Lukas 14:1–35
Fotnoter
Studienoter
vann i kroppen: Eller: «ødemer», det vil si unormal opphopning av væske i kroppen, noe som gir seg utslag i hevelser. Tilstanden har vært omtalt av leger i oldtiden, helt fra Hippokrates’ tid. (Hippokrates var en gresk lege som levde på 400-tallet og 300-tallet fvt.) Vann i kroppen, som kunne være et symptom på langt fremskreden svekkelse av vitale organer, var fryktet, for det var ofte et tegn på at personen ville lide en plutselig død. Noen mener at fariseerne sørget for at mannen ble ført fram for Jesus på sabbaten som en felle for ham, for vers 1 sier: «Alle holdt øye med ham.» Dette er ett av minst seks mirakler som er nevnt bare i Lukas’ evangelium. – Se «Introduksjon til Lukas».
hedersplassene: Ved festmåltider på Jesu tid var det vanlig at gjestene lå på divaner som var plassert ved tre av bordets sider. De som serverte, brukte den fjerde siden. Det varierte hvor mange divaner det var, avhengig av størrelsen på bordet. Vanligvis lå det tre personer på hver divan, men det var plass til fire–fem. De som deltok i måltidet, lå med hodet mot bordet og hvilte venstre albue på en pute. Maten tok man med høyre hånd. Siden det som regel lå tre personer på hver divan, kunne man ha enten den fremste, den mellomste eller den nederste plassen.
illustrasjon: Eller: «lignelse». – Se studienote til Mt 13:3.
får ligge til bords: Eller: «får holde måltid». Bokstavelig: «spiser brød». Brød var en så viktig del av kostholdet i bibelsk tid at uttrykket «å spise brød» på både hebraisk og gresk betyr «å spise (et måltid)». Det hebraiske uttrykket for å «spise brød» er ofte blitt gjengitt med å «spise», «spise et måltid» eller ‘spise mat’. (1Mo 37:25; 2Sa 9:7; 2Kg 4:8; For 9:7) Og i Lu 14:1 betyr det greske uttrykket som er oversatt med «å spise», bokstavelig «å spise brød».
ikke elsker meg mer enn: Bokstavelig: «ikke hater». Ordet «hat», slik det er brukt i Bibelen, har flere betydningsnyanser. Det kan betegne en følelse av fiendskap motivert av ondsinnethet som får en til å skade andre. Det kan også betegne at man i høy grad misliker eller har motvilje mot noen eller noe, slik at man unngår å ha noe å gjøre med den eller det som følelsen er rettet mot. Ordet kan også rett og slett bety å elske mindre. Når det for eksempel står at Jakob «hatet» Lea og elsket Rakel, betyr det at han elsket Lea mindre enn han elsket Rakel. (1Mo 29:31, fotn.; 5Mo 21:15, fotn.) Også i annen jødisk litteratur fra oldtiden blir ordet brukt i den betydningen. Jesus mente derfor ikke at hans disipler skulle føle fiendskap mot eller avsky for familien eller seg selv, for det ville ikke stemme overens med det som ellers sies i Bibelen. (Se også Mr 12:29–31; Ef 5:28, 29, 33.) I denne sammenhengen betyr det bokstavelige ordet «å hate» derfor «å elske mindre».
sitt eget liv: Eller: «sin egen sjel». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til en persons liv. Jesu uttalelse betyr derfor at en sann disippel må ha så stor kjærlighet til Jesus at han er villig til å miste livet hvis det blir nødvendig. – Se Ordforklaringer: «Sjel».
torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». På klassisk gresk siktet ordet staurọs først og fremst til en opprettstående stolpe eller pæl. I Bibelen er det noen ganger brukt i overført betydning om den smerte, skam og tortur – og til og med død – man vil lide fordi man følger Jesus. Dette er den tredje gangen Jesus sa at disiplene hans måtte bære en torturpæl. De to forrige gangene er omtalt i (1) Mt 10:38; (2) Mt 16:24; Mr 8:34; Lu 9:23. – Se Ordforklaringer.
Salt: Et mineral som brukes til å konservere og smaksette mat. – Se studienote til Mt 5:13.
mister sin kraft: Se studienote til Mt 5:13.
Multimedia
I det første århundre var det vanlig å ligge til bords ved måltider. Man hvilte venstre albue på en pute og spiste med høyre hånd. I en typisk spisestue i gresk-romersk tid sto det tre divaner rundt et lavt spisebord. Romerne kalte denne typen spisestue for triclinium (det latinske ordet kommer fra et gresk ord som betyr «rom med tre divaner»). Tradisjonelt var det plass til ni personer med denne møbleringen, tre på hver divan, men det ble etter hvert vanlig å bruke lengre divaner, slik at det var plass til enda flere. Hver plass i spisestuen var tradisjonelt knyttet til forskjellig grad av ære. Én divan hadde den nederste, minst ærefulle plassen (A), én hadde den mellomste plassen (B), og én hadde den øverste plassen (C). Hvor på divanen man lå, indikerte også noe om viktighet. Når man lå til bords, ble man ansett for å ha høyere rang enn den som lå til høyre, og lavere rang enn den som lå til venstre. Ved en formell festmiddag lå verten vanligvis på den første plassen (1) på den nederste divanen. Hedersplassen var den tredje plassen (2) på den mellomste divanen. Man vet ikke i hvilken grad jødene tok etter denne skikken, men det ser ut til at Jesus hentydet til den da han underviste disiplene sine om behovet for ydmykhet.
Vannet i Dødehavet (Salthavet) er i dag omkring ni ganger så salt som vannet i verdenshavene. (1Mo 14:3) Fordampningen av vann fra Dødehavet ga israelittene store mengder salt, men dette saltet var av dårlig kvalitet, for det var forurenset med andre mineraler. Israelittene kan også ha skaffet seg salt fra fønikerne, som skal ha utvunnet det ved inndamping av vann fra Middelhavet. Bibelen omtaler salt som noe som setter smak på maten. (Job 6:6) Jesus, som var en mester i å bruke illustrasjoner basert på ting som var knyttet til folks hverdag, brukte salt for å illustrere viktige åndelige sannheter. I Bergprekenen sa han for eksempel til disiplene: «Dere er jordens salt», det vil si at de hadde en bevarende virkning på andre, for de kunne hjelpe dem til å unngå åndelig og moralsk forfall.