere, viser både hvor ydmyk han var, og hvor sterkt håpet hans var. Han ønsket ikke å bagatellisere det syndige livet han hadde levd tidligere da han forfulgte de kristne. Men til tross for de alvorlige syndene han hadde begått, var han overbevist om at han hadde et sikkert håp, for han visste at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere». – Se også Mt 9:13.

Slik lot han meg bli et eksempel: Paulus flytter her fokuset fra det gode han hadde fått på grunn av Kristi barmhjertighet, til det andre kunne lære av hans eget eksempel. Kristne som lærer om den barmhjertigheten Gud viste Paulus, forstår at det er mulig å få tilgivelse for synder. Som «det fremste tilfellet» ble Paulus et levende bevis for at den barmhjertigheten Gud viser gjennom Kristus, kan dekke over til og med alvorlige synder hvis synderen angrer oppriktig.

evighetens Konge: Bokstavelig: «tidsaldrenes Konge». Denne tittelen brukes bare om Jehova Gud. Han blir også kalt «Den Gamle av Dager». (Da 7:9, 13, 22) Han var til i en evighet før noen annen eller noe annet i universet ble til, og han kommer til å fortsette å eksistere for bestandig. (Sl 90:2) Jehova er derfor den eneste som kan ha en ‘evig hensikt’ og oppfylle den. (Ef 3:11 og studienote) Han er også den eneste som kan gi andre «evig liv». (Joh 17:3; Tit 1:2) Tittelen «evighetens Konge» forekommer også i Åp 15:3 i det som blir kalt «Guds slave Moses’ sang og Lammets sang». Ifølge 2Mo 15:18 sang Moses og israelittene: «Jehova skal herske som konge for evig og alltid.» – Sl 10:16; 29:10; 146:10.

uforgjengelig: Se Ordforklaringer.

Amen: Se studienote til Ro 1:25.

veiledningen: Eller: «befalingen». – Se studienote til 1Ti 1:5.

mitt barn: Brukt av Paulus som en kjærlig tiltaleform. – 2Ti 1:2; Tit 1:4; Flm 10; se studienoter til Mt 9:2; 1Ti 1:2.

i tråd med de profetiene som ble uttalt om deg: Paulus minner Timoteus om de profetiene som var blitt uttalt om ham og tydeligvis om hans framtidige rolle i menigheten. Disse profetiene ble uttalt under innflytelse av Guds ånd. (Se studienote til 1Ti 4:14.) Det ser ut til at de blant annet dreide seg om den myndigheten Timoteus kunne utføre sitt oppdrag med, siden Paulus sier at Timoteus i samsvar med dem, det vil si profetiene, skulle føre åndelig krig mot falske lærere.

føre den gode krig: Som i 2Kt 10:3 bruker Paulus her krigføring som et bilde på den vedvarende kampen for å beskytte menigheten mot skadelig påvirkning. Timoteus’ rolle i den krigføringen var å beskytte menigheten mot dem som prøvde å infiltrere den og påvirke den negativt med falsk lære. – 1Ti 1:3, 4; se studienote til 2Kt 10:3.

med det resultat at troen deres er blitt ødelagt – lik et skip som har forlist: For å få fram faren ved å kaste fra seg, eller bevisst slutte å bry seg om, troen og en god samvittighet velger Paulus å bruke en illustrasjon: En kristen kan miste troen på samme måte som et skip kan forlise. I et tidligere brev nevnte Paulus tre skipsforlis som han selv hadde opplevd. (2Kt 11:25 og studienote) På den tiden da han skrev sitt første brev til Timoteus, hadde han vært med på minst ett skipsforlis til. (Apg 27:27–44) Så Paulus visste av erfaring hvor farlig et skipsforlis kunne være. Med god grunn påpeker han at en som bevisst forkaster den kristne tro, kanskje aldri blir åndelig frisk igjen. Men skipsforlis fikk ikke alltid et dødelig utfall. Noe lignende kan sies om dem som mister troen. De kommer i en veldig farlig situasjon, men kan få tilbake troen hvis de tar imot åndelig hjelp. – Ga 6:1; Jak 5:14, 15, 19, 20.

Blant disse er Hymeneus og Aleksander: Disse mennene hadde «kastet fra seg» troen (1Ti 1:19) og spredte tydeligvis falsk lære. I 2Ti 2:16–18 sier Paulus at blant andre Hymeneus og Filetus hevdet at oppstandelsen allerede hadde skjedd. Disse mennene ‘brøt ned troen hos noen’. (Se studienoter til 2Ti 2:18.) Aleksander kan ha vært den kobbersmeden som er omtalt i 2Ti 4:14, 15, og som gjorde Paulus «mye vondt» og var «en innbitt motstander» av det budskapet Paulus og medarbeiderne hans forkynte. (Se studienote til 2Ti 4:14.) Uttrykket «blant disse er» antyder at det allerede fantes en god del personer som ikke hadde holdt fast ved troen, og som hadde negativ innflytelse på enkelte i den kristne menighet.

jeg har overgitt dem til Satan: Dette uttrykket sikter tydeligvis til det å ekskludere, eller utelukke, noen fra menigheten. Det var nødvendig å gå til et slikt skritt fordi de mennene som Paulus omtalte her, syndet med overlegg uten å angre. – Se studienote til 1Kt 5:5.

ved denne tukten skal lære: Paulus beskriver her en av grunnene til at syndere som ikke angrer, blir «overgitt … til Satan», eller utelukket fra menigheten. (Se studienoten til jeg har overgitt dem til Satan i dette verset.) De to mennene det var snakk om, hadde kastet fra seg troen, og de måtte bli ekskludert for at de skulle «lære å ikke snakke blasfemisk». (Se studienote til 1Ti 1:19.) Paulus var altså ikke bare opptatt av tukt, men også av opplæring. Et oppslagsverk sier det slik: «Det er fortsatt håp om at de skal komme til fornuft.»

snakke blasfemisk: Eller: «spotte». – Se studienoter til Mt 12:31; Kol 3:8.