Apostlenes gjerninger: Den greske tittelen Prạkseis Apostọlon står i håndskrifter som daterer seg helt tilbake til 100-tallet evt., men det er ikke noe som tyder på at denne boken opprinnelig hadde en tittel. Boken er en fortsettelse av det evangeliet som ble skrevet av Lukas. (Se studienote til Apg 1:1.) Den beskriver først og fremst virksomheten til Peter og Paulus, ikke virksomheten til alle apostlene. Boken inneholder en pålitelig og detaljert beretning om den kristne menighets bemerkelsesverdige begynnelse og raske vekst, først blant jødene, så blant samaritanene og deretter blant hedningene. (Se studienote til Mt 16:19.) Boken gir også en historisk bakgrunn for de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter.

den første boken: Lukas sikter her til sin evangelieberetning om Jesu liv. I evangelieberetningen fokuserte Lukas på «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». I Apostlenes gjerninger fortsetter han beretningen der evangeliet hans sluttet, og han forteller om det Jesu disipler sa og gjorde. De to beretningenes stil og ordvalg har mye til felles, og begge er stilet til Teofilus. Det blir ikke sagt rett ut om Teofilus var en disippel av Kristus eller ikke. (Se studienote til Lu 1:3.) Lukas begynner Apostlenes gjerninger med et sammendrag av de hendelsene som er omtalt i slutten av evangeliet, og dermed viser han at denne andre beretningen er en fortsettelse av den første han skrev. Men i dette sammendraget bruker han andre ord og kommer med noen nye detaljer. – Se også Lu 24:49 med Apg 1:1–12.

Teofilus: Både Lukas’ evangelium og Apostlenes gjerninger er stilet til denne mannen. I Lu 1:3 står tittelen «høyt ærede» foran navnet hans. – Les mer om bruken av dette uttrykket og Teofilus’ bakgrunn i studienote til Lu 1:3.

Guds rike: Bibelens gjennomgående tema, Jehovas rike, preger Apostlenes gjerninger. (Apg 8:12; 14:22; 19:8; 20:25; 28:31) Boken understreker at apostlene «vitnet grundig» om dette riket, og at de fullførte sin tjeneste. – Apg 2:40; 5:42; 8:25; 10:42; 20:21, 24; 23:11; 26:22; 28:23.

tider eller tidsperioder: Her brukes to forskjellige greske ord om begrepet tid. Flertallsformen av det greske ordet khrọnos, som er gjengitt med tider, kan sikte til en tidsperiode av hvilken som helst varighet, lang eller kort. Det greske ordet kairọs (noen ganger gjengitt med forskjellige bøyningsformer av «fastsatt tid»; flertallsformen er her gjengitt med tidsperioder) blir ofte brukt om framtidige tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. – Apg 3:19; 1Te 5:1; se studienoter til Mr 1:15; Lu 21:24.

har myndighet til: Dette uttrykket viser at Jehova forbeholder seg retten til å fastsette «de tider eller tidsperioder» som gjelder oppfyllelsen av hans hensikter. Han passer alltid tiden. Før Jesus døde, sa han at ikke engang Sønnen da visste når «dagen og timen», det vil si enden, skulle komme. Det visste «bare [hans] Far». – Mt 24:36; Mr 13:32.

den hellige ånd: Eller: «den hellige virksomme kraft». I Apostlenes gjerninger forekommer uttrykket «den hellige ånd» (eller «hellig ånd») 41 ganger, og minst 15 andre forekomster av ordet «ånd» (gresk: pneuma) sikter til Guds hellige ånd. (Se for eksempel Apg 2:4, 17, 18; 5:9; 11:28; 21:4; se også Ordforklaringer: «Ånd».) Denne bibelboken framhever altså gang på gang at det internasjonale forkynnelses- og undervisningsarbeidet som skulle bli utført av Jesu disipler, bare kunne gjennomføres med hjelp fra Guds virksomme kraft. – Se også studienote til Mr 1:12.

vitner om meg: Som trofaste jøder var Jesu tidlige disipler allerede vitner for Jehova, og de vitnet om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Jes 43:10–12; 44:8) Men nå skulle disiplene være vitner for både Jehova og Jesus. De skulle fortelle andre om Jesu viktige rolle i forbindelse med helliggjørelsen av Jehovas navn ved hjelp av hans messianske rike, et nytt trekk ved Jehovas hensikt. Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienote til Joh 1:7.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. (Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16; 28:23) Noen av de kristne i det første århundre kunne vitne om, eller bekrefte, historiske fakta som gjaldt Jesu liv, død og oppstandelse, fordi de hadde førstehånds kjennskap til dette. (Apg 1:21, 22; 10:40, 41) De som senere begynte å tro på Jesus, vitnet ved å fortelle om hvilken betydning hans liv, død og oppstandelse hadde. – Apg 22:15; se studienote til Joh 18:37.

helt til de fjerneste områdene på jorden: Eller: «helt til jordens ender (ytterste ende)». Det samme greske uttrykket brukes i Apg 13:47 i et sitat fra en profeti i Jes 49:6, der den greske oversettelsen Septuaginta også bruker uttrykket. Jesu uttalelse i Apg 1:8 kan være en hentydning til denne profetien, som forutsa at Jehovas tjener skulle være «et lys for nasjoner», slik at frelse ville nå ut til «jordens ender». Dette stemmer overens med det Jesus tidligere hadde sagt om at hans disipler skulle gjøre «større gjerninger» enn ham. (Se studienote til Joh 14:12.) Uttalelsen er også i tråd med den beskrivelsen Jesus ga av omfanget av det kristne forkynnelsesarbeidet – det skulle foregå over hele verden. – Se studienoter til Mt 24:14; 26:13; 28:19.

menn i hvite klær: Dette sikter til engler. (Se også Lu 24:4, 23.) I Apostlenes gjerninger forekommer det greske ordet for «engel» (ạggelos) 21 ganger, første gang i Apg 5:19.

himmelen: Det greske ordet ouranọs, som forekommer tre ganger i dette verset, kan sikte til den fysiske himmelen eller til den åndelige himmelen.

skal komme igjen på samme måte: Bokstavelig: «skal komme på samme måte». Det greske ordet for «komme» (ẹrkhomai) brukes i Bibelen mange ganger og på forskjellige måter. I noen sammenhenger sikter det til at Jesus kommer for å avsi og fullbyrde dommen under den store trengsel. (Mt 24:30; Mr 13:26; Lu 21:27) Men dette greske ordet brukes om Jesus også i andre sammenhenger. (Mt 16:28 til 17:2; 21:5, 9; 23:39; Lu 19:38) Det er derfor sammenhengen som viser i hvilken betydning ordet «komme» er brukt her. Englene sa at Jesus skulle «komme igjen» på samme «måte» (gresk: trọpos) som han steg opp til himmelen. Ordet trọpos sikter ikke til skikkelse eller kropp, men til måte. Som sammenhengen viser, var ikke verden i sin alminnelighet vitne til den måten Jesus steg opp til himmelen på. Det var bare apostlene som så at Jesus forlot jorden for å vende tilbake til sin Far i himmelen. Jesus hadde fortalt at han skulle komme tilbake som Konge i «Guds rike» på en måte som ikke alle ville legge merke til – det var bare disiplene hans som skulle vite at det hadde skjedd. (Lu 17:20; se studienote.) Når Åp 1:7 sier at Jesus «kommer», siktes det til noe annet, for da ‘skal hvert øye se ham’. (Åp 1:7) Sammenhengen tyder altså på at ordet «komme» i Apg 1:11 sikter til det at Jesus skulle komme usynlig som Konge i Riket ved begynnelsen av sitt nærvær. – Mt 24:3.

en sabbatsreise: Det vil si den strekningen en israelitt hadde lov til å reise på sabbaten. Betegnelsen blir her forbundet med avstanden mellom Oljeberget og Jerusalem. Loven la begrensninger på det å reise på sabbaten, men den sa ikke noe om hvor langt man kunne reise. (2Mo 16:29) I tidens løp oppga rabbinske kilder hvor langt en jøde fikk lov til å reise på sabbaten, nemlig omkring 2000 alen (890 m). Denne tolkningen var basert på det som står i 4Mo 35:5: «Utenfor byen skal dere måle opp 2000 alen», og på instruksen i Jos 3:3, 4 om at israelittene skulle holde en avstand på omkring 2000 alen til paktens ark. Rabbinerne trakk den slutningen at en israelitt hadde lov til å reise minst så langt på sabbaten for å delta i tilbedelsen ved tabernaklet. (4Mo 28:9, 10) Josefus sier ett sted at avstanden mellom Jerusalem og Oljeberget er fem stadier (925 m), mens han et annet sted sier at den er seks stadier (1110 m), og grunnen er kanskje at han regner dette fra to forskjellige utgangspunkter. Uansett er strekningen omtrent den samme som den strekningen rabbinerne hadde definert som en sabbatsreise, noe som stemmer med Lukas’ kommentar i dette verset.

den ivrige: Eller: «den nidkjære». En betegnelse som brukes for å skille denne apostelen fra apostelen Simon Peter. (Lu 6:14, 15) Det greske ordet som er brukt her og i Lu 6:15, zelotẹs, betyr «selot; entusiast». Beretningene i Mt 10:4 og Mr 3:18 bruker tilnavnet «Kananaios», et uttrykk som man mener har hebraisk eller arameisk opprinnelse, og som også betyr «selot; entusiast». Det er mulig at Simon tidligere hadde tilhørt selotene, et jødisk parti som var imot romernes styre, men det er også mulig at han fikk dette tilnavnet fordi han var veldig ivrig og entusiastisk.

brødrene hans: Det vil si Jesu halvbrødre. De fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og to av Paulus’ brev inneholder slike uttrykk som «Herrens brødre», «Herrens bror», «brødrene hans» og «søstrene hans», og fire av brødrene er navngitt: Jakob, Josef, Simon og Judas. (1Kt 9:5; Ga 1:19; Mt 12:46; 13:55, 56; Mr 3:31; Lu 8:19; Joh 2:12) Alle disse søsknene ble født etter Jesus, som ble født ved et mirakel. De fleste bibelkommentatorer godtar bevisene for at Jesus hadde minst fire brødre og to søstre, og at alle var barn av Josef og Maria, unnfanget og født på naturlig vis. – Se studienote til Mt 13:55.

brødrene: Noen ganger blir en troende kristen mann omtalt som «en bror» og en kvinne som «en søster». (1Kt 7:14, 15) Andre ganger, som i denne sammenhengen, bruker Bibelen ordet «brødre» om både menn og kvinner. (Apg 1:13, 14) Generelt sett ble tiltaleformen «brødre» brukt som hilsen til blandede grupper, ikke bare til menn. (Ro 1:13; 1Te 1:4) Ordet «brødre» er brukt i denne betydningen i de fleste av brevene i De kristne greske skrifter. I det forrige verset (Apg 1:14) brukes flertallsformen av det greske ordet adelfọs om Jesu halvbrødre, de yngre sønnene til Josef og Maria. – Se studienoter til Mt 13:55; Apg 1:14.

det var ... til stede: Bokstavelig: «skaren av navn var». I denne sammenhengen sikter det greske ordet for «navn» (ọnoma) til en person. Det brukes på samme måte i Åp 3:4, fotn.

Menn, brødre: I motsetning til i det forrige verset brukes ordet «brødre» her sammen med det greske ordet for «menn» (anẹr). I denne sammenhengen, da det skulle avgjøres hvem som skulle erstatte Judas Iskariot som apostel, kan kombinasjonen av disse ordene tyde på at Peter bare henvendte seg til mannlige medlemmer av menigheten.

falt han hodestups ned, kroppen hans revnet: Matteus’ beretning om Judas’ død sier at Judas «hengte seg», noe som beskriver den måten han begikk selvmord på. (Mt 27:5) Men her beskriver Lukas resultatet. Når man sammenligner de to beretningene, ser det ut til at Judas hengte seg i nærheten av et stup, men at enten tauet røk eller grenen knakk, slik at han styrtet ned og revnet da han traff klippene nedenfor. Med tanke på at landskapet omkring Jerusalem er bratt og steinete, er det godt mulig at det var slik det skjedde.

hans tilsynsoppgave: Eller: «hans oppgave som tilsynsmann». Det greske ordet som er brukt her, episkopẹ, er beslektet med det greske substantivet for «tilsynsmann», epịskopos, og verbet episkopẹo, som er gjengitt med «pass nøye på» i He 12:15. Peter siterte Sl 109:8 da han argumenterte for at noen burde fylle den plassen som var blitt ledig etter den illojale apostelen Judas. I den passasjen bruker den hebraiske teksten ordet pequddạh, som kan gjengis med slike ord som «tilsynsoppgave; tilsyn; tilsynsmenn». (4Mo 4:16; Jes 60:17) I Sl 109:8 gjengir Septuaginta (108:8, LXX) dette hebraiske ordet med det samme greske ordet som Lukas bruker her i Apg 1:20. Denne inspirerte uttalelsen av Peter viser at apostlene hadde en oppgave som tilsynsmenn. De var blitt direkte utnevnt av Jesus. (Mr 3:14) På pinsedagen i år 33 fantes det altså tolv tilsynsmenn i den kristne menighet, som vokste fra omkring 120 medlemmer til omkring 3000 på én dag. (Apg 1:15; 2:41) Senere ble andre utnevnt til tilsynsmenn for at de skulle hjelpe til med å dra omsorg for den voksende menigheten. Apostlenes tilsynsoppgave fortsatte likevel å være spesiell, siden Jehova tydeligvis hadde til hensikt å la de tolv apostlene utgjøre de framtidige ‘tolv grunnsteinene’ i Det nye Jerusalem. – Åp 21:14; se studienote til Apg 20:28.

utførte sin tjeneste blant oss: Bokstavelig: «gikk inn og ut blant oss». Dette uttrykket kommer fra et semittisk idiom som sikter til det å utføre vanlige aktiviteter sammen med andre mennesker. Det kan også gjengis med «bodde blant oss». – Se også 5Mo 28:6, fotn.; Sl 121:8, fotn.

Mattias: Det greske navnet Maththịas er trolig en kortform av Mattathịas, avledet av det hebraiske navnet «Mattitja» (1Kr 15:18), som betyr «Jehovas gave». Ifølge det Peter sa (Apg 1:21, 22), hadde Mattias vært en disippel av Jesus under hele Jesu tre og et halvt år lange tjeneste. Han hadde nær tilknytning til apostlene og var sannsynligvis en av de 70 disiplene som Jesus sendte ut for at de skulle forkynne. (Lu 10:1) Etter at Mattias var blitt utvalgt, «ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1:26), og når Apostlenes gjerninger kort tid senere omtaler «apostlene» eller «de tolv», innbefatter det Mattias. – Apg 2:37, 43; 4:33, 36; 5:12, 29; 6:2, 6; 8:1, 14.

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herre» (gresk: Kỵrios) her. Som det blir forklart i Tillegg C, er det gode grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, men at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten.

som kjenner alles hjerter: De hebraiske skrifter nevner en rekke ganger at Jehova Gud er den som kan lese hjerter. (5Mo 8:2; 1Sa 16:7; 1Kg 8:39; 1Kr 28:9; Sl 44:21; Jer 11:20; 17:10) I denne sammenhengen ville det derfor ha vært naturlig for disse hebraisktalende jødene å bruke Guds navn da de ba til Gud. Det greske ordet som er gjengitt med ‘som kjenner hjerter’, kardiognọstes (bokst.: «hjertekjenner»), forekommer bare her og i Apg 15:8, der det står: «Gud, som kjenner hjertet». – Se Tillegg C3 innledning; Apg 1:24.

kastet lodd: Guds tjenere i førkristen tid kastet lodd i mange forskjellige situasjoner for å kunne treffe en avgjørelse som var i samsvar med Jehovas vilje. (3Mo 16:8; 4Mo 33:54; 1Kr 25:8; Ord 16:33; 18:18; se Ordforklaringer: «Lodd; loddkasting».) I De kristne greske skrifter er det bare her det blir nevnt at Jesu disipler brukte lodd. Det ble kastet lodd for å avgjøre hvilken av de to foreslåtte kandidatene som skulle erstatte Judas Iskariot. Disiplene forsto at de trengte Jehovas veiledning. Hver av de tolv apostlene var blitt utnevnt direkte av Jesus først etter at han hadde tilbrakt en hel natt i bønn til sin Far. (Lu 6:12, 13) Det er derfor verdt å merke seg at før «loddet falt på Mattias», hadde disiplene tenkt over flere skriftsteder og bedt konkret om at Jehova måtte ‘vise dem’ hvem han hadde valgt. (Apg 1:20, 23, 24) Men etter pinsedagen i år 33 står det ingenting i Bibelen om at disiplene kastet lodd for å velge ut tilsynsmenn og deres assistenter eller for å avgjøre viktige saker. Etter at den hellige ånd hadde begynt å virke på den kristne menighet, var det ikke behov for denne metoden. (Apg 6:2–6; 13:2; 20:28; 2Ti 3:16, 17) Menn ble valgt ut som tilsynsmenn, ikke fordi et lodd falt på dem, men fordi de viste at den hellige ånd var virksom i livet deres. (1Ti 3:1–13; Tit 1:5–9) Andre kulturer gjorde også bruk av loddkasting. (Est 3:7; Joe 3:3; Ob 11) For eksempel kastet de romerske soldatene lodd om Jesu klær, slik det var blitt forutsagt i Sl 22:18. Motivet deres var nok ikke å oppfylle en bibelsk profeti, men å oppnå personlige fordeler. – Joh 19:24; se studienote til Mt 27:35.

regnet som apostel sammen med de elleve: Det vil si betraktet som apostel på lik linje med de elleve andre. Da pinsedagen kom, fantes det derfor tolv apostler som kunne utgjøre grunnvollen for det åndelige Israel. Mattias må ha vært en av «de tolv» som senere hjalp til med å løse det problemet som berørte de gresktalende disiplene. – Apg 6:1, 2.