landsdelsherskeren Herodes: Se studienote til Mt 14:1.

tjente: Eller: «offentlig tjente». Det greske ordet leitourgẹo, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgịa (offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. I Lu 1:23 (se studienote) er ordet leitourgịa oversatt med «hellige tjeneste» (eller: «offentlige tjeneste»), og der siktes det til den tjenesten Sakarja, faren til døperen Johannes, utførte. Den måten leitourgịa er brukt på i det verset, gjenspeiler hvordan dette ordet og andre former av det blir brukt i Septuaginta i forbindelse med den tjenesten prestene og levittene utførte i tabernaklet (2Mo 28:35; 4Mo 1:50; 3:31; 8:22) og i templet. (2Kr 31:2; 35:3; Joe 1:9, 13; 2:17) Slik tjeneste ble gjort til beste for folket. Men i noen sammenhenger var tjenesten også forbundet med hellighet, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov (2Kr 15:3; Mal 2:7) og bar fram ofre til soning for folkets synder. (3Mo 1:3–5; 5Mo 18:1–5) Her i Apg 13:2 blir det greske ordet leitourgẹo brukt i mer generell betydning om den tjenesten de kristne profetene og lærerne i menigheten i Antiokia i Syria utførte. Ordet sikter til forskjellige måter man tjener Gud på, og innbefatter slike trekk ved den kristne tjeneste som bønn, forkynnelse og undervisning. Den tjenesten som disse profetene og lærerne utførte, innbefattet uten tvil forkynnelse for offentligheten. – Apg 13:3.

tjente Jehova: Det greske ordet leitourgẹo (å tjene) som er brukt i dette verset, forekommer ofte i passasjer i Septuaginta der Guds navn står i den hebraiske grunnteksten. Det greske uttrykket som man finner i Apg 13:2, brukes for eksempel også i 2Kr 13:10 i Septuaginta som en oversettelse av det hebraiske uttrykket «gjør tjeneste for Jehova». I 2Kr 35:3 brukes de samme greske ordene som en oversettelse av det hebraiske uttrykket «tjen ... Jehova». – 1Sa 2:11; 3:1; Ese 45:4; Joe 2:17; se Tillegg C3 innledning; Apg 13:2.

Selevkia: En befestet by ved Middelhavet som var havneby for Antiokia i Syria, og som lå cirka 20 km sørvest for denne byen. Det var veiforbindelse mellom de to byene, og den seilbare elven Orontes, som fløt forbi Antiokia, munnet ut i Middelhavet like sør for Selevkia. Selevkos 1. (Nikator), en av generalene til Aleksander den store, grunnla denne byen og oppkalte den etter seg selv. Da Paulus sammen med Barnabas la ut på sin første misjonsreise omkring år 47, seilte han fra Selevkia. Selevkia lå like nord for Süveydiye, eller Samandaği, i vår tids Tyrkia. Slam fra elven Orontes har forvandlet Selevkias gamle havn til et sumpområde. – Se Tillegg B13.

seilte de til Kypros: En reise på cirka 20 mil. Et skip i det første århundre kunne tilbakelegge omkring 15 mil på en dag hvis vinden var gunstig. Under ugunstige forhold kunne en slik reise ta mye lengre tid. Barnabas var fra Kypros. – Se Tillegg B13.

Salamis: Salamis lå på østsiden av Kypros og var et fornuftig startpunkt for forkynnelsen på Kypros, selv om Pafos, som lå på vestkysten, var den romerske hovedstaden. Salamis lå nærmere Antiokia i Syria, som misjonærene kom fra, og var senteret for kultur, utdanning og handel på øya. Det bodde ganske mange jøder i Salamis, en by med mer enn én synagoge. Barnabas, som var kypriot, var helt sikkert en dyktig guide for reisefølget. Avhengig av hvilken rute mennene tok, kan de ha gått minst 15 mil mens de forkynte på hele øya. – Se Tillegg B13.

Johannes: Det vil si Johannes Markus, en av Jesu disipler. Han var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og den som skrev Markusevangeliet. (Se studienote til Mr Tittelen.) Han blir kalt Johannes også i Apg 13:13, men de tre andre versene i Apostlenes gjerninger der han er omtalt, tilføyer «han som ble kalt Markus», hans romerske tilnavn. (Apg 12:12, 25; 15:37) Johannes er den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Andre steder i De kristne greske skrifter blir han omtalt som «Markus». – Kol 4:10; 2Ti 4:11; Flm 24; 1Pe 5:13.

Markus: Det latinske, eller romerske, tilnavnet til den «Johannes» som er nevnt i Apg 12:12. Moren hans, Maria, bodde i Jerusalem og ble tidlig en disippel. Johannes Markus var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og reisefelle. Markus reiste også sammen med Paulus og andre misjonærer blant de første kristne. (Apg 12:25; 13:5, 13; 2Ti 4:11) Det står ikke i evangeliet hvem som skrev det, men skribenter fra 100- og 200-tallet evt. sier at Markus var skribenten.

prokonsulen: Tittelen på den øverste stattholderen i en provins som var underlagt det romerske senatet. Noen romerske provinser, for eksempel Judea, var lagt direkte under keiseren, som utnevnte en stattholder. Fordi Kypros ble senatsprovins i år 22 fvt., ble den styrt av en prokonsul. Man har funnet en mynt fra Kypros med Claudius’ hode og tittel (på latin) preget på den ene siden og teksten «Under Cominius Proclus, kypriotenes prokonsul» (på gresk) på den andre siden. – Se Ordforklaringer.

Saulus, også kalt Paulus: Herfra blir Saulus omtalt som Paulus. Denne apostelen var født hebreer og hadde romersk statsborgerskap. (Apg 22:27, 28; Flp 3:5) Det er derfor sannsynlig at han hadde hatt både det hebraiske navnet Saulus og det romerske navnet Paulus helt fra barndommen av. Det var forholdsvis vanlig at jøder på den tiden hadde to navn, særlig de som bodde utenfor Israel. (Apg 12:12; 13:1) Noen av Paulus’ slektninger hadde både et romersk og et gresk navn. (Ro 16:7, 21) Som «en apostel for nasjonene» fikk Paulus i oppdrag å forkynne det gode budskap for ikke-jøder. (Ro 11:13) Han valgte tydeligvis å bruke sitt romerske navn, kanskje fordi han tenkte at det ville være lettere for folk å godta det navnet. (Apg 9:15; Ga 2:7, 8) Noen har ment at han antok det romerske navnet til ære for Sergius Paulus, men det virker usannsynlig ettersom Paulus fortsatte å bruke dette navnet etter at han hadde reist fra Kypros. Andre mener at Paulus lot være å bruke sitt hebraiske navn fordi den greske uttalen av det er veldig lik uttalen av et gresk ord som siktet til en person (eller et dyr) med et vrikkende ganglag. – Se studienote til Apg 7:​58.

Paulus: På gresk blir navnet Paulos (fra det latinske navnet Paulus, som betyr «liten») brukt 157 ganger i De kristne greske skrifter om apostelen Paulus og én gang om den prokonsulen på Kypros som het Sergius Paulus. – Apg 13:7.

Jehovas rette veier: Paulus’ svar til den jødiske trollmannen Bar-Jesus (som står i versene 10 og 11) inneholder flere uttrykk som har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. Noen eksempler: Det greske uttrykket som her er oversatt med «forvrenge ... veier», finner man i Ord 10:9 («gjør sine veier krokete») i Septuaginta. De greske ordene i uttrykket «Jehovas rette veier» står også i Septuaginta i Ho 14:9. I det verset står Guds navn i den hebraiske grunnteksten («For Jehovas veier er rette»). – Se Tillegg C3 innledning; Apg 13:10.

Jehova: Eller: «Jehovas hånd». – Se studienote til Apg 11:21 og Tillegg C3 innledning; Apg 13:11.

Jehovas lære: Uttrykket «Jehovas lære» er synonymt med uttrykket «Guds ord» i Apg 13:5. I det verset står det at da Paulus og hans reisefeller kom til Kypros, «begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger». Som følge av det var prokonsulen Sergius Paulus «ivrig etter å høre Guds ord». (Apg 13:7) Etter at Sergius Paulus hadde vært vitne til det Paulus sa og gjorde, ble han forbløffet over det han lærte om Jehova Gud. Den læren som kom fra Jehova, gjorde dypt inntrykk på ham. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 13:12.

Antiokia i Pisidia: En by i den romerske provinsen Galatia. Byen lå på grensen mellom Frygia og Pisidia og ble til forskjellige tider regnet som en del av enten det ene eller det andre av de to områdene. Ruinene av byen ligger i nærheten av Yalvaç i vår tids Tyrkia. Antiokia i Pisidia er nevnt her og i Apg 14:19, 21. En som skulle reise fra Perge, en by som lå i nærheten av middelhavskysten, til Antiokia i Pisidia, hadde en utfordrende reise foran seg, for Antiokia lå omkring 1100 m over havet (se Tillegg B13), og røvere holdt til på de farlige fjellovergangene. «Antiokia i Pisidia» er ikke samme by som Antiokia i Syria. (Apg 6:5; 11:19; 13:1; 14:26; 15:22; 18:22) De fleste gangene det står om Antiokia i Apostlenes gjerninger, siktes det ikke til Antiokia i Pisidia, men til Antiokia i Syria.

opplesningen fra Loven og Profetene: I det første århundre evt. var det slik opplesning «hver sabbat». (Apg 15:21) Ett trekk ved tilbedelsen i synagogen var at man framsa Shema, som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen. (5Mo 6:4–9; 11:13–21) Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første skriftstedet som ble brukt: «Hør [Sjemạʽ], Israel: Jehova vår Gud er én Jehova.» (5Mo 6:4) Den viktigste delen av gudstjenesten var opplesningen av Toraen (de fem Mosebøkene). I mange synagoger var denne opplesningen lagt opp slik at man leste igjennom hele Loven i løpet av ett år, i andre tok det tre år. Deler av Profetene ble også lest høyt og forklart. Når opplesningen var ferdig, ble det holdt et foredrag. Det var etter en slik opplesning i synagogen i Antiokia i Pisidia at Paulus ble oppfordret til å komme med noen oppmuntrende ord til dem som var til stede. – Se studienote til Lu 4:16.

i løpet av omkring 450 år: Paulus’ drøftelse av israelittenes historie begynner med en viktig hendelse, nemlig at Gud «valgte ut forfedrene våre». (Apg 13:17) Det tidspunktet Paulus etter alt å dømme hadde i tankene, var da Isak ble født som det lovte avkommet. (1Mo 17:19; 21:1–3; 22:17, 18) Isaks fødsel gjorde det klart hvem Gud ville betrakte som avkommet, et spørsmål det til da hadde vært tvil om fordi Sarai (Sara) hadde vært barnløs. (1Mo 11:30) Fra dette startpunktet regnet Paulus opp hva Gud hadde gjort for sitt utvalgte folk fram til den tiden da han ga dem dommere fram til profeten Samuels tid. Det ser derfor ut til at perioden på «omkring 450 år» strekker seg fra Isak ble født i 1918 fvt., til 1467 fvt. Denne perioden strekker seg 46 år forbi det tidspunktet da israelittene dro ut av Egypt, i 1513 fvt. Dette endepunktet passer godt, for israelittene vandret i ødemarken i 40 år og brukte 6 år på å erobre Kanaan. – 4Mo 9:1; 13:1, 2, 6; 5Mo 2:7; Jos 14:6, 7, 10.

etterkommere: Eller: «avkom». – Se Tillegg A2.

pælen: Eller: «trestokken; treet». – Se studienote til Apg 5:30.

grav: Eller: «minnegrav». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet: Det vil si aldri vende tilbake til et liv i en menneskekropp som kunne dø og gå i forråtnelse.

tjente jo Gud: Eller: «tjente Guds vilje (hensikt)». – Se studienote til Apg 20:27.

som tilba Gud: Det greske ordet sẹbomai, som her er oversatt med «som tilba Gud», betyr «å tilbe; å vise ærbødighet; å dyrke». Det kan også gjengis med «gudfryktig». (Se studienote til Apg 13:50.) Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «som fryktet Gud». En oversettelse av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J¹⁸ i Tillegg C4) bruker Guds navn her, og hele uttrykket kan gjengis med «som fryktet Jehova».

Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet: Fordi Paulus tidligere hadde motarbeidet Jesus og disiplene (Apg 9:3–5), hadde han all grunn til å framheve Jehovas ufortjente godhet. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Paulus var klar over at det bare var på grunn av Guds ufortjente godhet han kunne utføre sin tjeneste. (1Kt 15:10; 1Ti 1:13, 14) I løpet av det møtet han hadde med de eldste fra Efesos, nevnte han denne egenskapen to ganger. (Apg 20:24, 32) I de 14 brevene han skrev, nevner han ufortjent godhet omkring 90 ganger – mye oftere enn noen av de andre bibelskribentene. Han omtaler for eksempel Guds eller Jesu ufortjente godhet i den innledende hilsenen i alle brevene sine unntatt Hebreerbrevet og dessuten i de avsluttende bemerkningene i hvert eneste brev.

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C3 innledning; Apg 13:44.

Jehova har gitt oss denne befalingen: Det sitatet som følger i dette verset, er fra Jes 49:6, der sammenhengen i den hebraiske grunnteksten gjør det helt tydelig at det er Jehova som snakker. (Jes 49:5; se også Jes 42:6.) Oppfyllelsen av profetien gjelder det arbeidet som Jehovas Tjener, Jesus Kristus, og hans disipler skulle utføre. – Jes 42:1; se studienote til Lu 2:32 og Tillegg C3 innledning; Apg 13:47.

til jordens ender: Eller: «til de fjerneste områdene på jorden». Her siteres profetien i Jes 49:6, der det samme greske uttrykket er brukt i Septuaginta. Jesaja forutsa at Jehovas tjener skulle være «et lys for nasjoner», og at frelsen fra Gud skulle «nå ut til jordens ender». Ved det Paulus og Barnabas sier her i Antiokia i Pisidia, viser de at disse profetiske ordene utgjorde en befaling fra Jehova om at Kristi disipler skulle tjene som et lys for nasjonene. Det greske uttrykket, som her er oversatt med «til jordens ender», er også brukt i Apg 1:8 (se studienote) for å vise i hvor stor utstrekning Jesu disipler skulle være vitner om ham.

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C3 innledning; Apg 13:48.

hadde den rette innstillingen: Dette uttrykket brukes som en beskrivelse av noen ikke-jøder i Antiokia i Pisidia som ble troende etter at de hadde hørt Paulus og Barnabas forkynne. Det greske ordet som her er gjengitt med «hadde den rette innstillingen» (en form av verbet tạsso) har vid betydning, blant annet «å bestemme; å plassere; å ordne; å utnevne». Sammenhengen vil være avgjørende for å finne ut hva som menes. De ikke-jødene som er nevnt her i vers 48, utgjør en kontrast til de jødene i Antiokia i Pisidia som er nevnt i vers 46. Sabbaten uken før hadde Paulus holdt et spennende offentlig foredrag for begge gruppene. (Apg 13:16–41) Ifølge Paulus og Barnabas avviste jødene «Guds ord» og viste ved sin trassige innstilling og sine handlinger at de ‘dømte seg selv uverdige til evig liv’. (Apg 13:46) Men ikke-jødene i byen hadde en helt annen innstilling. Beretningen sier at de begynte å glede seg og å snakke begeistret om Jehovas ord. I denne sammenhengen overbringer det greske verbet tạsso derfor tanken om at disse ikke-jødene i Antiokia ‘plasserte’ seg slik at de kunne få liv – de viste en innstilling, tilbøyelighet eller holdning som kunne føre til at de fikk evig liv. Gjengivelsen «hadde den rette innstillingen» formidler altså den riktige betydningen av det greske ordet. Mange bibeloversettelser bruker imidlertid slike gjengivelser som «var bestemt til evig liv; var utsett til evig liv» her i Apg 13:48, noe som kan gi inntrykk av at Gud hadde forutbestemt at disse menneskene skulle få liv. Men verken sammenhengen i kapitlet eller resten av Bibelen støtter tanken om at det skulle være forutbestemt at disse ikke-jødene i Antiokia skulle få liv, like lite som det var forutbestemt at jødene der ikke skulle få evig liv. Paulus prøvde å overbevise jødene om at de burde ta imot det gode budskap, men de valgte bevisst å avvise budskapet. De var ikke forutbestemt til å gjøre det. Jesus forklarte at noen ville vise ved sine handlinger at de ikke var «kvalifisert for Guds rike». (Lu 9:62) Andre, derimot, ville ha en slik holdning at de ‘fortjente å høre budskapet’, og disse ikke-jødene i Antiokia viste seg å være blant dem. – Mt 10:11, 13.

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C3 innledning; Apg 13:49.

gudfryktige kvinnene: Eller: «kvinnene som tilba Gud». Det greske ordet sẹbomai kan også oversettes med «å tilbe; å vise ærbødighet». Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «som fryktet Gud». Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J^{7, 8, 10, 18} i Tillegg C4) bruker Guds navn her, og uttrykket kan gjengis med «som fryktet Jehova».

De ristet da støvet av føttene sine mot dem: Paulus og Barnabas fulgte her de instruksene Jesus hadde gitt i Mt 10:14; Mr 6:11; Lu 9:5. Når gudfryktige jøder hadde reist gjennom et ikke-jødisk område, pleide de å riste det de mente var urent støv, av sandalene før de dro inn i jødisk område igjen. Men Jesus hadde tydeligvis en annen betydning i tankene da han ga disiplene disse instruksene. Ved å riste støvet av føttene viste disiplene at de frasa seg ansvaret for at de som var blitt advart, ble rammet av Guds dom. Da Paulus gjorde noe lignende i Korint – han ristet støvet av klærne sine – ga han denne forklaringen: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er uten skyld.» – Se studienote til Apg 18:6.