Apostlenes gjerninger 6:1–15
Studienoter
de gresktalende jødene: Bokstavelig: «hellenistene». Det greske ordet Hellenistẹs finnes verken i gresk eller i hellenistisk-jødisk litteratur, men sammenhengen og mange ordbøker støtter gjengivelsen «de gresktalende jødene». På denne tiden var alle de kristne disiplene i Jerusalem, også de som snakket gresk, jøder eller jødiske proselytter. (Apg 10:28, 35, 44–48) Det ordet som er gjengitt med «de gresktalende jødene», er brukt som en motsetning til et ord som er gjengitt med «de hebraisktalende jødene» (bokst.: «hebreerne»; flertallsformen av det greske ordet Ebraios). «Hellenistene» var derfor jøder som snakket med hverandre på gresk, og som hadde kommet til Jerusalem fra forskjellige deler av Romerriket, kanskje også fra Dekapolis. De fleste av de hebraisktalende jødene var sannsynligvis judeere og galileere. Disse to gruppene av jødekristne hadde antagelig forskjellig kulturell bakgrunn. – Se studienote til Apg 9:29.
de hebraisktalende jødene: Bokstavelig: «hebreerne». Det greske ordet Ebraios (entall) sikter generelt sett til en israelitt, en hebreer. (2Kt 11:22; Flp 3:5) Men i denne sammenhengen sikter ordet til hebraisktalende jødekristne og brukes som en motsetning til ordet for gresktalende jødekristne. – Se studienoten til de gresktalende jødene i dette verset og studienote til Joh 5:2.
ved den daglige utdelingen: Eller: «i den daglige tjenesten». Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir her brukt om en side ved tjenesten som dreier seg om å gi materiell hjelp til brødre og søstre i menigheten som trenger det. – Se studienote til Apg 6:2, der det beslektede verbet diakonẹo er oversatt med «å dele ut mat»; se også studienote til Lu 8:3.
riktig: Bokstavelig: «tilfredsstillende». Det ville ikke være riktig verken i Guds eller apostlenes øyne hvis apostlene forsømte ‘undervisningen i Guds ord’. – Apg 6:4.
å dele ut mat: Eller: «å tjene». Det greske ordet diakonẹo sikter her til en side ved tjenesten som dreier seg om å gi materiell hjelp til brødre og søstre i menigheten som trenger det og fortjener å få det. – Se studienote til Apg 6:1, der det beslektede substantivet diakonịa er oversatt med «utdelingen»; se også studienote til Lu 8:3.
menn ... som har godt ord på seg: Eller: «menn ... som har godt vitnesbyrd; menn ... som har et godt rykte». Her brukes den passive formen av det greske verbet martyrẹo («å vitne»). Det måtte være kvalifiserte menn, for arbeidet besto trolig ikke bare i å dele ut mat, men også i å håndtere penger, gjøre innkjøp og føre nøyaktige opptegnelser. Disse mennene skulle være fulle av ånd og visdom, det vil si at det skulle være tydelig at de lot seg lede av Guds ånd og av visdommen fra ham. Dette var en følsom situasjon. Det var allerede vanskeligheter og uoverensstemmelser i menigheten, så det var behov for erfarne og taktfulle menn med god dømmekraft og innsikt. En av de mennene som ble valgt ut, var Stefanus, og hans forsvarstale til Sanhedrinet viser at han var godt kvalifisert. – Apg 7:2–53.
undervisning i Guds ord: Bokstavelig: «ordets tjeneste». Det greske ordet for «tjeneste» (diakonịa) er brukt i både Apg 6:1 og 6:4. Det er derfor tydelig at det her er snakk om to forskjellige former for tjeneste, nemlig det å upartisk dele ut mat til dem som trenger det, og det å dele ut åndelig mat fra Guds Ord. Apostlene skjønte at det ikke ville være riktig av dem å bruke tiden sin på å dele ut bokstavelig mat i stedet for å fokusere på sin viktigste oppgave, som var å sørge for åndelig mat til menigheten. De måtte bruke tid på bønn, studium, undervisning og hyrdearbeid. De visste at en viktig del av den kristne tjeneste var å dekke de materielle behovene til de fattige enkene i menigheten. Jehova inspirerte senere Jakob til å skrive at de som vil tilbe ham på en måte som han godkjenner, må «ta seg av foreldreløse og enker i deres vanskelige situasjon». (Jak 1:27) Men apostlene var også klar over at hovedoppgaven deres var å ta seg av de åndelige behovene til alle disiplene, deriblant enkene.
Stefanus, ... Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus: Alle de sju navnene er greske, noe som tyder på at apostlene valgte ut gresktalende jøder eller proselytter blant alle de kvalifiserte mennene i menigheten i Jerusalem. Det er bare Nikolaus som er omtalt som en proselytt fra Antiokia, så det kan være at han var den eneste av de sju som ikke var jøde. De greske navnene som de andre hadde, var vanlige også blant jødene. Det ser ut til at apostlene, som fungerte som et styrende råd, valgte ut akkurat disse mennene for å ta hensyn til følelsene til de gresktalende jødene. – Apg 6:1–6.
Antiokia: Dette er første gangen denne byen blir nevnt i Bibelen, og den lå omkring 50 mil nord for Jerusalem. Antiokia ble hovedstaden i den romerske provinsen Syria i år 64 fvt. I det første århundre evt. var Antiokia den tredje største byen i Romerriket, etter Roma og Alexandria. Antiokia i Syria var en vakker by og et viktig handelssentrum og hadde stor politisk og kulturell innflytelse. Men byen var også kjent for å være moralsk fordervet. Det bodde mange jøder i Antiokia, og de skal ha gjort mange av de gresktalende innbyggerne til proselytter. Nikolaus var en av dem som ble proselytt, og som senere ble kristen. Barnabas og Paulus var et år i Antiokia og underviste, og det var denne byen Paulus brukte som utgangspunkt for misjonsreisene sine. Det var i Antiokia at Kristi disipler «ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne». (Se studienoter til Apg 11:26.) Dette Antiokia er ikke det samme som Antiokia i Pisidia, som er nevnt i Apg 13:14. – Se studienote til Apg 13:14 og Tillegg B13.
la hendene på dem: I De hebraiske skrifter hadde det at man la hendene på et menneske eller et dyr, flere forskjellige betydninger. (1Mo 48:14; 3Mo 16:21; 24:14) Den vanligste grunnen til at man la hendene på en person, var å vise at han hadde fått en spesiell anerkjennelse eller var blitt utnevnt til en bestemt oppgave. (4Mo 8:10) Moses la for eksempel sin hånd på Josva for å vise at han skulle være hans etterfølger. Josva ble da «full av visdom» og kunne lede Israel på en god måte. (5Mo 34:9) I beretningen her i Apg 6:6 la apostlene hendene på de mennene som de hadde utnevnt til å ta seg av viktige ansvarsoppgaver. Før apostlene la hendene på dem, ba de til Gud, noe som viste at de ønsket at han skulle lede det hele. Senere utnevnte eldsterådet i en menighet Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave ved å legge hendene på ham. (1Ti 4:14) Timoteus fikk også myndighet til å utnevne andre ved å legge hendene på dem, men før han gjorde det, måtte han grundig vurdere kvalifikasjonene deres. – 1Ti 5:22.
undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.
Synagogen for de frigitte: Under det romerske styret ble en slave som var blitt satt fri, kalt «en frigitt». Noen mener at de som tilhørte denne synagogen, var jøder som var blitt tatt til fange av romerne og senere hadde fått friheten. Andre mener at dette var frigitte slaver som var blitt jødiske proselytter.
eldste: Se studienote til Mt 16:21.
fra Nasaret: Se studienote til Mr 10:47.
som ansiktet til en engel: Både det hebraiske og det greske ordet som er gjengitt med «engel», betyr «sendebud; budbringer». (Se studienote til Joh 1:51.) Engler overbringer budskaper fra Gud og har all grunn til å være uredde og rolige, for de vet at Gud er med dem. Stefanus’ ansiktsuttrykk var derfor som ansiktet til et sendebud fra Gud. Det utstrålte ingen skyldfølelse. I stedet var han helt rolig, og ansiktsuttrykket hans viste at han hadde tillit til at Jehova, «herlighetens Gud», var med ham. – Apg 7:2.
Multimedia
Den teksten som vises her, er kjent som Theodotos-innskriften og er risset inn på en kalksteinsplate som måler 72 × 42 cm. Den ble funnet på begynnelsen av 1900-tallet på Ofel-høyden i Jerusalem. Teksten er på gresk og omtaler Theodotos, en prest som «bygde synagogen til opplesning av Loven og til undervisning i budene». Innskriften er datert til tiden før Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt. Den bekrefter at det fantes gresktalende jøder i Jerusalem i det første århundre. (Apg 6:1) Noen mener at den synagogen som innskriften omtaler, er den «som ble kalt Synagogen for de frigitte». (Apg 6:9) Innskriften nevner også at Theodotos, hans far og hans bestefar hadde tittelen arkhisynạgogos («synagogeforstander»), en tittel som blir brukt flere ganger i De kristne greske skrifter. (Mr 5:35; Lu 8:49; Apg 13:15; 18:8, 17) Innskriften forteller dessuten at Theodotos bygde et gjestehus for besøkende fra utlandet. Dette overnattingsstedet ble sannsynligvis brukt av jøder som besøkte Jerusalem, spesielt av dem som kom til de årlige høytidene. – Apg 2:5.
Dette bildet viser byen Antakya, som ligger i dagens Tyrkia. Det var her oldtidsbyen Antiokia lå, hovedstaden i den romerske provinsen Syria. I det første århundre skal Antiokia i Syria ha vært den tredje største byen i den romerske verden, etter Roma og Alexandria. Noen mener at innbyggertallet var 250 000 eller mer. Etter at Stefanus var blitt myrdet av en pøbelflokk i Jerusalem og det brøt ut forfølgelse mot Jesu disipler, kom noen av disiplene til Antiokia. De forkynte det gode budskap for gresktalende med godt resultat. (Apg 11:19–21) Senere brukte apostelen Paulus Antiokia som utgangspunkt for misjonsreisene sine. «Det var i Antiokia at disiplene ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne.» (Apg 11:26) Antiokia i Syria må ikke forveksles med en annen by som het Antiokia, og som lå i Pisidia (det sentrale Tyrkia). Denne byen er omtalt i Apg 13:14; 14:19, 21; 2Ti 3:11.