oppmuntre … gi trøst: På gresk bruker Paulus her to substantiver som har lignende betydning. Det ordet som er gjengitt med «oppmuntre» (parạklesis), har vid betydning. Det kan gjengis med «oppmuntrende; oppmuntring» (Apg 13:15; He 6:18), ‘veiledning’ (1Te 2:3), «formaning» (1Ti 4:13; He 12:5) eller «trøst». (Ro 15:4; 2Kt 1:3, 4; 2Te 2:16) (Se studienote til Ro 12:8.) Det andre greske substantivet (paramỵthion), som er gjengitt med «gi trøst», kommer fra et gresk verb som betyr «å trøste; å muntre opp» eller «å snakke til noen på en positiv, velgjørende måte». (Se også studienote til 1Kt 14:3.) Det ser ut til at Paulus mener at hvis filipperne oppmuntrer og trøster hverandre, vil de styrke enheten i menigheten. – Flp 2:2.

et åndelig fellesskap: Bokstavelig: «et fellesskap i ånd». Dette uttrykket sikter til det å ha et nært forhold til andre fordi man har felles interesser og deler med hverandre. (Se studienote til Apg 2:42, som drøfter det greske ordet for «det å dele med andre; fellesskap».) I dette og det neste verset viser Paulus at når de kristne samarbeider om å nå åndelige mål og lar seg lede av Guds hellige ånd, utvikler de en enhet som verden ikke kan ødelegge. (Se studienote til Flp 2:2.) En bibelordbok sier om bruken av det greske ordet i dette verset: «For å ha et slikt fellesskap må man ha den innstillingen at man setter andre høyere enn seg selv.» – 2Kt 13:14; se studienote til Joh 17:21.

inderlig hengivenhet: I denne sammenhengen sikter det greske ordet splạgkhnon til dype, intense følelser. – Se studienote til 2Kt 6:12.

er fullt ut forent: Det greske ordet som er brukt her (sỵnpsykhos), er satt sammen av syn (med; sammen) og psykhẹ, som noen ganger er oversatt med «sjel». Ordet kan også gjengis med «forent i sjel». Paulus bruker dette ordet og flere andre i denne sammenhengen for å understreke at de kristne i Filippi må legge vekt på enhet. – Se studienote til Flp 2:1.

egoisme: Eller: «selvopptatthet». – Se studienote til Ga 5:26, der et beslektet gresk ord er gjengitt med «selvopptatte».

ydmyke: Se studienote til Apg 20:19.

sett andre høyere enn dere selv: Eller: «se på andre som viktigere enn dere selv». – Ro 12:3; 1Kt 10:24; Flp 2:4.

Fortsett å ha den samme innstillingen: Eller: «Ha den samme tankegangen». Sammenhengen viser at Jesus hadde en ydmyk innstilling. – Flp 2:3, 4.

Han var i Guds skikkelse: Det greske ordet som er gjengitt med «skikkelse» (morfẹ), har grunnbetydningen «natur; utseende; form». Jesus var en åndeperson, akkurat som «Gud er en Ånd». (Joh 4:24 og studienote) Det samme greske ordet blir brukt om det at Jesus «påtok seg en slaves skikkelse» da han «ble menneske». – Joh 1:14; Flp 2:7.

tenkte aldri på å prøve å bli likestilt med Gud: Eller: «så ikke på det å være likestilt med Gud som noe å rane (rive) til seg». Paulus oppfordrer her filipperne til å etterligne den enestående innstillingen Jesus hadde. I Flp 2:3 sier han til dem: «Vær ydmyke og sett andre høyere enn dere selv.» I vers 5 sier han videre: «Fortsett å ha den samme innstillingen som Kristus Jesus hadde.» Jesus, som satte Gud høyere enn seg selv, hadde aldri noe ønske om å «prøve å bli likestilt med Gud». I stedet «ydmyket han seg og var lydig helt til døden». (Flp 2:8; Joh 5:30; 14:28; 1Kt 15:24–28) Jesus hadde altså en helt annen innstilling enn Djevelen, som oppfordret Eva til å prøve å bli som Gud, å bli hans like. (1Mo 3:5) Jesus var et perfekt eksempel på en som levde i samsvar med det Paulus framhever her, nemlig at det er viktig å være ydmyk og være lydig mot Skaperen, Jehova Gud. – Se studienoten til å prøve å bli i dette verset.

å prøve å bli: På gresk er det her brukt et substantiv (harpagmọs; bokst.: «noe å rane [rive] til seg») som er avledet av verbet harpạzo. Dette verbet har grunnbetydningen «gripe; rive til seg». Noen mener at dette ordet sikter til det å holde på noe man allerede har. Men Bibelen bruker aldri dette greske ordet i en slik betydning. Det blir ofte gjengitt med ‘gripe’, «ta», ‘rive bort’, ‘rykke bort’ og lignende uttrykk. (Mt 11:12; 12:29; 13:19; Joh 6:15; 10:12, fotn., 28, 29; Apg 8:39; 23:10; 2Kt 12:2, 4; 1Te 4:17; Jud 23; Åp 12:5) Det at Jesus ‘aldri tenkte på å prøve å bli likestilt med Gud’, må bety at han aldri har vært likestilt med Gud.

han ga avkall på alt han hadde: Eller: «han uttømte seg selv». Det greske verbet som er brukt her, betyr bokstavelig å fjerne innholdet i noe. Her bruker Paulus ordet i overført betydning om Jesus, som ga avkall på sitt liv som åndeskapning for å leve og lide som menneske på jorden. I motsetning til de englene som noen ganger kledde seg i fysiske kropper for å vise seg for mennesker, ga Jesus fullstendig avkall på sin åndelige kropp sammen med den herligheten og de privilegiene den var forbundet med. Ingen mennesker har noen gang ofret noe som kommer i nærheten av det Jesus ga avkall på for å gjøre Guds vilje.

da han kom som et menneske: Eller: «da han av utseende og væremåte befant seg som et menneske». – Se studienote til Flp 2:6.

torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». Jesus viste enestående ydmykhet og lydighet ved at han var villig til å lide «døden på en torturpæl», urettferdig dømt som en forbryter og som en som snakket blasfemisk. (Mt 26:63–66; Lu 23:33; se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Han beviste uten skygge av tvil at mennesker kan forbli lojale mot Jehova selv om de blir prøvd til det ytterste. – Joh 5:30; 10:17; He 12:2.

ga … i sin godhet: Det greske verbet som er brukt her (kharịzomai), er beslektet med det greske ordet som ofte er oversatt med «ufortjent godhet», men som også kan oversettes med «Guds velvilje». (Joh 1:14 og studienote) I denne sammenhengen overbringer ordet den tanken at Gud på grunn av sin store gavmildhet og kjærlighet ga Jesus et opphøyd navn, et «som er over alle andre navn». Ettersom Gud kan velge å gi sin Sønn, Jesus, et slikt navn, må han være den største av de to, og Jesus må være underordnet ham. (Joh 14:28; 1Kt 11:3) All respekt Jesus får på grunn av sin høye stilling, er derfor «til ære for Gud, vår Far». – Flp 2:11.

navnet: I Bibelen står ordet «navn» noen ganger for mer enn bare en merkelapp. (Se studienote til Mt 24:9.) Her står «det navnet» Gud ga Jesus, for den myndigheten og stillingen som Jesus får av sin Far. Sammenhengen i Filipperne, kapittel 2, viser at Jesus fikk dette opphøyde navnet etter sin oppstandelse. – Mt 28:18; Flp 2:8, 10, 11; He 1:3, 4.

alle andre navn: En bokstavelig gjengivelse av den greske teksten («hvert navn», Kingdom Interlinear), som er brukt i mange oversettelser, kan gi inntrykk av at Jesu navn er over Guds eget navn. Men en slik tanke stemmer ikke med sammenhengen, for Paulus sier: ‘Gud opphøyde ham [Jesus] til en høyere stilling og ga ham i sin godhet’ dette navnet. Dessuten kan det greske ordet for «hvert (alle)» i noen sammenhenger bety «alle andre». Legg for eksempel merke til gjengivelsene i Lu 13:2 («alle andre») og i Lu 21:29 og Flp 2:21 («alle de andre»). Så både sammenhengen og den måten dette greske ordet er brukt på andre steder, støtter gjengivelsen «alle andre». Paulus forklarer her at Jesu navn er over alle andre navn, med unntak av navnet til Jehova, han som ga ham det navnet. – Se også 1Kt 15:28.

I Jesu navn skal derfor alle bøye sine knær: For alle fornuftutstyrte skapninger i himmelen og på jorden betyr det å bøye sine knær «i Jesu navn» at de anerkjenner Jesu stilling og underordner seg hans myndighet. – Se studienote til Mt 28:19.

de som er under jorden: Sikter tydeligvis til de døde, som Jesus sa «er i minnegravene». (Joh 5:28, 29) Når de blir oppreist fra graven, vil også de måtte underordne seg Kristi myndighet og «åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, vår Far». – Flp 2:11.

åpent erkjenne: Eller: «offentlig kunngjøre; bekjenne». Sammenhengen viser at denne erkjennelsen henger sammen med at man er overbevist om at Jehova oppreiste Jesus fra døden. – Se også studienote til Ro 10:9.

at Jesus Kristus er Herre: Se studienote til Ro 10:9.

Herre: Se studienoten til Herre i Ro 10:9. Noen hevder at formuleringen «Jesus Kristus er Herre» betyr at han og hans Far, Jehova, er samme person. Men sammenhengen viser tydelig at dette ikke kan stemme, for «Gud [opphøyde] ham til en høyere stilling og ga ham i sin godhet det navnet som er over alle andre navn». – Flp 2:9; se studienoten til at Jesus er Herre i Ro 10:9.

nærvær … fravær: Paulus bruker her det greske ordet parousịa om en tidsperiode da han var sammen med de kristne i Filippi. Paulus viser hva dette ordet betyr, ved at han omtaler sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær» (gresk apousịa), det vil si en tidsperiode da han var borte fra dem. Det greske ordet parousịa brukes i spesiell betydning i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær, som har vart fra det tidspunktet da han ble innsatt som den messianske Konge i himmelen ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. – Se studienoter til Mt 24:3; 1Kt 15:23; Flp 1:26.

Fortsett … å arbeide på: Det greske ordet som er brukt her, har grunnbetydningen «å oppnå; å utrette; å få i stand». Den formen av verbet som er brukt i dette verset, betegner en vedvarende innsats, noe som overbringer tanken om å arbeide for å fullføre noe.

fyller dere med kraft: Eller: «virker i dere». Det greske ordet energẹo står to ganger i dette verset. Den første gangen er det gjengitt med «fyller … med kraft» og den andre gangen med «gir dere … styrke til å gjøre». Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, er den viktigste kilden til styrke, eller energi, i universet. Gud brukte den til å skape alt. (1Mo 1:2; Sl 104:30; Jes 40:26) Ved hjelp av sin hellige ånd gir Jehova sine tjenere den nødvendige energi, eller «styrke til å gjøre» det som gleder ham, når deres egne krefter svikter. (Jes 40:31) Jehovas ånd kan også forsterke en persons naturlige evner, alt etter hva det er behov for. (Lu 11:13; 2Kt 4:7) Paulus opplevde ofte denne kombinasjonen av egne anstrengelser og ekstra hjelp fra Gud. – Flp 4:13; Kol 1:29.

gir dere … et ønske: På grunn av motløshet, egne feil og andre faktorer mistet noen av Guds tjenere i fortiden sitt ønske om å tjene ham – og til og med sitt ønske om å leve. (1Kg 19:4; Sl 73:13, 14; Jon 4:2, 3) Paulus viser her at når noen mangler et slikt ønske, vil Gud gjerne gi dem den nødvendige motivasjonen, særlig når de søker hans hjelp. – Sl 51:10, 11; 73:17, 18.

uten å klage: Den typen klaging som Paulus nevner her, dreier seg om negativt snakk som ofte foregår diskré, bak kulissene, i stedet for åpenlyst. De som alltid klager, prøver å påvirke andre. De har gjerne høye tanker om sine egne meninger og sin egen posisjon, slik at de framhever seg selv i stedet for Gud. Klaging kan skape splittelse mellom trosfeller, noe som vil hindre dem i å tjene Jehova forent. Omkring år 55 minnet Paulus menigheten i Korint om at israelittenes klaging i ødemarken hadde vakt Jehovas vrede. (Se studienote til 1Kt 10:10.) Men det å klage er ikke alltid i strid med Guds vilje. Det greske ordet som er brukt her, forekommer også i Apg 6:1, der det står at de gresktalende jødene i Jerusalem begynte «å komme med klager» fordi de gresktalende enkene ikke fikk den materielle hjelpen de burde få. På grunn av det sørget apostlene for at det ble rettet på situasjonen. – Apg 6:1–6.

jeg: Eller: «mitt liv». – Se studienoten til jeg blir utøst som et drikkoffer i dette verset.

jeg blir utøst som et drikkoffer: Israelittene bar fram vin som drikkoffer sammen med de fleste andre ofrene. Det ble helt vin fra et beger ut på alteret. (3Mo 23:18, 37; 4Mo 15:2, 5, 10; 28:7) Her omtaler Paulus seg selv som et symbolsk drikkoffer. Han var villig til å tappe seg selv for krefter både fysisk og følelsesmessig for å støtte filipperne og andre trosfeller som bar fram åndelige ofre og utførte ‘hellig tjeneste’ for Gud. (Se også 2Kt 12:15.) Like før sin død skrev han til Timoteus: «Jeg utøses allerede som et drikkoffer, og tiden for at jeg skal bli frigjort, er nær.» – 2Ti 4:6.

den hellige tjenesten: Eller: «den offentlige tjenesten». Paulus bruker dette uttrykket om den kristne tjeneste. Det at han hadde tjent sine trosfeller i Filippi på en kjærlig og flittig måte, hadde vært til stor hjelp for dem. På grunn av sin tro ble de kristne i Filippi i sin tur motivert til å utføre slik tjeneste for andre. Det greske ordet leitourgịa som er brukt her, kan ha fått de kristne i Filippi, som var en romersk koloni, til å tenke på arbeid eller tjeneste som ble utført for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. (Se studienote til 2Kt 9:12.) Slike oppgaver var forbundet med visse utgifter, noe som minnet filipperne om at man måtte ofre noe for å kunne utføre trofast tjeneste. I De kristne greske skrifter blir dette og beslektede greske ord ofte brukt i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Eksempler på dette blir kommentert i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 13:6; 15:16.

Jeg håper at jeg snart kan sende Timoteus til dere: Det framgår ikke av beretningen om Timoteus skulle foreta denne reisen fra Roma til Filippi til lands eller til vanns. De som skulle østover fra Roma, reiste på de landeveiene som var en del av det omfattende romerske veinettet, eller de reiste med skip. Begge reisemåtene var anstrengende. På Timoteus’ tid var det vanskelig å få være med et skip, og passasjerene oppholdt seg og sov på dekk i all slags vær. Opprørt hav førte til sjøsyke og noen ganger til skipbrudd. En reise til fots fra Roma til Filippi tok omkring 40 dager. Man fulgte sannsynligvis først Via Appia, tok så en kort båttur over Adriahavet og fortsatte deretter til fots, kanskje på Via Egnatia, fram til Filippi. (Se Tillegg B13.) Den reisende ble utsatt for sol, regn, hete og kulde og kunne risikere å bli overfalt av røvere. Overnattingsstedene på den tiden blir beskrevet som beryktede, skitne, overfylte og fulle av lopper. (Se også studienote til Apg 28:15.) Likevel var Paulus sikker på at Timoteus var villig til å foreta denne anstrengende reisen, både fram og tilbake, slik at Paulus kunne ‘få høre’ hvordan det sto til åndelig sett med de kristne i Filippi.

Epafroditus: En pålitelig kristen i menigheten i Filippi som er nevnt bare i dette brevet. Han ble sendt til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap på den tiden. Epafroditus hadde sannsynligvis tenkt å være i Roma lenge nok til å være til hjelp for Paulus på andre måter også. Men han ble «så syk at han var døden nær», noe som førte til at han reiste tilbake til Filippi tidligere enn forventet. – Flp 2:27, 28; se studienoter til Flp 2:26, 30.

medarbeider: Se studienoter til Ro 16:3; 1Kt 3:9.

han som dere sendte: Eller: «deres apostel». Paulus bruker her det greske ordet for «apostel» (apọstolos) i den generelle betydningen «utsending» eller «budbringer». Epafroditus ble sendt ut som representant for menigheten i Filippi med en gave til Paulus, som da var fange i Roma.

lengter nemlig etter å se dere alle: Enkelte gamle håndskrifter sier her «lengter nemlig etter dere alle», og dette gjenspeiles i mange bibeloversettelser. Men den ordlyden som er brukt her i hovedteksten, har god støtte i håndskriftmaterialet. Uansett hvilke håndskrifter man baserer seg på, er hovedtanken i Paulus’ ord den samme, nemlig at Epafroditus savnet alle de kristne i Filippi. – Se Tillegg A3.

nedtrykt: Det greske ordet Paulus bruker her, er oversatt med «svært urolig» i beretningene om Jesu smertefulle kamp i Getsemane hage. (Mt 26:37; Mr 14:33) En ordbok definerer det som å «føle angst, være bekymret, urolig». Grunnen til at Epafroditus var så nedtrykt, var at menigheten i Filippi hadde fått vite at han var blitt syk. Kanskje han var bekymret for at de skulle tro at han ikke hadde fått hjulpet Paulus, men var blitt en byrde for ham i stedet. Kort tid etter at Epafroditus hadde kommet seg, sendte Paulus ham tilbake til Filippi med et brev til menigheten. I dette brevet (Flp 2:25–29) forklarte Paulus hvorfor Epafroditus kom så snart tilbake. På den måten forsikret han menigheten – og uten tvil også Epafroditus selv – om at han så på ham som trofast og verdifull. – Se studienoter til Flp 2:25, 30.

tjenesten for Kristus: Eller muligens: «Herrens gjerning». Enkelte gamle håndskrifter sier «Herrens», men gjengivelsen i hovedteksten har solid støtte i håndskriftmaterialet.

risikerte livet: Eller: «utsatte sin sjel for fare». Epafroditus utsatte seg tydeligvis for en viss fare da han utførte det oppdraget å reise til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap. Det er mulig at det var de uhygieniske forholdene man opplevde under reiser og på overnattingssteder i det første århundre, som gjorde Epafroditus «så syk at han var døden nær». (Flp 2:26, 27) Paulus sier at Epafroditus «holdt på å dø på grunn av tjenesten for Kristus». Paulus hadde god grunn til å rose Epafroditus og til å oppfordre menigheten i Filippi til å ‘ta imot ham på vanlig måte i Herren’ og ‘fortsette å sette pris på den slags menn’. – Flp 2:29; se studienoter til Flp 2:25, 26 og Ordforklaringer: «Sjel».