lot ham bli pisket: Dødsdømte som skulle henrettes på en pæl, ble som regel først pisket. Pilatus ga til slutt etter for jødenes iherdige rop om at Jesus måtte bli pælfestet og Barabbas bli løslatt. Pilatus førte så Jesus bort og «lot ham bli pisket». (Mt 20:19; 27:26) Det grusomste piskeredskapet var det som ble kalt flagellum. Det besto av flere snorer eller lærremmer med knuter som var festet til et håndtak. Remmene kunne være utstyrt med takkete biter av ben eller metall for at slagene skulle være mer smertefulle.

krone: Se studienote til Mr 15:17.

tok på ham en purpurfarget kappe: Se studienote til Mr 15:17.

Vær hilset: Se studienote til Mt 27:29.

Se dette mennesket!: Eller: «Her er dette mennesket!» Selv om Jesus var forslått og full av sår, bevarte han roen og verdigheten. Pilatus ble tydeligvis imponert over dette, for det han sa, vitner om både respekt for Jesus og medfølelse med ham. Gjengivelsen i Vulgata av Pilatus’ ord, ecce homo, er brukt som betegnelse for mange kunstneriske framstillinger av denne scenen. De som kjente De hebraiske skrifter og hørte det Pilatus sa, ble kanskje minnet om den profetiske beskrivelsen av Messias i Sak 6:12: «Her er [eller: «Se»] den mannen som heter Spire.»

Vi har en lov: Da jødene så at deres politiske anklage ikke ga resultater, avslørte de sitt egentlige motiv ved å bruke en religiøs anklage i stedet – de beskyldte Jesus for blasfemi. Dette var den samme anklagen de hadde brukt under rettssaken i Sanhedrinet noen timer tidligere, men Pilatus har ikke hørt denne anklagen før og må nå ta stilling til den.

fra himmelen: Bokstavelig: «ovenfra». Det greske ordet ạnothen er oversatt med «ovenfra» i Jak 1:17; 3:15, 17. Det samme ordet er brukt i Joh 3:3, 7, der det kan oversettes både med «igjen; på nytt» og med «ovenfra». – Se studienote til Joh 3:3.

den som overga meg: Det virker sannsynlig at Jesus her ikke siktet til Judas Iskariot eller noen annen bestemt person, men til alle som var innblandet i den synden å få ham drept. Det innbefattet Judas, «overprestene og hele Sanhedrinet» og også den «folkemengden» som ble overtalt til å be om å få Barabbas løslatt. – Mt 26:59–65; 27:1, 2, 20–22; Joh 18:30, 35.

keiserens venn: Dette var en ærestittel som ofte ble gitt til romerske stattholdere. I denne sammenhengen brukte de jødiske lederne tydeligvis uttrykket i en videre betydning og antydet på den måten at Pilatus risikerte å bli anklaget for å se gjennom fingrene med høyforræderi. Keiseren på dette tidspunktet var Tiberius, som var kjent for å henrette dem han betraktet som illojale – også høytstående embetsmenn. Et eksempel på det er Lucius Aelius Sejanus, som var kommandant for pretorianergarden og offisielt hadde fått tittelen «keiserens venn». Han kunne betraktes som den befalingsmannen som var nest etter Tiberius. Pilatus var en privilegert bekjent av den svært innflytelsesrike Sejanus. Så lenge Sejanus hadde makt, beskyttet og støttet han Pilatus. Men i år 31 evt. vendte Tiberius seg mot Sejanus. Han anklaget Sejanus for oppvigleri og befalte at han og mange av tilhengerne hans skulle henrettes. Dette hadde skjedd kort tid før Jesus sto overfor Pilatus. Pilatus’ liv kunne derfor være i fare hvis saddukeerne klaget til keiseren, særlig siden anklagen ville gå ut på at Pilatus ‘ikke var keiserens venn’. Det var allerede et spent forhold mellom Pilatus og jødene, så han ville ikke risikere ytterligere gnisninger og ønsket i hvert fall ikke å bli beskyldt for illojalitet. Det ser derfor ut til at Pilatus ga etter for frykten for en mistenksom keiser da han dømte Jesus til døden, en mann som han visste var uskyldig.

keiseren: Se studienote til Mt 22:17.

dommersete: Se studienote til Mt 27:19.

Den steinlagte plassen: Dette stedet ble på hebraisk kalt Gabbata, et ord som man er usikker på opprinnelsen til, men som muligens betyr «høyde» eller «åpen plass». Det greske navnet, Lithọstroton (Det steinlagte), kan sikte til en steinlagt plass som enten er enkel eller kunstferdig. Noen forskere mener at steinene var lagt i mosaikkmønster. Dette kan ha vært en åpen plass foran Herodes den stores palass, men enkelte forskere mener at den lå et annet sted. Den nøyaktige beliggenheten er ukjent.

hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

forberedelsesdagen: Betegnelse på dagen før den ukentlige sabbaten. I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten. (Se studienote til Mr 15:42.) Her i Johannes’ evangelium er ordene i påsken med. I denne sammenhengen siktes det til morgenen 14. nisan, den dagen da Jesus ble stilt for retten og henrettet. Påskedagen hadde begynt kvelden før, og som det framgår av de andre evangelieberetningene, hadde Jesus og apostlene spist påskemåltidet da. (Mt 26:18–20; Mr 14:14–17; Lu 22:15) Kristus overholdt bestemmelsene i Moseloven til fullkommenhet, deriblant kravet om å feire påske 14. nisan. (2Mo 12:6; 3Mo 23:5) Denne dagen i år 33 evt. kunne betraktes som forberedelsesdagen i påsken i den forstand at den utgjorde forberedelsesdagen for de usyrede brøds høytid, som begynte dagen etter og varte i sju dager. Fordi de to høytidene kom så tett etter hverandre, ble hele høytiden noen ganger omtalt under ett som «påske». (Lu 22:1) Dagen etter 14. nisan var alltid en sabbat, uansett hvilken ukedag den falt på. (3Mo 23:5–7) I år 33 falt 15. nisan på den vanlige sabbaten, og derfor var dette «en stor», eller en dobbel, sabbatsdag. – Se studienote til Joh 19:31.

omkring den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Det gis en forklaring i studienote til Mr 15:25 på det som kan se ut til å være en uoverensstemmelse mellom denne beretningen og beretningen i Markus, der det sies at det var «den tredje timen» da Jesus ble pælfestet.

Han bar selv torturpælen: Ifølge Johannes’ beretning bar Jesus torturpælen selv. Men i de andre evangelieberetningene (Mt 27:32; Mr 15:21; Lu 23:26) sies det at Simon fra Kyrene ble tvunget til å gjøre tjeneste og bære torturpælen til henrettelsesstedet. Johannes skriver noen ganger komprimert og lar ofte være å gjenta det som allerede er nevnt i de andre evangeliene. Han tok derfor ikke med opplysningen om at Simon ble tvunget til å bære pælen.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

Hodeskallestedet: Det greske uttrykket Kranịou Tọpon er en oversettelse av det hebraiske navnet Golgata. – Se studienoten til Golgata i dette verset; les om hvordan betegnelsen hebraisk er brukt i De kristne greske skrifter, i studienote til Joh 5:2.

Golgata: Fra et hebraisk ord som betyr «hodeskalle». (Se også Dom 9:53; 2Kg 9:35; 1Kr 10:10, der det hebraiske ordet gulgọleth er gjengitt med «skallen» og «hodeskallen».) På Jesu tid lå dette stedet utenfor bymurene rundt Jerusalem. Man kan ikke fastslå med sikkerhet hvor det lå, men noen mener at området der Den hellige gravs kirke nå står, er en sannsynlig mulighet. (Se Tillegg B12.) Bibelen sier ikke at Golgata lå på en høyde, men den nevner at noen så på henrettelsen på avstand. – Mr 15:40; Lu 23:49.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

latin: Dette er den eneste gangen språket latin er nevnt i Bibelen. Da Jesus Kristus var på jorden, var latin språket til de romerske myndighetene i Israel. Det forekom på offisielle innskrifter, men det var ikke det språket folk generelt brukte. Det at man snakket flere språk i dette området, kan forklare hvorfor den anklagen som Pilatus satte opp over Jesu Kristi hode da han ble henrettet (nevnt i Joh 19:19), var skrevet på latin, det offisielle språket, og også på hebraisk og gresk (koiné). Det er mange ord og uttrykk i De kristne greske skrifter som kommer fra latin. – Se Ordforklaringer: «Latin»; «Introduksjon til Markus».

tok de kappen hans og delte den: Se studienote til Mt 27:35.

morens søster: Se studienote til Mr 15:40.

Klopas: Dette er den eneste gangen dette navnet forekommer i Bibelen. Mange bibelkommentatorer mener at Klopas er den samme som den Alfeus som er nevnt i Mt 10:3; Mr 3:18; Lu 6:15; Apg 1:13. Som andre eksempler i Bibelen viser, var det ikke uvanlig at en person hadde to navn som ble brukt om hverandre. – Se også Mt 9:9; 10:2, 3; Mr 2:14.

den disippelen han var spesielt glad i: Dette er den andre av fem ganger en bestemt disippel som «han [eller: «Jesus»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

sa han til disippelen: «Se! Din mor!»: Kjærlighet og omtanke fikk Jesus til å overlate omsorgen for moren, Maria (som tydeligvis nå var enke), til apostelen Johannes, som han var spesielt glad i. (Se studienote til Joh 13:23.) Jesus var helt sikkert ikke bare opptatt av Marias fysiske og materielle behov, men også av hennes åndelige ve og vel. Johannes hadde bevist sin tro, mens det er uklart om Jesu biologiske brødre var blitt troende ennå. – Mt 12:46–50; Joh 7:5.

sur vin: Se studienote til Mt 27:48.

en isopstengel: Det greske ordet hỵssopos, tradisjonelt gjengitt med «isop», forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, her og i He 9:19. Bibelkommentatorer har forskjellige syn på hvilken plante det siktes til i Joh 19:29. Noen mener at det sikter til den samme planten som vanligvis blir omtalt som «isop» i De hebraiske skrifter, og som kan ha vært en merianplante (Origanum maru; Origanum syriacum). (3Mo 14:2–7; 4Mo 19:6, 18; Sl 51:7) Israelittene i Egypt brukte denne isopen da de strøk blod fra påskeofferet på de to dørstolpene og på bjelken over døren til huset sitt. (2Mo 12:21, 22) Noen mener derfor at man lett kunne få tak i denne planten da Jesus ble henrettet, siden den var blitt brukt under påskefeiringen. Andre mener at en merianstengel ikke er stiv nok eller lang nok til at en svamp full av vin kunne bli holdt opp til Jesu munn. Et annet synspunkt er at den isopen det siktes til her, var en bunt merian som var festet til en stav som ble holdt opp så Jesus kunne drikke. Dette ville stemme med parallellberetningene i Mt 27:48 og Mr 15:36, der det står at den svampen som ble dyppet i sur vin, ble satt på «en stav».

døde: Eller: «utåndet; sluttet å puste». Bokstavelig: «oppga ånden». At ordet for «ånd» (gresk: pneuma) her kan sikte til «pust» eller «livskraft», støttes av det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut») i parallellberetningene i Mr 15:37 og Lu 23:46. Noen mener at bruken av det greske ordet som tilsvarer «oppga», betyr at Jesus med vilje sluttet å kjempe for å holde seg i live, siden alt var blitt fullført. «Han ga sitt liv» frivillig. – Jes 53:12; Joh 10:11.

forberedelsesdagen: Dagen før den ukentlige sabbaten. I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I det tilfellet som er nevnt her, falt forberedelsesdagen på 14. nisan. (Mr 15:42; se Ordforklaringer: «Forberedelsesdagen».) Ifølge Moseloven måtte likene «ikke bli hengende natten over på pælen», men skulle gravlegges «samme dag». – 5Mo 21:22, 23; se også Jos 8:29; 10:26, 27.

dette var nemlig en stor sabbatsdag: Den 15. nisan, dagen etter påsken, var alltid en sabbat, uansett hvilken ukedag den falt på. (3Mo 23:5–7) Når denne spesielle sabbaten falt sammen med den vanlige sabbaten (den sjuende dagen i den jødiske uken, som regnes fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag), ble den kalt «en stor» sabbat. Dagen etter den fredagen Jesus døde, var det en slik sabbat. Det eneste året 14. nisan falt på en fredag i årene fra 31 til 33 evt., var i år 33. Jesus må derfor ha dødd 14. nisan i år 33.

at bena måtte bli brukket: På latin ble denne praksisen kalt crurifragium. Grunnen til at denne brutale formen for straff ble brukt i dette tilfellet, var sannsynligvis at de som hang på henrettelsespælene, skulle dø fortere. En som hang på en pæl, hadde vanskelig for å puste. Hvis bena var brukket, ville han ikke kunne heve kroppen og lette trykket på lungene, og derfor ville han bli kvalt.

Ikke ett ben skal bli brukket på ham: Dette er et sitat fra Sl 34:20. Da påsken ble innstiftet, ga Jehova denne befalingen om det lammet (eller den geitekillingen) som ble slaktet den kvelden: «Dere må ikke brekke noe ben på dyret.» (2Mo 12:46; 4Mo 9:12) Paulus omtalte Jesus som «vårt påskelam», og i samsvar med mønsteret og med profetien i Sl 34:20 ble ingen av Jesu ben brukket. (1Kt 5:7; se studienote til Joh 1:29.) Dette skjedde slik det var forutsagt, selv om det tydeligvis var vanlig at romerske soldater brakk bena på dem som ble henrettet på en pæl, sannsynligvis for at de skulle dø fortere. (Se studienote til Joh 19:31.) Soldatene brakk bena på de to forbryterne som hang ved siden av Jesus, men da de så at Jesus allerede var død, brakk de ikke hans ben. I stedet ‘stakk en av soldatene ham i siden med et spyd’. – Joh 19:33, 34.

Josef: Se studienote til Mr 15:43.

Arimatea: Se studienote til Mt 27:57.

jødene: Sikter tydeligvis til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

Nikodemus: Det er bare Johannes som nevner at Nikodemus hjelper Josef fra Arimatea med å gjøre Jesu kropp klar til å bli gravlagt. – Se studienote til Joh 3:1.

en blanding av: Enkelte håndskrifter sier «en rull med», men gjengivelsen i hovedteksten har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter.

myrra: Se Ordforklaringer.

aloe: Navnet blir brukt om et treslag som inneholdt et aromatisk, eller velluktende, stoff som i bibelsk tid ble brukt som parfyme. (Sl 45:8; Ord 7:17; Høy 4:14) Den aloen som Nikodemus kom med, var sannsynligvis det samme produktet som det som nevnes i De hebraiske skrifter. I forbindelse med at man gjorde i stand et lik til begravelsen, ble aloe brukt i pulverform sammen med myrra, muligens for å fortrenge lukten av forråtnelse. De fleste bibelkommentatorer mener at det bibelske aloetreet er identisk med Aquilaria agallocha, av og til kalt ørnetreet, som nå hovedsakelig vokser i India og omkringliggende områder. Dette treet kan bli 30 m høyt. Kjerneveden i stammen og grenene er gjennomtrukket med harpiks og en duftende olje, som den høyt verdsatte parfymen utvinnes av. Fordi vellukten skal være størst når treet har begynt å råtne, graver man det noen ganger ned for å framskynde nedbrytningsprosessen. Det ble malt til fint pulver og så solgt som «aloe». Andre bibelkommentatorer mener at ordet «aloe» i dette skriftstedet sikter til den planten av liljefamilien som i dag har det botaniske navnet Aloe vera, som brukes til helsemessige formål, ikke på grunn av sin vellukt.

pund: Man mener at det greske ordet lịtra (entall) tilsvarer det romerske pundet (latin: libra), som var på 327 g. Den blandingen som er nevnt her, veide dermed cirka 33 kg. – Se Tillegg B14.

grav: Eller: «minnegrav». – Se studienote til Mt 27:60.