Lukas 20:1–47

20  En dag mens han underviste folket i templet og forkynte det gode budskap, kom overprestene og de skriftlærde, sammen med de eldste, 2  og de sa til ham: «Si oss: Hvilken myndighet har du til å gjøre dette? Og hvem har gitt deg denne myndigheten?»+ 3  Han svarte: «Jeg vil også spørre dere om noe. Si meg: 4  Hvor kom Johannes’ myndighet til å døpe* fra – fra himmelen eller fra mennesker?»* 5  Da diskuterte de seg imellom og sa: «Hvis vi sier: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ikke på ham da?’ 6  Men hvis vi sier: ‘Fra mennesker’, kommer hele folket til å steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.»+ 7  De svarte derfor at de ikke visste hvor den kom fra. 8  Da sa Jesus til dem: «Så vil heller ikke jeg fortelle dere hvilken myndighet jeg har til å gjøre dette.» 9  Deretter fortalte han folket denne illustrasjonen: «En mann plantet en vingård+ og leide den ut til noen vindyrkere. Så reiste han utenlands og skulle være lenge borte.+ 10  Da tiden var inne, sendte han en slave til vindyrkerne for å få noe av avlingen fra vingården. Men vindyrkerne banket opp slaven og sendte ham tomhendt bort.+ 11  Så sendte han en annen slave. Også ham banket de opp og ydmyket* og sendte tomhendt bort. 12  Likevel sendte han en tredje slave. Også ham skamslo de, og de kastet ham ut. 13  Da tenkte vingårdens eier: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min kjære sønn.+ Ham vil de sikkert ha respekt for.’ 14  Da vindyrkerne fikk se ham, diskuterte de med hverandre og sa: ‘Dette er arvingen. La oss drepe ham, slik at arven kan bli vår.’ 15  Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham.+ Hva skal nå vingårdens eier gjøre med dem? 16  Han skal komme og drepe disse vindyrkerne og gi vingården til andre.» Da de hørte dette, sa de: «Måtte det aldri skje!» 17  Men han så rett på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen’?+ 18  Den som faller mot denne steinen, skal bli ødelagt.+ Og den som steinen faller på, skal bli knust.» 19  De skriftlærde og overprestene ville gjerne arrestere ham med det samme, for de skjønte at han tenkte på dem da han fortalte denne illustrasjonen. Men de var redde for folket.+ 20  De holdt øye med ham en stund og sendte så noen menn som de hadde leid i hemmelighet. Disse skulle gi seg ut for å være oppriktige* og prøve å få ham til å si noe som de kunne ta ham for,+ så de kunne overgi ham til myndighetene og til stattholderen. 21  De spurte ham: «Lærer, vi vet at du underviser rett og riktig, og at du ikke gjør forskjell på folk, men lærer andre Guds vei i samsvar med sannheten. 22  Er det tillatt for oss* å betale skatt til keiseren eller ikke?» 23  Men han skjønte hvor utspekulerte de var, og sa til dem: 24  «Vis meg en denạr. Hvem er det bilde av her, og hvem gjelder innskriften?» De svarte: «Keiseren.» 25  Han sa til dem: «Gi da keiseren det keiseren har krav på,+ men gi Gud det Gud har krav på.»+ 26  De klarte ikke å fange ham i ord mens folket hørte på. Og de undret seg over svaret hans og tidde. 27  Men noen av saddukeerne, de som ikke tror på oppstandelsen,+ kom og spurte ham:+ 28  «Lærer, Moses har skrevet: ‘Hvis en mann dør og etterlater seg en kone, men ikke har barn, skal hans bror gifte seg med enken og sørge for at broren får etterkommere.’+ 29  Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs. 30  Også den andre 31  og den tredje giftet seg med enken. Ja, det samme skjedde med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn. 32  Til slutt døde også kvinnen. 33  Hvem av dem skal så ha henne som kone i oppstandelsen? Alle sju har jo vært gift med henne.» 34  Jesus sa til dem: «I denne verdensordningen er det slik at folk gifter seg og blir giftet bort. 35  Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verdensordningen og til å bli oppreist fra døden, verken gifter seg eller blir giftet bort.+ 36  Og de kan faktisk ikke lenger dø, for de er lik englene, og de er Guds barn i og med at de får en oppstandelse.* 37  Men at de døde blir oppreist, har også Moses vist i beretningen om tornebusken,+ når han kaller Jehova ‘Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’.+ 38  Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. For de er alle levende for ham.»+ 39  Dette fikk noen av de skriftlærde til å si: «Lærer, du svarte godt.» 40  For de turte ikke å spørre ham om noe mer. 41  Så spurte han dem: «Hvorfor sier man at Kristus er Davids sønn?+ 42  David selv sier jo i Salmenes bok: ‘Jehova sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd 43  til jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 44  David kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn?» 45  Så sa han til disiplene mens hele folket hørte på: 46  «Pass dere for de skriftlærde! De liker å gå rundt i lange kjortler og elsker å få spesielle hilsener på torgene. De vil gjerne ha de fremste sitteplassene i synagogene og hedersplassene ved kveldsmåltidene.+ 47  Og de raner til seg det enkene eier,* og ber lange bønner for å bli sett av andre. Disse skal få en strengere dom.»

Fotnoter

^ El.: «Hadde Johannes’ dåp himmelsk eller menneskelig opprinnelse?»
^ El.: «neddukke».
^ El.: «vanæret; behandlet på en skammelig måte».
^ El.: «rettferdige».
^ El.: «riktig av oss».
^ El.: «ved å være oppstandelsens barn».
^ Bokst.: «de fortærer enkenes hus».

Studienoter

overprestene: Se studienote til Mt 2:4.

skriftlærde: Se studienote til Mt 2:4.

eldste: Se studienote til Mt 16:21.

illustrasjonen: Eller: «lignelsen». – Se studienote til Mt 13:3.

leide den ut: Se studienote til Mt 21:33.

skulle være lenge borte: Det er bare Lukas som legger til disse ordene i illustrasjonen om de onde vindyrkerne. – Se også parallellberetningene i Mt 21:33 og Mr 12:1.

hovedhjørnesteinen: Se studienote til Mt 21:42.

denar: Denne romerske sølvmynten med keiserens innskrift var den «mynten som skatten betales med», det vil si den skatten romerne krevde inn av jødene. (Mt 22:17, 19; Lu 20:22) På Jesu tid fikk en jordbruksarbeider vanligvis en denar for en arbeidsdag på tolv timer, og i De kristne greske skrifter blir denaren ofte brukt som grunnlag for å fastsette andre beløp. (Mt 20:2; Mr 6:37; 14:5; Åp 6:6) Forskjellige kobbermynter og sølvmynter var i bruk i Israel. En type sølvmynt som var preget i Tyrus, ble brukt til tempelskatten. Men til å betale skatten til Roma brukte folk tydeligvis den sølvdenaren som det var bilde av keiseren på. – Se Ordforklaringer og Tillegg B14.

bilde ... innskriften: Se studienote til Mt 22:20.

Gi da keiseren: Eller: «Betal da tilbake til keiseren». – Se studienote til Mt 22:21.

det keiseren har krav på: Eller: «det som er keiserens». Det Jesus svarer her (og i parallellberetningene i Mt 22:21 og Mr 12:17), er det eneste tilfellet som er nevnt i Bibelen der han omtaler den romerske keiseren. «Det keiseren har krav på», innbefatter betaling for de tjenestene som verdslige myndigheter yter. Det sikter også til at man skal vise slike myndigheter ære, og at man skal underordne seg dem i relativ forstand. – Ro 13:1–7.

det Gud har krav på: Eller: «det som er Guds». – Se studienote til Mt 22:21.

saddukeerne: Dette er den eneste gangen saddukeerne er nevnt i Lukas’ evangelium. (Se Ordforklaringer.) Navnet (gresk: saddoukaios) er sannsynligvis knyttet til Sadok (staves ofte Saddouk i Septuaginta), som ble øversteprest på Salomos tid. Etterkommerne hans tjente tydeligvis som prester i flere hundre år. – 1Kg 2:35.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:23, 31; Lu 20:33; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

giftet seg med enken: Se studienote til Mr 12:21.

denne verdensordningen: Det greske ordet aiọn, som har grunnbetydningen «tidsalder», kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. I denne sammenhengen sikter det til den nåværende verdensordningen. – Se studienoter til Mt 12:32; Mr 10:30 og Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

folk: Bokstavelig: «sønner». Det greske ordet for «sønn» blir i denne sammenhengen brukt i videre betydning enn bare en persons direkte mannlige avkom. Det at det sikter til både menn og kvinner, kommer fram av at det knyttes til det greske ordet for giftet bort, som blir brukt om kvinner. I denne sammenhengen er hele det greske uttrykket, som bokstavelig kan gjengis med «denne verdensordningens sønner», tydeligvis et idiom for folk som har holdninger og en livsstil som gjenspeiler det som kjennetegner den nåværende verdensordningen.

den kommende verdensordningen: Det greske ordet aiọn, som har grunnbetydningen «tidsalder», kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. Her sikter det til den kommende verdensordningen under Guds styre, der mennesker skal bli oppreist fra døden. – Se studienoter til Mt 12:32; Mr 10:30 og Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

barn: Bokstavelig: «sønner». På gresk forekommer ordet for «sønn» to ganger i dette verset. I noen sammenhenger blir dette ordet brukt i videre betydning enn bare en persons direkte mannlige avkom. – Se studienote til Lu 20:34.

har også Moses vist: Se studienote til Mr 12:26.

når han kaller Jehova ‘Abrahams Gud’: Eller: «når han sier: ‘Jehova, Abrahams Gud’». Jesus forklarer her at Moses omtaler Jehova som patriarkenes Gud selv om de har vært døde i lang tid. Sitatet i dette verset er hentet fra 2Mo 3:6. Versene før (2Mo 3:4, 5) viser at det er Jehova som snakker, og i 2Mo 3:6 sier Jehova til Moses: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» På det tidspunktet hadde Abraham vært død i 329 år, Isak i 224 år og Jakob i 197 år. Jehova sa likevel ikke: ‘Jeg var deres Gud.’ Han sa: ‘Jeg er deres Gud.’ Bakgrunnen for sitatet i De hebraiske skrifter er én av grunnene til at Ny verden-oversettelsen bruker navnet Jehova i hovedteksten. – Se Tillegg C1 og C3 innledning; Lu 20:37.

For de er alle levende for ham: Eller: «For de er alle levende i hans øyne (sett fra hans synspunkt).» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Men som det blir forklart i Tillegg A5, bruker de fleste bibeloversettelser ikke Guds navn i det som vanligvis kalles Det nye testamente, ikke engang i sitater fra De hebraiske skrifter. De fleste bibeloversettelser bruker bare «Herren». Men som det framgår av Tillegg C, er det flere bibeloversettelser som bruker slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI skrevet med store bokstaver (for å vise at det er en erstatning for Guds navn) i hovedteksten i De kristne greske skrifter. Noen utgaver av King James Version fra 1600-tallet har gjengivelsen «HERREN» med store bokstaver her og tre andre steder der Sl 110:1 er sitert i De kristne greske skrifter. (Mt 22:44; Mr 12:36; Apg 2:34) Man fortsatte med denne praksisen i senere utgaver. Ettersom denne oversettelsen bruker «HERREN» i De hebraiske skrifter for å vise hvor Guds navn står i den hebraiske grunnteksten, angir den samme måten å skrive «HERREN» på i De kristne greske skrifter at oversetterne mente at det er Jehova som blir omtalt. Det er også interessant å legge merke til at New King James Version, utgitt i 1979, skriver «HERREN» med store bokstaver alle de stedene der dette ordet representerer Guds navn i sitater fra De hebraiske skrifter.

torgene: Se studienote til Mt 23:7.

fremste sitteplassene: Se studienote til Mt 23:6.

Multimedia

De fremste sitteplassene i synagogen
De fremste sitteplassene i synagogen

Det som er vist i denne animasjonsfilmen, er delvis basert på ruinene av en synagoge fra det første århundre som er funnet i Gamala, en by som lå omkring 10 km nordøst for Galilea-sjøen. Det finnes ingen synagoger fra det første århundre som er fullstendig bevart, så man vet ikke nøyaktig hvordan de så ut. Animasjonen viser noe av det som sannsynligvis fantes i mange synagoger på den tiden.

1. De fremste, eller beste, sitteplassene i synagogen kan ha befunnet seg på eller i nærheten av den forhøyningen der taleren sto.

2. Den forhøyningen man sto på når man leste høyt fra Skriftene. Hvor forhøyningen var plassert, kan ha variert fra synagoge til synagoge.

3. Sitteplassene langs veggen kan ha vært forbeholdt personer med en viss status i samfunnet. Andre satt kanskje på matter på gulvet. Synagogen i Gamala ser ut til å ha hatt fire rekker med sitteplasser.

4. En ark, eller kiste, der det ble oppbevart hellige bokruller, kan ha vært plassert ved bakveggen.

Fordelingen av sitteplasser i synagogen utgjorde en stadig påminnelse for dem som var til stede, om at noen hadde høyere status enn andre, et emne Jesu disipler ofte diskuterte. – Mt 18:1–4; 20:20, 21; Mr 9:33, 34; Lu 9:46–48.

Hedersplasser ved kveldsmåltider
Hedersplasser ved kveldsmåltider

I det første århundre var det vanlig å ligge til bords ved måltider. Man hvilte venstre albue på en pute og spiste med høyre hånd. I en typisk spisestue i gresk-romersk tid sto det tre divaner rundt et lavt spisebord. Romerne kalte denne typen spisestue for triclinium (det latinske ordet kommer fra et gresk ord som betyr «rom med tre divaner»). Tradisjonelt var det plass til ni personer med denne møbleringen, tre på hver divan, men det ble etter hvert vanlig å bruke lengre divaner, slik at det var plass til enda flere. Hver plass i spisestuen var tradisjonelt knyttet til forskjellig grad av ære. Én divan hadde den nederste, minst ærefulle plassen (A), én hadde den mellomste plassen (B), og én hadde den øverste plassen (C). Hvor på divanen man lå, indikerte også noe om viktighet. Når man lå til bords, ble man ansett for å ha høyere rang enn den som lå til høyre, og lavere rang enn den som lå til venstre. Ved en formell festmiddag lå verten vanligvis på den første plassen (1) på den nederste divanen. Hedersplassen var den tredje plassen (2) på den mellomste divanen. Man vet ikke i hvilken grad jødene tok etter denne skikken, men det ser ut til at Jesus hentydet til den da han underviste disiplene sine om behovet for ydmykhet.

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV BIBELEN (STUDIEUTGAVE)
Lukas 20
Norsk
Les Bibelen her
https://cms-imgp.jw-cdn.org/img/p/1001070103/univ/art/1001070103_univ_sqr_xl.jpg
nwtsty