Lukas 1:1–80
Fotnoter
Studienoter
Lukas: Den greske formen av dette latinske navnet er Loukạs. Lukas, skribenten av dette evangeliet og av Apostlenes gjerninger, var lege og en av apostelen Paulus’ trofaste medarbeidere. (Kol 4:14; se også «Introduksjon til Lukas».) På grunn av hans greske navn og skrivestilen hans er det noen som mener at Lukas ikke var jøde. Og i Kol 4:10–14 nevner Paulus først «de omskårne» og deretter Lukas. Men den oppfatningen stemmer ikke med Ro 3:1, 2, der det står at det var jødene som «ble betrodd Guds hellige uttalelser». Det kan derfor være at Lukas var en gresktalende jøde som hadde et gresk navn.
Det gode budskap ifølge Lukas: Ingen av de fire evangelieskribentene oppgir seg selv som skribent, og tittelen var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. I noen håndskrifter til Lukas’ evangelium står tittelen Euaggẹlion Katạ Loukạn (Det gode budskap [eller: Evangeliet] ifølge Lukas), mens i andre brukes en kortere tittel, Katạ Loukạn (Ifølge Lukas). Man vet ikke nøyaktig når slike titler ble føyd til eller begynte å bli brukt. Noen mener at det skjedde på 100-tallet evt., for den lange tittelen er funnet i noen evangeliehåndskrifter som er datert til slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet. Noen bibelkommentatorer mener at de første ordene i Markus’ bok («Her begynner det gode budskap om Jesus Kristus, Guds Sønn») kan være grunnen til at betegnelsen «evangelium» (som betyr «godt budskap») begynte å bli brukt når man omtalte disse beretningene. Det er mulig at man begynte å bruke slike titler sammen med navnet på skribenten av praktiske grunner, for på den måten var det lett å skille bøkene fra hverandre.
vi tror fullt og fast på: Det greske uttrykket som er brukt, understreker at kjensgjerningene var blitt nøye undersøkt. Det at det står «vi tror fullt og fast på», viser at det var full overbevisning blant de kristne om at alt som var knyttet til Kristus, var blitt oppfylt, og at dette var sant og var noe man kunne sette sin lit til. Noen bibeloversettelser sier «som er blitt oppfylt blant oss». I andre sammenhenger blir former av det samme greske ordet som er brukt i dette uttrykket, gjengitt med «fullstendig overbevist» og «ha en fast overbevisning». – Ro 4:21; 14:5; Kol 4:12.
forkynnere av budskapet: Bokstavelig: «ordets tjenere». To oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J18, 22 i Tillegg C) bruker her tetragrammet, slik at uttalelsen kan gjengis «Jehovas ords tjenere».
gått igjennom: Eller: «undersøkt». Lukas var ikke øyenvitne til de hendelsene han skrev om. I tillegg til at han ble inspirert av den hellige ånd, baserte han tydeligvis sin beretning på følgende kilder: (1) Skriftlige opptegnelser som han hadde tilgang til da han utarbeidet Jesu slektshistorie. (Lu 3:23–38) (2) Den inspirerte beretningen som Matteus hadde skrevet ned. (3) Personlige samtaler med mange øyenvitner (Lu 1:2), for eksempel disipler som fremdeles var i live, og muligens Jesu mor, Maria. Nesten 60 prosent av det som står i Lukas’ evangelium, er ikke med i de andre evangeliene. – Se «Introduksjon til Lukas».
i logisk rekkefølge: Eller: «i ordnet sammenheng». Det greske ordet katheksẹs, som er oversatt med «i logisk rekkefølge», kan sikte til rekkefølge med hensyn til tid, emne eller logikk, men ikke nødvendigvis til strengt kronologisk rekkefølge. At Lukas ikke alltid skrev ned hendelsene i kronologisk rekkefølge, framgår av Lu 3:18–21. For å finne ut i hvilken rekkefølge hendelsene i Jesu liv og tjeneste fant sted, må man derfor undersøke alle de fire evangelieberetningene. Generelt sett presenterte Lukas hendelsene i kronologisk rekkefølge, men han lot tydeligvis også andre faktorer få påvirke hans systematiske framstilling av hendelser og emner.
høyt ærede: Det greske ordet for «høyt ærede» (krạtistos) var en ærestittel som ble brukt når man henvendte seg til personer i høye stillinger. (Apg 23:26; 24:2; 26:25) Noen bibelkommentatorer mener derfor at denne tiltalen kan bety at Teofilus hadde en høy stilling før han ble kristen. Andre oppfatter det slik at den greske betegnelsen rett og slett er en vennlig eller høflig tiltaleform eller et uttrykk for at Teofilus var høyt respektert. Det at han var blitt «muntlig undervist» om Jesus Kristus og hans tjeneste, tyder på at han var en kristen. (Lu 1:4) Det Lukas skrev, kunne hjelpe Teofilus til å bli sikker på at den muntlige undervisningen han hadde fått, var pålitelig. Men det finnes også andre synspunkter. Noen mener at Teofilus var en interessert person som senere ble kristen, mens andre igjen mener at navnet, som betyr «elsket av Gud; Guds venn», ble brukt som pseudonym for kristne generelt. Da Lukas tiltalte Teofilus i begynnelsen av Apostlenes gjerninger, brukte han ikke uttrykket «høyt ærede». – Apg 1:1.
Herodes: Sikter til Herodes den store. – Se Ordforklaringer.
Sakarja: Dette hebraiske navnet betyr «Jehova har husket». I noen bibeloversettelser står det «Sakarias», som svarer til den greske formen av navnet.
Abijas: Det hebraiske navnet Abija betyr «min far er Jehova».
Abijas avdeling: Abija var en prestelig etterkommer av Aron. På kong Davids tid var Abija anerkjent som overhode for en av Israels slekter. David delte inn prestene i 24 avdelinger, og hver avdeling skulle tjene i helligdommen i Jerusalem i én uke hver sjette måned. Ved loddkasting ble Abijas slekt utvalgt til å lede den åttende avdelingen. (1Kr 24:3–10) Uttrykket «Abijas avdeling» har ikke nødvendigvis noe å gjøre med Sakarjas slektslinje, men med hvilken presteavdeling Sakarja hadde fått i oppgave å tjene i. – Se studienote til Lu 1:9.
Elisabet: Det greske navnet Eleisạbet kommer fra det hebraiske navnet Elisjẹva (Elisjeba), som betyr «min Gud er overflod; overflodens Gud». Elisabet tilhørte Arons slekt, så begge foreldrene til Johannes var av presteslekt.
Jehovas: I denne oversettelsen er dette den første forekomsten av Guds navn i Lukas’ evangelium. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det er gode grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, og at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». (Se Tillegg C1 og C3 innledning; Lu 1:6.) De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til uttrykk og passasjer i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. En slik frase som bud og lover og lignende kombinasjoner av juridiske uttrykk forekommer i De hebraiske skrifter i sammenhenger der Guds navn blir brukt, eller der Jehova snakker. – 1Mo 26:2, 5; 4Mo 36:13; 5Mo 4:40; 27:10; Ese 36:23, 27.
hans tur til ... å ofre røkelse: Øverstepresten Aron var den første som ofret røkelse på gullalteret. (2Mo 30:7) Men ansvaret for å føre tilsyn med røkelsen og andre ting i tabernaklet ble gitt til hans sønn Eleasar. (4Mo 4:16) Her fortelles det at Sakarja, som var underprest, brente røkelsen, så det ser ut til at det ikke bare var øverstepresten som kunne utføre denne oppgaven (bortsett fra på soningsdagen). Det å brenne røkelse kan ha blitt betraktet som den mest ærefulle delen av den daglige tjenesten ved templet. Dette ble gjort etter at offeret var blitt båret fram. Mens røkelsen ble ofret, var folket samlet utenfor helligdommen for å be. Ifølge rabbinsk tradisjon ble det kastet lodd om hvem som skulle utføre denne tjenesten, men en prest som hadde brent røkelse tidligere, fikk ikke lov til å gjøre det igjen med mindre alle som var til stede, allerede hadde utført denne tjenesten. Hvis dette var tilfellet, ville en prest kanskje bare få en slik ære én gang i livet.
Jehovas tempel: Som nevnt i studienote til Lu 1:6 er de to første kapitlene i Lukas fulle av hentydninger til passasjer og uttrykk i De hebraiske skrifter der Guds navn forekommer. For eksempel finnes tetragrammet ofte i uttrykk som tilsvarer kombinasjonen «Jehovas tempel [eller: «helligdom»]». (4Mo 19:20; 2Kg 18:16; 23:4; 24:13; 2Kr 26:16; 27:2; Jer 24:1; Ese 8:16; Hag 2:15) Som det blir forklart i Tillegg C1, er det gode grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, og at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten. – Se Tillegg C3 innledning; Lu 1:9.
tempel: Eller: «helligdom». I denne sammenhengen sikter det greske ordet naọs til selve tempelbygningen. Da det var Sakarjas ‘tur til å ofre røkelse’, måtte han gå inn i Det hellige, det første rommet i tempelbygningen, der røkelsesalteret sto. – Se studienoter til Mt 27:5, 51 og Tillegg B11.
Jehovas engel: Denne kombinasjonen av det hebraiske ordet for «engel» og tetragrammet står mange ganger i De hebraiske skrifter, første gang i 1Mo 16:7. Når det forekommer i Sak 3:5, 6 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, etterfølges det greske ordet ạggelos (engel; sendebud) av Guds navn skrevet med hebraiske bokstaver. Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i Israel, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C1 og C3 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas engel» i hovedteksten selv om det i eksisterende greske håndskrifter til Lu 1:11 står «Herrens engel».
Johannes: Se studienote til Mt 3:1.
i Jehovas øyne: Det greske uttrykket enọpion Kyrịou (bokst.: «for Herres øyne; framfor Herre») gjenspeiler et hebraisk idiom og forekommer over 100 ganger i eksisterende avskrifter av Septuaginta som en oversettelse av hebraiske fraser der tetragrammet er brukt i grunnteksten. (Dom 11:11; 1Sa 10:19; 2Sa 5:3; 6:5) Den måten dette uttrykket er brukt på i De hebraiske skrifter, tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. – Se Tillegg C3 innledning; Lu 1:15.
hellig ånd: Eller: «hellig virksom kraft». – Se Ordforklaringer: «Hellig ånd»; «Ånd».
Jehova: Engelens budskap til Sakarja (versene 13–17) minner sterkt om formuleringer som er brukt i De hebraiske skrifter. For eksempel er kombinasjonen av Kỵrios (Herre) og Theọs (Gud) sammen med et personlig pronomen (her gjengitt med Jehova deres Gud) vanlig i sitater fra De hebraiske skrifter. (Se også uttrykket «Jehova din Gud» i Lu 4:8, 12; 10:27.) På hebraisk står denne kombinasjonen, «Jehova deres Gud», over 30 ganger, mens uttrykket «Herren deres Gud» aldri blir brukt. Dessuten gjenspeiler det uttrykket som her er gjengitt med israelitter (bokst.: «Israels sønner»), et hebraisk idiom som er brukt mange ganger i De hebraiske skrifter. – 1Mo 36:31; fotn.; se Tillegg C3 innledning; Lu 1:16.
Elias: Det hebraiske navnet Elia betyr «min Gud er Jehova».
for å få fedres hjerter til å bli som barns: Eller: «for å vende fedres hjerter til deres barn». Dette uttrykket, som er et sitat fra en profeti i Mal 4:6, handler ikke om at det skulle bli en generell forsoning mellom fedre og barna deres. Men Johannes’ budskap ville få fedre til å angre, slik at deres harde hjerter ble til ydmyke og lærevillige hjerter, slike som lydige barn har. Noen skulle bli Guds barn. Malaki forutsa også at sønners hjerter skulle bli som fedres, noe som sikter til at angrende mennesker skulle bli mer lik sine trofaste forfedre Abraham, Isak og Jakob.
gjøre et folk forberedt og klart for Jehova: Engelens ord til Sakarja (versene 13–17) inneholder hentydninger til slike vers som Mal 3:1; 4:5, 6 og Jes 40:3, der Guds navn er brukt. (Se studienoter til Lu 1:15, 16.) Et uttrykk som ligner på det greske uttrykket for å gjøre et folk forberedt, står i Septuaginta i 2Sa 7:24, der den hebraiske teksten lyder: «Du gjorde Israel til ditt eget folk ..., Jehova.» – Se Tillegg C3 innledning; Lu 1:17.
Gabriel: Dette hebraiske navnet betyr «Guds sunne og sterke (mann)». (Da 8:15, 16) Utenom Mikael er Gabriel den eneste engelen som er nevnt ved navn i Bibelen, og den eneste engelen som har oppgitt navnet sitt når han har materialisert seg.
forkynne dette gode budskapet: Det greske verbet euaggelịzomai er beslektet med substantivet euaggẹlion, «godt budskap». Engelen Gabriel tjener her som evangelist. – Se studienoter til Mt 4:23; 24:14; 26:13.
hellige tjeneste: Eller: «offentlige tjeneste». Det greske ordet leitourgịa som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. Den måten Lukas bruker uttrykket på her, gjenspeiler hvordan det blir brukt i Septuaginta, der verb- og substantivformene av dette uttrykket ofte sikter til den tempeltjenesten som prestene og levittene utførte. (2Mo 28:35; 4Mo 8:22) Den tjenesten som ble utført ved templet, kunne sies å være offentlig tjeneste som ble gjort til beste for folket. Men den var også hellig, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov og bar fram ofre til soning for folkets synder. – 2Kr 15:3; Mal 2:7.
Dette har Jehova gjort for meg: Eller: «På denne måten har Jehova handlet med meg.» Elisabet gir her uttrykk for sin takknemlighet på en måte som minner om det som er beskrevet i 1Mo 21:1, der Guds navn er brukt i forbindelse med det Sara opplevde. Elisabets kommentar om at hennes skam som barnløs er blitt tatt bort, ligner på Rakels uttalelse i 1Mo 30:23. – Se Tillegg C1 og C3 innledning; Lu 1:25.
Da hun var i sjette måned: Det vil si da Elisabet var gravid i sjette måned, slik det framgår av sammenhengen (versene 24 og 25). Bokstavelig: «I den sjette måneden».
forlovet: Se studienote til Mt 1:18.
Maria: Tilsvarer det hebraiske navnet Mirjam. I De kristne greske skrifter fortelles det om seks forskjellige kvinner som het Maria: (1) Maria, Jesu mor, (2) Maria Magdalena (Mt 27:56; Lu 8:2; 24:10), (3) den Maria som var mor til Jakob og Joses (Mt 27:56; Lu 24:10), (4) Maria, søsteren til Marta og Lasarus (Lu 10:39; Joh 11:1), (5) Maria, mor til Johannes Markus (Apg 12:12), og (6) Maria i Roma. (Ro 16:6) På Jesu tid var Maria et av de vanligste jentenavnene.
Jehova er med deg: Denne og lignende vendinger som inneholder Guds navn, står ofte i De hebraiske skrifter. (Rut 2:4; 2Sa 7:3; 2Kr 15:2; Jer 1:19) Engelens hilsen til Maria er lik den som Jehovas engel brukte overfor Gideon i Dom 6:12: «Jehova er med deg, du sterke kriger.» – Se Tillegg C1 og C3 innledning; Lu 1:28.
Jesus: Se studienote til Mt 1:21.
Jehova Gud: Som nevnt i studienote til Lu 1:6 er de to første kapitlene i Lukas fulle av hentydninger til passasjer og uttrykk i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. Engelens ord om Davids trone er en hentydning til løftet i 2Sa 7:12, 13, 16, der Jehova taler til David gjennom profeten Natan, og der tetragrammet forekommer flere ganger i den umiddelbare sammenhengen. (2Sa 7:4–16) I De kristne greske skrifter forekommer det uttrykket som her er gjengitt med «Jehova Gud», og lignende ordkombinasjoner hovedsakelig i sitater fra De hebraiske skrifter og i passasjer som gjenspeiler formuleringer på hebraisk. – Se studienote til Lu 1:16 og Tillegg C3 innledning; Lu 1:32.
Din slektning: Denne formen av det greske ordet for slektning (stavet: syggenịs) forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter, men ordet blir brukt med en annen stavemåte (syggenẹs) i andre vers. (Lu 1:58; 21:16; Apg 10:24; Ro 9:3) Begge betegnelsene sikter til en slektning generelt. Maria og Elisabet var altså i slekt med hverandre, men nøyaktig hvordan sies det ikke noe om. Sakarja og Elisabet var av Levis stamme, og Josef og Maria var av Judas stamme, så det er ikke sikkert at de var nære slektninger.
ikke noe som Gud sier, er umulig for ham: Eller: «ingen erklæring fra Gud vil slå feil». Eller muligens: «ingenting er umulig for Gud». Det greske ordet rhẹma, som her er gjengitt med «noe som Gud sier», kan sikte til «et ord; en uttalelse; en erklæring». Eller det kan sikte til «en ting; noe det snakkes om», enten en hendelse, en handling eller resultatet av det som er sagt. Selv om den greske teksten kan gjengis på forskjellige måter, er hovedtanken den samme, nemlig at ingenting er umulig når det gjelder Gud eller noen av hans løfter. Ordlyden her ligner på gjengivelsen i Septuaginta i 1Mo 18:14, der Jehova forsikret Abraham om at hans kone Sara ville føde Isak i sin alderdom.
Jeg er Jehovas slavekvinne!: Marias uttalelse gjenspeiler tanker som ble uttrykt av noen av Jehovas tjenere som er omtalt i De hebraiske skrifter. Hanna, for eksempel, sa i den bønnen som er nedskrevet i 1Sa 1:11: «Hærstyrkenes Jehova, hvis du ser hvor vondt din tjenestekvinne [eller: slavekvinne] har det.» Septuaginta bruker det samme greske ordet for «slavekvinne» i 1Sa 1:11 som det som blir brukt i Lukas’ beretning. – Se Tillegg C3 innledning; Lu 1:38.
dro Maria av sted ... til fjellområdet: Fra Marias hjem i Nasaret kan denne reisen til Judeas fjelland ha tatt tre–fire dager, avhengig av hvor hjembyen til Sakarja og Elisabet lå. Avstanden kan ha vært 100 km eller mer.
det barnet du venter: Eller: «ditt morslivs frukt». Det greske ordet for «frukt» (karpọs) brukes her i billedlig betydning sammen med et ord som kan gjengis med «morsliv», om et ufødt barn. Hele uttrykket kommer fra et hebraisk idiom som sikter til barn som en «frukt», eller et resultat, av menneskenes forplantningsevne. – 1Mo 30:2, fotn.; 5Mo 7:13, fotn.; 28:4, fotn.; Sl 127:3; 132:11, fotn; Jes 13:18; Kla 2:20, fotn.
alt det som Jehova har sagt til deg: Det engelen sa til Maria, kom fra Jehova Gud. Denne uttalelsen kan også gjengis: «alt det som er sagt til deg fra Jehova». Ordene «fra Jehova» er her en gjengivelse av det greske uttrykket parạ Kyrịou, som forekommer i eksisterende avskrifter av Septuaginta som en oversettelse av hebraiske uttrykk der Guds navn ofte er brukt. – 1Mo 24:50; Dom 14:4; 1Sa 1:20; Jes 21:10; Jer 11:1; 18:1; 21:1; se Tillegg C3 innledning; Lu 1:45.
Og Maria sa: Marias lovprisning som står i versene 46–55, inneholder godt over 20 hentydninger til De hebraiske skrifter. Mye av det Maria sa, ligner på det som Samuels mor, Hanna, sa i en bønn. Hanna var også blitt velsignet av Jehova i forbindelse med det å få barn. (1Sa 2:1–10) Andre eksempler på uttrykk som det blir hentydet til, finnes i Sl 35:9; Hab 3:18; Jes 61:10 (vers 47); 1Mo 30:13; Mal 3:12 (vers 48); 5Mo 10:21; Sl 111:9 (vers 49); Job 12:19 (vers 52); Sl 107:9 (vers 53); Jes 41:8, 9; Sl 98:3 (vers 54); Mi 7:20; Jes 41:8; 2Sa 22:51 (vers 55). Marias uttalelser forteller mye om hennes åndelighet og kjennskap til Skriftene. De viser at hun var takknemlig, og vitner også om at hun hadde sterk tro, for hun nevner at Jehova ydmyker de stolte og mektige, og at han hjelper dem som står lavt i samfunnet, og som ønsker å tjene ham.
Min sjel: Eller: «Hele mitt vesen». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til hele personen. I denne sammenhengen kan «min sjel» også oversettes med «jeg». – Se Ordforklaringer: «Sjel».
Min sjel opphøyer Jehova: Eller: «Min sjel lovpriser (kunngjør) Jehovas storhet». Denne uttalelsen av Maria gjenspeiler muligens slike passasjer i De hebraiske skrifter som Sl 34:3 og 69:30, der Guds navn er brukt i samme vers eller i sammenhengen. (Sl 69:31) I disse versene er det samme greske ordet for «opphøyer» (megalỵno) brukt i Septuaginta. – Se studienoten til Og Maria sa i dette verset og studienoter til Lu 1:6, 25, 38 og Tillegg C3 innledning; Lu 1:46.
at Jehova hadde vist henne stor barmhjertighet: Dette uttrykket gjenspeiler ordlyden i vers i De hebraiske skrifter, blant annet 1Mo 19:18–20, der Lot sier til Jehova: «Jehova ... Du viser jo din tjener ... stor godhet.» – Se Tillegg C3 innledning; Lu 1:58.
Jehovas hånd: Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «hånd» og tetragrammet. (2Mo 9:3; 4Mo 11:23; Dom 2:15; Rut 1:13; 1Sa 5:6, 9; 7:13; 12:15; Esr 7:6; Job 12:9; Jes 19:16; 40:2; Ese 1:3) På gresk brukes det uttrykket som er oversatt med «Jehovas hånd», også i Apg 11:21; 13:11. – Se studienoter til Lu 1:6, 9; Apg 11:21 og Tillegg C3 innledning; Lu 1:66.
hånd: Dette ordet blir ofte brukt billedlig i betydningen «makt». Ettersom hånden anvender kraften fra armen, kan «hånd» også overbringe tanken om «anvendt makt».
Lovpris Jehova: Eller: «Velsignet være Jehova». Dette uttrykket for lovprisning er vanlig i De hebraiske skrifter, der det ofte blir brukt sammen med Guds navn. – 1Sa 25:32; 1Kg 1:48; 8:15; Sl 41:13; 72:18; 106:48; se Tillegg C3 innledning; Lu 1:68.
en mektig frelser: Bokstavelig: «et frelseshorn». I Bibelen blir dyrehorn ofte brukt billedlig om styrke, erobring og seier. (1Sa 2:1; Sl 75:4, 5, 10; 148:14; fotnoter) Dessuten blir herskere og hele dynastier, både rettferdige og onde, symbolsk omtalt som horn, og deres erobringstokter blir sammenlignet med at de stanget med hornene. (5Mo 33:17; Da 7:24; 8:2–10, 20–24) I denne sammenhengen sikter det bokstavelige uttrykket «et frelseshorn» til Messias som den som har makt til å frelse. – Se Ordforklaringer: «Horn».
utføre hellig tjeneste for ham: Eller: «tilbe ham». Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene». Det er brukt i Bibelen om det å utføre tjeneste for Gud eller i forbindelse med tilbedelsen av ham (Mt 4:10; Lu 2:37; 4:8; Apg 7:7; Ro 1:9; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3) og om det å tjene i helligdommen eller templet. (He 8:5; 9:9; 10:2; 13:10) I noen sammenhenger kan uttrykket derfor også oversettes med «å tilbe». Noen få ganger er det også brukt i forbindelse med falsk tilbedelse – om det å tjene eller tilbe det skapte. – Apg 7:42; Ro 1:25.
Jehova: Disse profetiske ordene av Sakarja i den siste delen av verset gjenspeiler ordlyden i Jes 40:3 og Mal 3:1, der Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), står i den hebraiske grunnteksten. – Se studienoter til Lu 1:6, 16, 17; 3:4 og Tillegg C3 innledning; Lu 1:76.
Du skal nemlig gå i forveien for Jehova: Døperen Johannes skulle «gå i forveien for Jehova» i den forstand at han skulle være forløperen for Jesus, som ville representere sin Far og komme i sin Fars navn. – Joh 5:43; 8:29; se studienoten til Jehova i dette verset.
den dagen da han sto fram for Israel: Sikter til det tidspunktet da døperen Johannes begynte sin offentlige tjeneste, det vil si om våren i år 29 evt. – Se studienoter til Mr 1:9; Lu 3:1, 23.
Multimedia
Hendelsene er nevnt i kronologisk rekkefølge der det er mulig
Kartet til hvert evangelium viser hvor forskjellige hendelser skjedde
1. Engelen Gabriel viser seg for Sakarja i templet og forutsier døperen Johannes’ fødsel (Lu 1:8, 11–13)
2. Etter at Jesus er født, viser engler seg for noen gjetere ute på marken ved Betlehem (Lu 2:8–11)
3. Tolv år gamle Jesus snakker med lærerne i templet (Lu 2:41–43, 46, 47)
4. Djevelen stiller Jesus «oppå tempelmuren» og frister ham (Mt 4:5–7; Lu 4:9, 12, 13)
5. Jesus leser fra Jesajas bokrull i synagogen i Nasaret (Lu 4:16–19)
6. Jesus blir avvist i hjembyen sin (Lu 4:28–30)
7. Jesus reiser til Nain, tydeligvis fra Kapernaum (Lu 7:1, 11)
8. I Nain oppreiser Jesus den eneste sønnen til en enke (Lu 7:12–15)
9. Jesus drar på sin andre forkynnelsesreise i Galilea (Lu 8:1–3)
10. Jesus oppreiser Jairus’ datter, sannsynligvis i Kapernaum (Mt 9:23–25; Mr 5:38, 41, 42; Lu 8:49, 50, 54, 55)
11. På vei til Jerusalem gjennom Samaria sier Jesus: «Menneskesønnen har ikke noe sted der han kan hvile sitt hode» (Lu 9:57, 58)
12. Jesus sender ut de 70, sannsynligvis i Judea (Lu 10:1, 2)
13. Området der handlingen i illustrasjonen om den barmhjertige samaritanen som var på vei ned til Jeriko, foregår (Lu 10:30, 33, 34, 36, 37)
14. Jesus underviser i byer og landsbyer i Perea og reiser til Jerusalem (Lu 13:22)
15. Mens Jesus drar gjennom området mellom Samaria og Galilea, helbreder han ti spedalske (Lu 17:11–14)
16. Jesus besøker skatteoppkreveren Sakkeus i Jeriko (Lu 19:2–5)
17. Jesus ber i Getsemane hage (Mt 26:36, 39; Mr 14:32, 35, 36; Lu 22:40–43)
18. Peter fornekter Jesus tre ganger på gårdsplassen utenfor huset til Kaifas (Mt 26:69–75; Mr 14:66–72; Lu 22:55–62; Joh 18:25–27)
19. På det stedet som kalles Hodeskallen (Golgata), sier Jesus til forbryteren: «Du skal være med meg i paradiset» (Lu 23:33, 42, 43)
20. Jesus viser seg for to disipler på veien til Emmaus (Lu 24:13, 15, 16, 30–32)
21. Jesus fører disiplene til Betania; Jesus blir tatt opp til himmelen fra Oljeberget, som ligger i nærheten av Betania (Lu 24:50, 51)
Denne animasjonsfilmen viser hva Sakarja kan ha sett da han gikk mot inngangen til templet. Noen kilder sier at det templet Herodes bygde, var like høyt som en 15-etasjes bygning. Fasaden rundt inngangsdørene var tydeligvis kledd med gull. Inngangen vendte mot øst, så det kan ha oppstått en imponerende stråleglans når fasaden reflekterte lyset fra solen ved soloppgang.
(1) Kvinnenes forgård
(2) Brennofferalteret
(3) Inngangen til Det hellige
(4) Havet av støpt metall
Bildet viser en del av et pergamentfragment fra 200- eller 300-tallet evt. av Symmachos’ greske oversettelse av Sl 69:30, 31 (Sl 68:31, 32 i Septuaginta). Symmachos utarbeidet denne oversettelsen på 100-tallet evt. Dette fragmentet er kjent som P. Vindobonensis Graecus 39777 og oppbevares nå i det østerrikske nasjonalbiblioteket i Wien. Den delen som er vist her, inneholder to forekomster av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver ( eller ) i den greske teksten. Det Maria sier ifølge Lu 1:46, gjenspeiler kanskje tanken i Sl 69:30, 31, der Guds navn også forekommer i den hebraiske grunnteksten. Det at Marias uttrykk for lovprisning har bakgrunn i De hebraiske skrifter, og det at tetragrammet er brukt i denne greske oversettelsen, støtter bruken av Guds navn i hovedteksten til Lu 1:46. – Se studienote til Lu 1:46 og Tillegg C.
Sakarja, som på hebraisk skrev: «Navnet hans er Johannes», kan ha brukt en tretavle som lignet på den det er bilde av her. Slike tavler ble brukt i flere hundre år rundt omkring i oldtidens Midtøsten. Selve skriveflaten var dekket av et tynt vokslag. Ved hjelp av en griffel laget av jern, bronse eller elfenben kunne man skrive i den myke overflaten. En vanlig griffel var spiss i den ene enden og flat som en meisel i den andre. Den flate enden ble brukt til å slette skriften og glatte ut voksen. To eller flere tavler var noen ganger bundet sammen med små lærbånd. Kjøpmenn, lærde, elever og skatteoppkrevere brukte tavler for å skrive ned tekst som bare trengtes midlertidig. De tavlene som er vist på bildet, daterer seg fra 100- eller 200-tallet evt. og ble funnet i Egypt.