2. Mosebok 32:1–35
32 Da folket så at det drøyde før Moses kom ned fra fjellet,+ samlet de seg rundt Aron og sa til ham: «Lag en gud til oss som kan gå foran oss,+ for vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, den mannen som førte oss ut av Egypt.»
2 Aron sa til dem: «Ta gullringene+ som konene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem.»
3 Og hele folket tok av seg øreringene av gull og kom til Aron med dem.
4 Han tok imot gullet, og så formet han det med en meisel og laget en statue* av en kalv.+ Folket sa: «Dette, Israel, er din Gud, som førte deg ut av Egypt.»+
5 Da Aron så dette, bygde han et alter foran den. Så ropte han ut: «I morgen er det høytid for Jehova.»
6 Neste dag sto de tidlig opp og ofret brennofre og fellesskapsofre. Etterpå satte folket seg ned for å spise og drikke, og så reiste de seg for å more seg.+
7 Jehova sa nå til Moses: «Gå ned, for ditt folk, som du førte ut av Egypt, har gjort noe ondt.+
8 De har allerede forlatt den veien som jeg befalte dem å følge.+ De har laget seg en statue* av en kalv, og de bøyer seg ned for den og ofrer til den og sier: ‘Dette, Israel, er din Gud, som førte deg ut av Egypt.’»
9 Jehova sa videre til Moses: «Jeg har sett at dette er et trassig* folk.+
10 La meg nå være. Jeg vil utrydde dem i min brennende vrede og gjøre deg til en stor nasjon i stedet.»+
11 Moses bønnfalt da sin Gud Jehova*+ og sa: «Hvorfor, Jehova, skulle du bli brennende vred på ditt folk etter å ha ført dem ut av Egypt med stor makt og med sterk hånd?+
12 Hvorfor skulle egypterne kunne si: ‘Han hadde onde hensikter da han førte dem ut. Han ville drepe dem i fjellene og utrydde dem fra jordens overflate.’+ Vend deg bort fra din brennende vrede og revurder* avgjørelsen om å føre denne ulykken over ditt folk.
13 Husk dine tjenere Abraham, Isak og Israel og det du sa til dem da du sverget ved deg selv: ‘Jeg skal gjøre deres avkom* like tallrikt som himmelens stjerner,+ og jeg skal gi deres avkom* hele dette landet som jeg har utpekt, så de kan ha det som en varig eiendom.’»+
14 Da revurderte* Jehova sin avgjørelse og førte ikke ulykke over sitt folk, slik han hadde sagt.+
15 Så gikk Moses tilbake, ned fra fjellet, med Vitnesbyrdets to tavler+ i hånden.+ Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og på baksiden.
16 Tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, risset inn på tavlene.+
17 Da Josva hørte lyden av folket som ropte og bråkte, sa han til Moses: «Det er krigslarm i leiren.»
18 Men Moses sa:
«Det er ikke lyden av sang om seier,*og det er ikke lyden av klagerop over nederlag.
Jeg hører lyden av en annen slags sang.»
19 Da Moses nærmet seg leiren og fikk se kalven+ og dansingen, ble han rasende, og han kastet tavlene fra seg og knuste dem ved foten av fjellet.+
20 Han tok kalven som de hadde laget, kastet den på ilden og knuste den til pulver.+ Deretter strødde han pulveret på vannet og fikk israelittene til å drikke det.+
21 Og Moses sa til Aron: «Hva har dette folket gjort mot deg, siden du har ført en så stor synd over dem?»
22 Aron svarte: «Ikke vær sint, min herre. Du vet jo godt at folket har lett for å gjøre det som er ondt.+
23 Og de sa til meg: ‘Lag en gud til oss som kan gå foran oss, for vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, den mannen som førte oss ut av Egypt.’+
24 Da sa jeg til dem: ‘Alle som har noe av gull, må ta det av seg og gi det til meg.’ Så kastet jeg det på ilden, og ut kom denne kalven.»
25 Moses så at folket oppførte seg hemningsløst, for Aron hadde latt dem gjøre det, og de skjemte seg ut overfor motstanderne sine.
26 Da stilte Moses seg ved inngangen til leiren og sa: «Hvem er på Jehovas side? Kom til meg!»+ Og alle levittene samlet seg rundt ham.
27 Så sa han til dem: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ‘Hver og en av dere skal spenne på seg sverdet og gå gjennom hele leiren, fra den ene enden til den andre.* Drep deres brødre, naboer og nære venner.’»+
28 Levittene gjorde som Moses hadde sagt. Den dagen ble omkring 3000 mann drept.
29 Moses sa da: «Skill dere ut* for Jehova i dag, for dere var villige til å gå imot deres egne sønner og deres egne brødre.+ Derfor skal han i dag velsigne dere.»+
30 Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har begått en stor synd, og nå skal jeg gå opp til Jehova for å se om jeg kan gjøre soning for synden deres.»+
31 Moses gikk da tilbake til Jehova og sa: «For en stor synd dette folket har begått! De har laget seg en gud av gull!+
32 Men hvis du nå er villig til det, så tilgi deres synd.+ Hvis ikke, så stryk meg ut av den boken som du har skrevet.»+
33 Da sa Jehova til Moses: «Den som har syndet mot meg, skal jeg stryke ut av min bok.
34 Gå nå, led folket til det stedet jeg har fortalt deg om. Min engel skal gå foran deg,+ og den dagen jeg gjør opp regnskapet, skal jeg straffe dem for deres synd.»
35 Jehova slo så folket med en plage fordi de hadde laget kalven, den som Aron hadde laget.
Fotnoter
^ El.: «støpt statue».
^ El.: «støpt statue».
^ Bokst.: «stivnakket».
^ El.: «gjorde da sin Gud Jehovas ansikt mildere stemt».
^ El.: «føl sorg over».
^ El.: «ætt».
^ El.: «ætt».
^ El.: «følte ... sorg over».
^ El.: «om en veldig gjerning».
^ Bokst.: «fra port til port».
^ Bokst.: «Fyll deres hånd».