pinsedagen: Det greske ordet for pinse, pentekostẹ (betyr «50. [dag]»), blir brukt i De kristne greske skrifter om det som blir kalt «høytiden for innhøstningen» (2Mo 23:16) og «ukehøytiden» (2Mo 34:22) i De hebraiske skrifter. Denne høytiden ble feiret ved slutten av en sju uker lang innhøstningsperiode som innbefattet først bygghøsten og så hvetehøsten. Pinsen ble feiret den 50. dagen regnet fra den 16. nisan, den dagen da et kornbånd av førstegrøden av bygghøsten ble båret fram som et offer. (3Mo 23:15, 16) Ifølge den hebraiske kalenderen falt pinsen på den 6. sivan. (Se Tillegg B15.) Instruksene om hvordan denne høytiden skulle feires, finnes i 3Mo 23:15–21, 4Mo 28:26–31 og 5Mo 16:9–12. Mange jøder og proselytter kom til Jerusalem fra land langt borte for å feire pinsen. Hensikten med høytiden var å fremme gjestfrihet og vennlighet mot mennesker uavhengig av deres livssituasjon eller bakgrunn – enten de var frie, slaver, fattige, farløse, enker, levitter eller fastboende utlendinger. (5Mo 16:10, 11) Det passet derfor veldig godt at den kristne menighet ble opprettet i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt., for de kristnes oppgave var å vitne for alle mennesker «om Guds storslåtte gjerninger». (Apg 1:8; 2:11) Ifølge jødisk tradisjon faller pinsedagen sammen med det tidspunktet da Loven ble gitt ved Sinai-fjellet og Israel ble Guds utvalgte nasjon. Det var i begynnelsen av den tredje måneden (sivan) at israelittene samlet seg ved Sinai-fjellet og mottok Loven. (2Mo 19:1) Akkurat som Moses ble brukt som mellommann til å føre Israel inn i lovpakten, førte Jesus Kristus som Mellommann for det åndelige Israel nå denne nye nasjonen inn i den nye pakt.

språk: Eller: «tungemål». Bokstavelig: «tunger». I Bibelen kan det greske ordet glossa sikte til taleorganet tungen. (Mr 7:33; Lu 1:64; 16:24) Men ordet kan også brukes billedlig om et språk eller om et folk som snakker et bestemt språk. (Åp 5:9; 7:9; 13:7) Dette greske ordet forekommer i Apg 2:3, der det står at disiplene så «noe som lignet tunger av ild». Disse tungene som satte seg på hver enkelt av disiplene, og disiplenes evne til å snakke andre språk, eller «tunger», var et tydelig tegn på at den hellige ånd var blitt utøst.

sitt eget morsmål: Bokstavelig: «vårt eget språk, som vi ble født i». Det greske ordet som her er oversatt med «morsmål», er diạlektos. (Se studienote til Apg 2:4.) Mange av dem som hørte disiplene, kan ha snakket et internasjonalt språk, kanskje gresk. Siden de var «gudfryktige jøder», kunne de kanskje også forstå de hebraiske gudstjenestene i templet i Jerusalem. (Apg 2:5) Men da de hørte det gode budskap på sitt eget morsmål, fanget det oppmerksomheten deres.

provinsen Asia: Se Ordforklaringer: «Asia».

proselytter: Se studienote til Mt 23:15.

søt vin: Eller: «ny vin». Det greske ordet gleukos forekommer bare her i De kristne greske skrifter og sikter til søt, ny vin som fortsatt gjærer.

den tredje timen på dagen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

I de siste dager: I dette sitatet fra Joels profeti bruker Peter under inspirasjon uttrykket «i de siste dager» i stedet for uttrykket «etter dette», som er brukt i den hebraiske grunnteksten og i Septuaginta. (Joe 2:28; [3:1, LXX]) Joels profeti ble oppfylt da hellig ånd ble utøst på pinsedagen. Det at Peter bruker uttrykket «de siste dager», viser derfor at denne spesielle tidsperioden hadde begynt, og at den ville gå forut for «Jehovas store og strålende dag». Denne «Jehovas dag» betydde tydeligvis slutten på «de siste dager». (Apg 2:20) Peter snakket til jøder og jødiske proselytter, så hans inspirerte ord må ha fått en første oppfyllelse som angikk dem. Det han sa, gjorde det tydeligvis klart at jødene levde i «de siste dager» for den ordningen som hadde sitt senter for tilbedelse i Jerusalem. Jesus hadde tidligere forutsagt at Jerusalem og templet der skulle bli ødelagt. (Lu 19:41–44; 21:5, 6) Det skjedde i år 70 evt.

min ånd: Det greske ordet pneuma sikter her til Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. I Joe 2:28, som er sitert her, er det tilsvarende hebraiske ordet rụach brukt. Både det hebraiske og det greske ordet overbringer tanken om noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

alle slags mennesker: Eller: «all slags kjød». Bokstavelig: «alt kjød». Det greske ordet sarks («kjød; kjøtt») brukes her om levende mennesker, og i den sammenhengen betyr «alt kjød» vanligvis alle mennesker. (Se studienote til Joh 17:2.) Men her blir det greske uttrykket for «alt kjød» brukt i en mer begrenset betydning. Gud utøste ikke sin ånd over alle mennesker på jorden og heller ikke over alle mennesker i Israel, så uttrykket sikter ikke til alle mennesker uten unntak. I stedet sikter uttrykket her til alle slags mennesker, uten at det blir gjort forskjell. Gud utøste hellig ånd over ‘sønner og døtre, unge menn og gamle menn, slaver og slavekvinner’, altså alle slags personer. (Apg 2:17, 18) Det greske ordet for «alle; alt» (pas) blir brukt på lignende måte i 1Ti 2:3, 4, der det står at Gud vil at «alle slags mennesker skal bli frelst». – Se studienote til Joh 12:32.

profetere: Det greske ordet profeteuo betyr bokstavelig «å framsi». I Bibelen blir det brukt om det å kunngjøre budskaper fra en guddommelig kilde. Selv om det ofte innbefatter tanken om å forutsi framtiden, er ikke dette grunnbetydningen av ordet. Det greske ordet kan også sikte til det å forstå noe ved hjelp av en åpenbaring fra Gud. (Se studienoter til Mt 26:68; Mr 14:65; Lu 22:64.) Her var det den hellige ånd som fikk noen til å profetere. Ved at de fortalte om de «storslåtte gjerninger» som Jehova hadde gjort og ville komme til å gjøre, tjente de som talsmenn for Den Høyeste. (Apg 2:11) Det hebraiske ordet for «å profetere» har en lignende betydning. Et eksempel er 2Mo 7:1, der Aron blir omtalt som Moses’ «profet». Aron tjente ikke som profet i den forstand at han forutsa framtidige hendelser, men ved at han ble Moses’ talsmann, eller talerør.

gamle mennene: Eller: «eldre mennene; eldste». Her sikter det greske ordet presbỵteros sannsynligvis til menn som har nådd en høy alder, til forskjell fra de «unge mennene» som er nevnt tidligere i verset. I andre sammenhenger blir det samme ordet brukt om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. – Apg 4:5; 11:30; 14:23; 15:2; 20:17; se studienote til Mt 16:21.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

Jehovas: I dette sitatet fra Joe 2:31 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

Jehovas: I dette sitatet fra Joe 2:32 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». – Se studienote til Mr 10:47.

undere: Eller: «varsler». De miraklene som Gud satte Jesus i stand til å gjøre, utgjorde beviser for at han var sendt av Gud. Det at Jesus på mirakuløst vis helbredet folk og oppreiste døde, viste, eller varslet, hva han ville gjøre i større målestokk i framtiden. – Se studienote til Apg 2:19.

slik Gud hadde bestemt: Eller: «i samsvar med Guds hensikt». Det greske ordet boulẹ er oversatt med ‘veiledning [eller: «vilje», fotn.]’ i Lu 7:30 og «hensikt [eller: «beslutning», fotn.]» i He 6:17. – Se studienote til Apg 20:27.

dødens grep: Bokstavelig: «dødens veer». Bibelen gjør det helt klart at de døde er uten bevissthet og ikke føler smerte (Sl 146:4; For 9:5, 10), men her sier den greske teksten at døden er årsak til «veer», eller smerte. Denne ordlyden er tydeligvis brukt fordi døden blir beskrevet som noe bittert og smertefullt. (1Sa 15:32, fotn.; Sl 55:4; For 7:26) Beskrivelsen passer godt ikke bare fordi man ofte har smerter like før man dør (Sl 73: 4, 5), men også fordi døden fratar et menneske all virksomhet og frihet ved sitt lammende grep. (Sl 6:5; 88:10) Det er tydeligvis i denne betydningen Jesu oppstandelse befridde ham fra «dødens veer» – han ble befridd fra dødens smertefulle og hemmende grep. Det greske ordet (odịn) som her er oversatt med «grep», blir noen ganger brukt om fødselsveer (1Te 5:3), men det kan også brukes i generell betydning om smerter, ulykker og lidelser. (Se studienote til Mt 24:8.) Uttrykket «dødens veer» forekommer i Septuaginta i 2Sa 22:6 og Sl 18:4 (17:5, LXX), der det i den hebraiske massoretiske teksten står «gravens reip» og «dødens reip». I gamle hebraiske håndskrifter, som ble skrevet uten vokaler, blir ordet for «reip» (chẹvel) interessant nok stavet med de samme konsonantene som det hebraiske ordet for «ve». Dette kan forklare den gjengivelsen som man finner i Septuaginta. Uansett overbringer uttrykkene «dødens veer» og «dødens reip» den samme hovedtanken, nemlig den smerten og bitterheten som døden fører med seg.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 16:8 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

jeg skal leve: Bokstavelig: «mitt kjød skal bo». Peter innleder dette sitatet fra Sl 16 med å si: «David sier om ham», det vil si om Messias, Jesus. (Apg 2:25) I dette verset (Apg 2:26) og i Sl 16:9 bruker den greske og den hebraiske teksten ordet «kjød», som kan betegne en persons kropp eller personen selv. Selv om Jesus visste at han skulle bli drept og gi sitt liv som et gjenløsningsoffer, levde han i håp. Jesus visste at hans Far ville oppreise ham, at hans offer ville tjene som en løsepenge for menneskeheten, og at kroppen hans ikke skulle gå i forråtnelse. – Apg 2:27, 31.

meg: Eller: «min sjel». I dette sitatet fra Sl 16:10 blir det hebraiske ordet nẹfesj oversatt med det greske ordet psykhẹ, som begge tradisjonelt blir gjengitt med «sjel». Salmisten brukte ordet «sjel» om seg selv. Da Peter på pinsedagen forkynte om Kristi oppstandelse for jødene, anvendte han denne salmen av David på Jesus. – Apg 2:24, 25; se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.

graven: Eller: «Hades». Det greske ordet haides, som muligens betyr «det usynlige stedet», forekommer ti ganger i De kristne greske skrifter. (Se Mt 11:23; 16:18; Lu 10:15; 16:23; Apg 2:27, 31; Åp 1:18; 6:8; 20:13, 14.) Dette verset er et sitat fra Sl 16:10, som bruker det tilsvarende hebraiske ordet «Sjeol», også oversatt med «graven». Septuaginta bruker vanligvis det greske ordet «Hades» for å gjengi det hebraiske ordet «Sjeol». I Bibelen sikter begge ordene til menneskehetens felles grav. Når det er snakk om en bokstavelig grav, er det andre ord på grunnspråkene som brukes. Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J^{7, 8, 11, 12, 14–18, 22} i Tillegg C4) bruker ordet «Sjeol» her. – Se Tillegg A2.

nær deg: Bokstavelig: «med (foran) ditt ansikt». I dette sitatet fra Sl 16:11 blir den hebraiske teksten gjengitt bokstavelig i den greske teksten. Det hebraiske uttrykket «med noens ansikt» er et idiom som betyr «i noens nærhet».

Gud: Eksisterende greske håndskrifter bruker her ordet Theọs, «Gud». Det er verdt å merke seg at noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J^{7, 8, 10} i Tillegg C4) bruker tetragrammet her.

en av etterkommerne hans: Gud lovte David at en av hans etterkommere skulle bli det messianske «avkom» som det ble gitt løfte om i 1Mo 3:15. (2Sa 7:12, 13; Sl 89:3, 4; 132:11) Løftet til David ble oppfylt på Jesus ved at både moren og adoptivfaren hans var etterkommere av kong David. Det greske uttrykket som er gjengitt med ‘etterkommer’, kommer fra et hebraisk idiom som bokstavelig betyr «hans lends frukt». Den delen av menneskekroppen som omtales som lender, det vil si hoftepartiet, innbefatter forplantningsorganene. (1Mo 35:11, fotn.; 1Kg 8:19, fotn.) Barn blir også omtalt med slike uttrykk som «morslivets frukt» og andre lignende uttrykk som inneholder ordet «frukt». – 1Mo 30:2, fotn.; 5Mo 7:13, fotn.; Sl 127:3; Kla 2:20, fotn.

graven: Eller: «Hades», det vil si menneskehetens felles grav. – Se studienote til Apg 2:27 og Ordforklaringer: «Grav».

at kroppen hans ikke gikk i forråtnelse: Jehova tillot ikke at Jesu fysiske kropp gikk i forråtnelse og ble til støv i likhet med kroppen til Moses og til David, som var forbilder på Kristus. (5Mo 34:5, 6; Apg 2:27; 13:35, 36) For at Jesus skulle kunne være «den siste Adam» (1Kt 15: 45) og «en tilsvarende løsepenge» for hele menneskeheten (1Ti 2:5, 6; Mt 20:28), måtte hans fysiske kropp være en virkelig menneskekropp. Den måtte være fullkommen, for den skulle bæres fram for Jehova Gud som en løsepenge for å kjøpe tilbake det som Adam hadde mistet. (He 9:14; 1Pe 1:18, 19) Ingen ufullkommen etterkommer av Adam kunne betale den prisen som trengtes for å løskjøpe menneskene. (Sl 49:7–9) Jesus ble derfor ikke unnfanget på normal måte. Nei, som han sa til sin Far, sannsynligvis da han ble døpt: «Du [Jehova] gjorde i stand en kropp til meg», det vil si Jesu fullkomne menneskekropp som skulle bli gitt som et offer. (He 10:5) Da disiplene kom til Jesu grav, oppdaget de at kroppen hans var forsvunnet, men de fant de tøystykkene av lin som liket hadde vært svøpt i. Jehova fjernet tydeligvis den fysiske kroppen til sin elskede Sønn før den begynte å gå i forråtnelse. – Lu 24:3–6; Joh 20:2–9.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Men som det blir forklart i Tillegg A5, bruker de fleste bibeloversettelser ikke Guds navn i det som vanligvis kalles Det nye testamente, ikke engang i sitater fra De hebraiske skrifter. Men det er verdt å merke seg at noen utgaver av King James Version fra 1600-tallet har gjengivelsen «HERREN» med store bokstaver her og tre andre steder der Sl 110:1 er sitert i De kristne greske skrifter. (Mt 22:44; Mr 12:36; Lu 20:42) Man fortsatte med denne praksisen i senere utgaver. Ettersom denne oversettelsen bruker «HERREN» i De hebraiske skrifter for å vise hvor Guds navn står i den hebraiske grunnteksten, angir den samme måten å skrive «HERREN» på i De kristne greske skrifter at oversetterne mente at det er Jehova som blir omtalt. Det er også interessant å legge merke til at New King James Version, utgitt i 1979, skriver «HERREN» med store bokstaver alle de stedene der dette ordet representerer Guds navn i sitater fra De hebraiske skrifter. – Se Tillegg C.

pælfestet: Eller: «henrettet på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

angre: Det greske ordet metanoẹo som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. Tidligere hadde døperen Johannes forkynt «at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret, så de kunne få tilgivelse for sine synder». (Se studienote til Mr 1:4.) Denne dåpen innbefattet at man angret fordi man hadde sluttet å følge budene i Moseloven, og denne formen for anger gjorde Guds folk forberedt og klart med tanke på det som skulle komme. (Mr 1:2–4) Men i samsvar med Jesu befaling i Mt 28:19 pekte Peter her på at Guds folk måtte angre og la seg døpe i Jesu Kristi navn for å kunne få tilgivelse for sine synder. Ettersom jødene hadde forkastet Jesus som Messias, var det å angre og vise tro på ham en ny faktor som var nødvendig for at de skulle kunne be om Guds tilgivelse og oppnå den. Ved å bli fullstendig neddukket i vann i Jesu Kristi navn kunne de vise offentlig at de hadde en slik tro. Dette ville være et symbol på at de personlig hadde innviet seg til Gud gjennom Kristus. – Se studienoter til Mt 3:8, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herre» (gresk: Kỵrios) her. Som det blir forklart i Tillegg C, er det mange grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, men at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten. Som det framgår av Apg 2:33–38, sikter det løftet som Peter nevner i dette verset, til det som står i Joe 2:28–32 om at hellig ånd skulle bli utøst. Leddet alle som Jehova vår Gud drar til seg ser derfor ut til å gjenspeile ordene i slutten av Joe 2:32. Den hebraiske teksten til Joe 2:32 bruker Guds navn tre ganger, og verset sier helt konkret at Jehova er den som kaller, eller drar. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 2:39.

mennesker: Eller: «sjeler». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en levende person. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

å komme sammen: Eller: «å dele med hverandre». Grunnbetydningen av det greske ordet koinonịa er «det å dele med andre; fellesskap». Paulus brukte dette ordet flere ganger i brevene sine. (1Kt 1:9; 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) Sammenhengen viser at det fellesskapet som det snakkes om her, ikke er et tilfeldig bekjentskap, men er et nært vennskap.

å spise sammen: Bokstavelig: «å bryte brødet». – Se studienote til Apg 20:7.

Alle: Eller: «Hver sjel». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en levende person. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

i forskjellige hjem: Eller: «fra hus til hus». Her kan preposisjonen katạ, som brukes i det greske uttrykket katʼ oikon (bokst.: «[hus] etter hus; husvis»), oppfattes i distributiv betydning. I denne vanskelige tiden spiste disiplene tydeligvis sammen i forskjellige hjem til trosfeller som bodde i og rundt Jerusalem. – Se studienoter til Apg 5:42; 20:20.

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herren» (gresk: ho ... Kỵrios) her. Som det blir forklart i Tillegg C, er det mange grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, men at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 2:47.