Apostlenes gjerninger 11:1–30
Fotnoter
Studienoter
Antiokia: Denne byen lå i Syria ved elven Orontes, og fulgte man elven omkring 32 km mot Middelhavet, kom man til havnebyen Selevkia. I det første århundre evt. var Antiokia i Syria den tredje største og den tredje rikeste byen i Romerriket, etter Roma og Alexandria. Det hadde lenge vært en stor jødisk koloni i Antiokia, og det var ikke noen større motsetninger mellom jøder og ikke-jøder på denne tiden. Forholdene i Antiokia i Syria lå tydeligvis til rette for en ny utvikling, nemlig at disiplene begynte å forkynne for uomskårne hedninger, ikke lenger bare for jøder. (Se studienoten til dem som snakket gresk i dette verset.) Dette Antiokia er ikke det samme som Antiokia i Pisidia, som lå i Lilleasia. – Se studienoter til Apg 6:5; 13:14 og Tillegg B13.
dem som snakket gresk: Bokstavelig: «hellenistene». Betydningen av det greske ordet som er brukt her (Hellenistẹs), må avgjøres ut fra sammenhengen. I Apg 6:1 betyr det mest sannsynlig «de gresktalende jødene». (Se studienote til Apg 6:1.) Dette har fått noen bibelkommentatorer til å mene at disiplene i Antiokia i Syria forkynte for omskårne jøder eller proselytter som snakket gresk. Men det som omtales her, er tydeligvis en ny utvikling i Antiokia. Som nevnt i Apg 11:19 hadde man fram til da forkynt Guds ord i Antiokia bare for jøder, men nå ble budskapet tydeligvis også forkynt for de ikke-jødene som bodde der. Barnabas ble sannsynligvis sendt til Antiokia for å oppmuntre disse nye disiplene som snakket gresk. (Apg 11:22, 23) Enkelte gamle håndskrifter bruker her ordet Hẹllenas (betyr «grekere»; se Apg 16:3) i stedet for Hellenistẹs. En rekke bibeloversettelser bruker derfor gjengivelsene «grekerne» eller «hedningene». Disse gjengivelsene antyder at ingen av dem som det ble forkynt for i Antiokia, tilhørte jødedommen. Men det er mulig at de det siktes til, var både jøder og hedninger som snakket gresk, og derfor bruker denne oversettelsen gjengivelsen «dem som snakket gresk». Det kan være at disse gresktalende var av forskjellige nasjonaliteter, men hadde begynt å bruke det greske språket og kanskje å følge greske skikker.
Jehovas hånd: Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «hånd» og tetragrammet. (Noen eksempler finner man i 2Mo 9:3; 4Mo 11:23; Dom 2:15; Rut 1:13; 1Sa 5:6, 9; 7:13; 12:15; Esr 7:6; Job 12:9; Jes 19:16; 40:2; Ese 1:3.) I Bibelen blir ordet «hånd» ofte brukt billedlig i betydningen «makt». Ettersom hånden anvender kraften fra armen, kan «hånd» også overbringe tanken om «anvendt makt». På gresk brukes det uttrykket som kan oversettes med «Jehovas hånd», også i Lu 1:66 og Apg 13:11. – Se studienoter til Lu 1:6, 66 og Tillegg C3 innledning; Apg 11:21.
ved Guds ledelse ... ble kalt: De fleste bibeloversettelser sier rett og slett «ble kalt». Men her er det ikke de greske ordene som vanligvis blir oversatt med «kalle» eller «hete», som er brukt. (Mt 1:16; 2:23; Mr 11:17; Lu 1:32, 60; Apg 1:12, 19) Det ordet som er brukt i dette verset, er khrematịzo. I de fleste av de ni gangene det forekommer i De kristne greske skrifter, er det tydelig at det sikter til noe Gud står bak. (Mt 2:12, 22; Lu 2:26; Apg 10:22; 11:26; Ro 7:3; He 8:5; 11:7; 12:25) I Apg 10:22 brukes dette ordet for eksempel sammen med uttrykket «gjennom en hellig engel», og i Mt 2:12, 22 brukes det i forbindelse med drømmer fra Gud. Det beslektede substantivet khrematismọs står i Ro 11:4 i spørsmålet: «Men hva svarte Gud ham?» De fleste ordbøker og oversettelser bruker her slike gjengivelser som «Guds svar; svaret fra Gud; det guddommelige utsagnet». Det er mulig at Jehova ledet Saulus og Barnabas til å bruke navnet «kristne». Noen har ment at det var den ikke-jødiske befolkningen i Antiokia som begynte å bruke betegnelsen «kristne» for spøk eller som uttrykk for forakt. Men bruken av det greske ordet khrematịzo viser tydelig at det var Gud som ga disiplene dette navnet. Og det er svært usannsynlig at jødene skulle kalle Jesu disipler «kristne» (fra gresk) eller «messianister» (fra hebraisk). De hadde forkastet Jesus som Messias, eller Kristus, og ville neppe indirekte ha anerkjent ham som Den Salvede, eller Kristus, ved å kalle disiplene hans «kristne».
kristne: Det greske ordet Khristianọs, som betyr «en som følger Kristus», forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter. (Apg 11:26; 26:28; 1Pe 4:16) Det kommer fra Khristọs, som betyr Kristus, eller «den salvede». De kristne følger Jesu eksempel og hans lære, og han er Kristus, eller den som Jehova har salvet. (Lu 2:26; 4:18) Det er mulig at betegnelsen «kristne» ble gitt «ved Guds ledelse» allerede i år 44, da det som er omtalt i verset, foregikk. Navnet ble tydeligvis godt kjent og brukt av mange, for da Paulus sto framfor kong Herodes Agrippa 2. omkring år 58, visste Agrippa hvem de kristne var. (Apg 26:28) Det framgår av skriftene til historieskriveren Tacitus at betegnelsen «kristen» ble brukt blant befolkningen i Roma i år 64. Og en gang mellom år 62 og 64 skrev Peter sitt første brev til de kristne som var spredt omkring i hele Romerriket. Det ser ut til at navnet «kristen» på den tiden var utbredt og skilte Kristi disipler ut fra alle andre. (1Pe 1:1, 2; 4:16) Takket være dette navnet som Jesu disipler hadde fått fra Gud, var det ikke lenger noen risiko for at de kunne oppfattes som en eller annen jødisk sekt.
en stor matmangel: Denne katastrofen inntraff rundt år 46 evt., noe historieskriveren Josefus bekreftet. Han nevnte «den store hungersnøden» som kom i keiser Claudius’ regjeringstid. Matmangel var noe som gikk spesielt hardt ut over de fattige, siden de verken hadde oppsparte midler eller ekstra mat. Situasjonen fikk de kristne i Antiokia til å sende nødhjelp til sine fattige brødre i Judea.
da Claudius var keiser: Den romerske keiseren Claudius, som regjerte fra år 41 til 54 evt., var vennlig innstilt til jødene i begynnelsen av sin regjeringstid. Ved slutten av regjeringstiden hadde dette forandret seg, og han ga ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. (Apg 18:2) Han skal ha blitt forgiftet med en sopprett av sin fjerde kone. Nero ble keiser etter ham.
nødhjelp: Denne hendelsen er det første dokumenterte tilfellet da kristne har sendt nødhjelp til trosfeller i en annen del av verden. Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir brukt i betydningen «nødhjelp» også i Apg 12:25 («hjelpearbeidet») og i 2Kt 8:4. Den måten det greske ordet diakonịa er brukt på i De kristne greske skrifter, viser at de kristnes tjeneste har to sider. Én side ved tjenesten er «forsoningens tjeneste [en form av diakonịa]», det vil si forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (2Kt 5:18–20; 1Ti 2:3–6) Den andre siden dreier seg om en tjeneste som man utfører for å hjelpe sine trosfeller, og det er den som er omtalt her. Paulus sa: «Det er forskjellige former for tjeneste [flertall av diakonịa], men Herren er den samme.» (1Kt 12:4–6, 11) Han viste at alle disse formene for kristen tjeneste er «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.
de eldste: Bokstavelig: «de eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) I Israel i gammel tid ble de eldste brukt til å lede og administrere folket, både lokalt (5Mo 25:7–9; Jos 20:4; Rut 4:1–12) og nasjonalt. (Dom 21:16; 1Sa 4:3; 8:4; 1Kg 20:7) Dette er den første gangen ordet blir brukt i forbindelse med den kristne menighet. Som i den bokstavelige nasjonen Israel hadde de eldste i det åndelige Israel ansvaret for å ta ledelsen i menigheten. I denne sammenhengen var det de eldste som tok imot nødhjelpen, og som førte tilsyn med hvordan den ble fordelt blant menighetene i Judea.
Multimedia
Denne videoen viser hvordan havnebyen Joppe ser ut i dag. Den ligger ved middelhavskysten omtrent midtveis mellom Karmel-fjellet og Gaza. Vår tids Jaffa (Yafo på hebraisk), som ligger der den gamle byen lå, ble slått sammen med Tel Aviv i 1950. Den ligger på en klippehøyde som reiser seg omkring 35 m over havet, og den har en havn som beskyttes av en lav klippekant som ligger parallelt med kysten cirka 100 m fra land. Da tyrierne leverte tømmer fra Libanons skoger til byggingen av Salomos tempel, førte de det i flåter på havet til Joppe. (2Kr 2:16) Det var i Joppe profeten Jona senere gikk om bord på et skip som skulle til Tarsis, da han prøvde å flykte fra sitt oppdrag. (Jon 1:3) I det første århundre evt. fantes det en kristen menighet i Joppe. En av dem som tilhørte menigheten, var Dorkas (også kalt Tabita), som Peter oppreiste fra døden. (Apg 9:36–42) Og det var mens Peter var i Joppe og bodde som gjest hos garveren Simon, at han fikk det synet som forberedte ham på å forkynne for hedningen Kornelius. – Apg 9:43; 10:6, 9–17.
Antiokia i Syria var hovedstaden i den romerske provinsen Syria. I det første århundre var dette den tredje største byen i Romerriket, etter Roma og Alexandria. Antiokia lå på østbredden av elven Orontes (1) og omfattet opprinnelig en øy (2). Flere kilometer nedover elven lå havnebyen Selevkia. I Antiokia fantes det en hippodrom (3) som ble brukt til kappkjøring med hester og vogner. Den var en av de største på den tiden. Byen var berømt for sin brede hovedgate (4) med søyleganger på begge sider. Herodes den store hadde brolagt gaten med marmor. Senere hadde keiser Tiberius oppført overdekkede søyleganger langs gaten og utsmykket den med mosaikker og statuer. Denne flerkulturelle byen hadde en stor jødisk befolkning (5). Mange av jødene ble kristne. Antiokia var det første stedet der Jesu disipler ble kalt kristne. (Apg 11:26) Med tiden ble også mange ikke-jøder kristne. Rundt år 49 oppsto spørsmålet om omskjærelse, og en delegasjon av brødre, som innbefattet Paulus og Barnabas, ble sendt til det styrende råd i Jerusalem for å få veiledning. (Apg 15:1, 2, 30) Paulus brukte Antiokia som utgangspunkt for alle de tre misjonsreisene sine. (Apg 13:1–3; 15:35, 40, 41; 18:22, 23) Dette kartet har en innfelt illustrasjon som viser hvor bymurene sto i århundrenes løp.
Dette bildet viser byen Antakya, som ligger i dagens Tyrkia. Det var her oldtidsbyen Antiokia lå, hovedstaden i den romerske provinsen Syria. I det første århundre skal Antiokia i Syria ha vært den tredje største byen i den romerske verden, etter Roma og Alexandria. Noen mener at innbyggertallet var 250 000 eller mer. Etter at Stefanus var blitt myrdet av en pøbelflokk i Jerusalem og det brøt ut forfølgelse mot Jesu disipler, kom noen av disiplene til Antiokia. De forkynte det gode budskap for gresktalende med godt resultat. (Apg 11:19–21) Senere brukte apostelen Paulus Antiokia som utgangspunkt for misjonsreisene sine. «Det var i Antiokia at disiplene ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne.» (Apg 11:26) Antiokia i Syria må ikke forveksles med en annen by som het Antiokia, og som lå i Pisidia (det sentrale Tyrkia). Denne byen er omtalt i Apg 13:14; 14:19, 21; 2Ti 3:11.
Apostlenes gjerninger nevner den romerske keiseren Claudius ved navn to ganger. (Apg 11:28; 18:2) Han etterfulgte sin nevø Caligula (som regjerte fra år 37 til 41 evt., og som ikke er nevnt i Bibelen) og ble den fjerde keiseren i Romerriket. Han regjerte fra år 41 til 54 evt. Rundt år 49–50 ga Claudius ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. Det førte til at Priskilla og Akvilas flyttet til Korint, der de møtte apostelen Paulus. Claudius’ fjerde kone skal ha forgiftet ham i år 54, og han ble etterfulgt av keiser Nero.