Lukas 3:1–38
Fotnoter
Studienoter
det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid: Keiser Augustus døde den 17. august år 14 evt. (etter den gregorianske kalender). Den 15. september lot Tiberius det romerske senatet utrope ham til keiser. Hvis man regnet regjeringstiden fra Augustus døde, strakte Tiberius’ 15. regjeringsår seg fra august i år 28 til august i år 29. Hvis regjeringstiden ble regnet fra han formelt ble utropt til keiser, strakte det 15. året seg fra september i år 28 til september i år 29. Johannes begynte tydeligvis sin tjeneste om våren i år 29, som er innenfor det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid. I Tiberius’ 15. år var Johannes rundt 30 år, som var den alderen da de levittiske prestene begynte sin tjeneste ved templet. (4Mo 4:2, 3) Da Jesus ble døpt av Johannes og «begynte sin tjeneste», var også han «omkring 30 år», ifølge Lu 3:21–23. Jesus døde i vårmåneden nisan, så hans tjeneste, som strakte seg over tre og et halvt år, begynte etter alt å dømme om høsten, omkring måneden etanim (september/oktober). Johannes var sannsynligvis seks måneder eldre enn Jesus og begynte tydeligvis sin tjeneste seks måneder før Jesus. (Lu, kap. 1) Det er derfor rimelig å anta at Johannes begynte sin tjeneste om våren i år 29. – Se studienoter til Lu 3:23; Joh 2:13.
Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. – Se Ordforklaringer.
landsdelshersker: Bokstavelig: «tetrark», det vil si en som hersket over et mindre område eller en landsdel, men som var underlagt de romerske myndighetene. – Se studienoter til Mt 14:1; Mr 6:14.
hans bror Filip: Det vil si en halvbror til Herodes Antipas. Filip var sønn av Herodes den store og hans kone Kleopatra fra Jerusalem. Han blir noen ganger omtalt som tetrarken Filip for å skille ham fra hans halvbror som også het Filip (noen ganger kalt Herodes Filip), som er nevnt i Mt 14:3 og Mr 6:17. – Se også studienote til Mt 16:13.
Iturea: Et lite område nordøst for Galilea-sjøen med skiftende, ikke fast definerte grenser. Det lå tydeligvis i nærheten av fjellkjedene Libanon og Antilibanon. – Se Tillegg B10.
Trakonitis: Navnet kommer fra en gresk rot som betyr «ujevn», og sikter trolig til at terrenget var ulendt i dette området. Trakonitis var en del av det området som tidligere var kjent som Basjan. (5Mo 3:3–14) Det lå øst for Iturea og var ikke større enn cirka 900 km2. Områdets nordgrense lå omkring 40 km sørøst for Damaskus.
Lysanias: Ifølge Lukas’ beretning var Lysanias «landsdelshersker [bokst.: «tetrark»]» i det romerske distriktet Abilene da døperen Johannes begynte sin tjeneste. En innskrift som er funnet i Abila, hovedstaden i Abilene, som lå i nærheten av Damaskus i Syria (se Tillegg B10), bekrefter at en tetrark som het Lysanias, hersket på samme tid som den romerske keiseren Tiberius. Dette funnet motbeviste en anklage som noen kritikere rettet mot Lukas om at han hadde forvekslet denne Lysanias med en kong Lysanias, som hersket i det nærliggende Kalkis, og som ble drept omkring år 34 fvt., flere tiår før det tidspunktet Lukas nevner.
Abilene: Et romersk distrikt, eller tetrarki, som hadde navn etter hovedstaden, Abila, og som lå i Antilibanon-fjellene nord for Hermon-fjellet. – Se Ordforklaringer: «Libanon-fjellkjeden».
Annas og Kaifas var overprester: Da Lukas angir når døperen Johannes begynte sin tjeneste, nevner han at det var på den tiden da disse to mektige mennene hadde fremtredende posisjoner i det jødiske presteskapet. Annas ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, og hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Selv om det var Kaifas som tjente som øversteprest i år 29 evt., kunne Annas altså med rette kalles ‘overprest’ på grunn av sin innflytelsesrike posisjon. – Joh 18:13, 24; Apg 4:6.
Johannes: Det er bare i Lukas’ beretning Johannes blir presentert som Sakarjas sønn. (Se studienote til Lu 1:5.) Det er også bare Lukas som nevner at Gud talte ... til Johannes, og da bruker han en ordlyd som ligner på den som er brukt i Septuaginta om profeten Elia (1Kg 17:2; 21:28 [20:28, LXX]), som var et forbilde på Johannes. (Mt 11:14; 17:10–13) Alle de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) sier at Johannes var i ødemarken, men Matteus spesifiserer at det var i «Judea-ødemarken», det vil si den stort sett ubebodde, ufruktbare skråningen på østsiden av Judas fjellområde som strekker seg nedover mot den vestlige bredden av Jordan og Dødehavet. Terrenget har et fall på cirka 1200 m. – Se studienote til Mt 3:1.
at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret: Se studienote til Mr 1:4.
Jehovas: I Jes 40:3, som er sitert her, står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) Lukas anvender profetien på døperen Johannes. Johannes skulle rydde Jehovas vei i den forstand at han skulle være forløperen for Jesus, som ville representere sin Far og komme i sin Fars navn. (Joh 5:43; 8:29) I apostelen Johannes’ evangelium anvender døperen Johannes denne profetien på seg selv. – Joh 1:23.
Gjør hans veier jevne: Se studienote til Mt 3:3.
døpt: Eller: «neddukket». – Se studienote til Mt 3:11.
Hoggormyngel: Se studienote til Mt 3:7.
frukt som viser at dere angrer: Eller: «frukt som passer for anger». Her brukes flertallsformen av det greske ordet for «frukt» (karpọs) i billedlig betydning om handlinger og andre synlige tegn som ville vise at de som hørte på Johannes, hadde forandret tenkemåte og holdning. – Mt 3:8; Apg 26:20; se studienoter til Mt 3:2, 11 og Ordforklaringer: «Anger».
skatteoppkrevere: Se studienote til Mt 5:46.
noen soldater: Disse var tydeligvis jødiske soldater som kan ha utført en slags polititjeneste ved at de krevde inn toll og andre former for skatt. Jødiske soldater sto i et paktsforhold til Jehova Gud. Hvis de ønsket å bli døpt som symbol på at de angret sine synder, måtte de forandre oppførsel og ikke lenger gjøre seg skyldige i utpressing og andre lovbrudd som soldater var beryktet for. – Mt 3:8.
rette falske anklager mot noen: Det greske ordet som her er oversatt med «rette falske anklager mot» (sykofantẹo), er i Lu 19:8 gjengitt med «presset penger» (eller: «presset penger ... ved falske anklager»). (Se studienote til Lu 19:8.) Det er blitt forklart at verbet bokstavelig betyr «å ta ved fikenvisning». Det finnes flere forklaringer på dette ordets opprinnelse. En av dem går ut på at det i det gamle Aten var forbudt å eksportere fikener fra provinsen. En som anklaget andre for å forsøke å eksportere fikener, ble derfor kalt en «fikenviser (fikenangiver)». Ordet kom til å betegne en som rettet falske anklager mot andre for å oppnå personlige fordeler, eller en pengeutpresser.
den lønnen dere får: Eller: «deres underhold». Det ordet som er brukt her, er en militær betegnelse som sikter til en soldats lønn, rasjon, godtgjørelse. Opprinnelig kan mat og andre forsyninger ha inngått i soldatlønnen. De jødiske soldatene som kom til Johannes, utførte muligens en slags polititjeneste, særlig i forbindelse med innkreving av toll og andre former for skatt. Johannes kan ha gitt denne veiledningen fordi de fleste soldatene fikk lav lønn og de tydeligvis hadde en tendens til å misbruke sin makt for å spe på inntekten. Betegnelsen er også brukt i uttrykket «betaler utgiftene selv» i 1Kt 9:7, der Paulus sikter til den lønnen som en kristen «soldat» har rett til.
gikk nå i forventning: Eller: «ventet nå i spent forventning». Forventningen kan ha vært basert på englenes kunngjøring om Jesu fødsel og på det at gjeterne etterpå fortalte andre om kunngjøringen. (Lu 2:8–11, 17, 18) I templet snakket profetinnen Anna senere med mange om barnet. (Lu 2:36–38) Astrologenes uttalelse om at de hadde kommet for å bøye seg i dyp respekt for «han som er født til å være jødenes konge», gjorde dessuten Herodes, overprestene, de skriftlærde og alle andre i Jerusalem urolige. – Mt 2:1–4.
døper dere: Se studienote til Mt 3:11.
sandalene: Se studienote til Mt 3:11.
kornspaden: Se studienote til Mt 3:12.
agnene: Se studienote til Mt 3:12.
ild som ikke kan slokkes: Se studienote til Mt 3:12.
landsdelsherskeren: Se studienote til Mt 14:1.
Mens han ba: Lukas vier bønn spesiell oppmerksomhet i sitt evangelium. Flere av Jesu bønner er det bare Lukas som nevner. Her tar Lukas for eksempel med opplysningen om at Jesus ba da han ble døpt. Noen av de betydningsfulle uttalelsene han brukte i denne bønnen, ble tydeligvis gjengitt av Paulus senere. (He 10:5–9) Andre tilfeller der Lukas er den eneste som nevner at Jesus ba, er Lu 5:16; 6:12; 9:18, 28; 11:1; 23:46.
ble himmelen åpnet: Gud sørget etter alt å dømme for at Jesus kunne oppfatte og forstå ting som hadde med himmelen å gjøre. Det er mulig at han nå kunne huske sitt liv i himmelen før han kom til jorden. Jesu uttalelser etter at han var blitt døpt, særlig den inderlige bønnen han ba om kvelden etter påskemåltidet i år 33, viser at han visste om sin førmenneskelige tilværelse, at han husket det han hadde hørt av sin Far og hadde sett ham gjøre, og at han husket den herligheten han selv hadde hatt i himmelen. (Joh 6:46; 7:28, 29; 8:26, 28, 38; 14:2; 17:5) Det kan være at Jesus fikk tilbake minnet om alt dette i forbindelse med at han ble døpt og salvet.
himmelen: Se studienote til Mt 3:16.
som en due: Eller: «i fysisk skikkelse som en due». Duer ble brukt til hellige formål og kunne ha symbolsk betydning. De ble båret fram som ofre. (Mr 11:15; Joh 2:14–16) De symboliserte uskyldighet og renhet. (Mt 10:16) En due som Noah sendte ut fra arken, kom tilbake med et olivenblad i nebbet, noe som viste at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden (1Mo 8:11), og at en tid med hvile og fred lå foran menneskene. (1Mo 5:29) Det kan derfor være at Jehova brukte duen ved Jesu dåp for å rette oppmerksomheten mot Jesu rolle som Messias, Guds rene og syndfrie Sønn, som skulle ofre sitt liv for menneskene og legge grunnlaget for en periode med hvile og fred under sitt styre som Konge. Da Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, kom ned over Jesus i forbindelse med at han ble døpt, kan det ha minnet om hvordan en due flakser med vingene like før den lander.
det hørtes en røst fra himmelen: Den første av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte slik at mennesker kunne høre det. – Se studienoter til Lu 9:35; Joh 12:28.
Du er min Sønn: Se studienote til Mr 1:11.
Jeg har godkjent deg: Se studienote til Mr 1:11.
begynte sin tjeneste: Eller: «begynte sin gjerning; begynte å undervise». Bokstavelig: «begynte». Lukas bruker det samme greske uttrykket i Apg 1:21, 22 og 10:37, 38 da han omtaler begynnelsen av Jesu tjeneste på jorden. Hans offentlige tjeneste omfattet å forkynne, undervise og gjøre disipler.
etter det folk mente: Eller muligens: «slik det var juridisk fastslått». Noen bibelkommentatorer har foreslått denne gjengivelsen, siden den greske betegnelsen gir rom for den. I denne sammenhengen vil en slik gjengivelse overbringe tanken om at det var juridisk fastslått etter de slektsregistrene som var tilgjengelige på den tiden. Men de fleste bibelkommentatorer støtter den gjengivelsen som er brukt i hovedteksten i Ny verden-oversettelsen.
etter det folk mente, var han sønn av Josef: Josef var i virkeligheten Jesu adoptivfar, siden Jesus var unnfanget ved hellig ånd. Men de som bodde i Nasaret, hadde sett Josef og Maria oppdra Jesus, så de betraktet ham naturlig nok som Josefs sønn. Dette framgår av andre skriftsteder, for eksempel Mt 13:55 og Lu 4:22, der innbyggerne i Nasaret omtaler Jesus som «sønnen til snekkeren» og «en sønn av Josef». En gang folk tok anstøt av Jesus, sa de: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo faren og moren hans.» (Joh 6:42) Og Filip sa til Natanael: «Vi har funnet ... Jesus, Josefs sønn.» (Joh 1:45) Lukas’ beretning bekrefter her at folk kalte Jesus «sønn av Josef» rett og slett fordi det var den vanlige oppfatningen.
Josef, sønn av Heli: Mt 1:16 sier at «Jakob ble far til Josef, Marias mann». I Lukas’ beretning blir Josef omtalt som «sønn av Heli», noe som åpenbart betyr at han var Helis svigersønn. (Les om et lignende tilfelle i studienote til Lu 3:27.) I de tilfellene da en bestefars blod ble ført videre gjennom en datter til en dattersønn, var det vanlig at jødene fokuserte på mennene når de satte opp slektsregistrene, noe som kan forklare hvorfor Lukas ikke nevner datterens navn, men fører opp mannen hennes som sønn. Lukas følger tydeligvis Jesu slektslinje gjennom Maria, så det ser ut til at Heli var Marias far og Jesu morfar. – Se studienoter til Mt 1:1, 16.
Serubabel, sønn av Sjealtiel: Serubabel blir ofte omtalt som «Sjealtiels sønn» (Esr 3:2, 8; 5:2; Ne 12:1; Hag 1:1, 12, 14; 2:2, 23; Mt 1:12), men én gang står det at Sjealtiels bror Pedaja er faren. (1Kr 3:17–19) Sannsynligvis var Serubabel biologisk sønn av Pedaja, men det ser ut til at han juridisk sett ble betraktet som sønn av Sjealtiel. Hvis Pedaja døde da hans sønn Serubabel var liten, kan Pedajas eldste bror, Sjealtiel, ha oppdratt Serubabel som sin egen sønn. Eller hvis Sjealtiel døde barnløs og Pedaja inngikk svogerekteskap på hans vegne, ville Pedajas sønn med Sjealtiels kone ha vært Sjealtiels juridiske arving.
Sjealtiel, sønn av Neri: Ifølge 1Kr 3:17 og Mt 1:12 var Sjealtiel sønn av Jekonja, ikke Neri. Sjealtiel giftet seg kanskje med Neris datter, slik at han ble hans svigersønn og derfor kunne omtales som «sønn av Neri». Det var ikke uvanlig at en svigersønn ble omtalt som en sønn i hebraiske slektsregistre. På lignende måte omtalte Lukas Josef som «sønn av Heli», som tydeligvis var Marias far. – Se studienote til Lu 3:23.
Jesus: Eller: «Josva (Jesjua)». I enkelte gamle håndskrifter står det her «Jose(s)». – Se studienote til Mt 1:21.
Natan: Den sønnen av David og Batseba som Maria stammet fra. (2Sa 5:13, 14; 1Kr 3:5) Dette er det eneste stedet han er nevnt i De kristne greske skrifter. Mange av navnene i Jesu slektsregister er forskjellige hos Lukas og Matteus, men det kan enkelt forklares med at Lukas følger slektslinjen gjennom Davids sønn Natan, mens Matteus følger slektslinjen gjennom Davids sønn Salomo. (Mt 1:6, 7) Lukas følger tydeligvis Marias slektslinje og viser dermed at Jesus var en biologisk etterkommer av David, mens Matteus viser at Jesus hadde den juridiske retten til Davids trone ved at han stammet fra Salomo gjennom Josef, som i juridisk forstand var Jesu far. Både Matteus og Lukas antyder at Josef var Jesu adoptivfar. – Se studienoter til Mt 1:1, 16; Lu 3:23.
Salmon: Den greske stavemåten er «Sala» i enkelte gamle håndskrifter og «Salmon» i andre. Salmon giftet seg med Rahab fra Jeriko, og de fikk sønnen Boas. (Rut 4:20–22; Mt 1:4, 5) I 1Kr 2:11 brukes en annen stavemåte av navnet hans på hebraisk. Det står: «Salma ble far til Boas.»
Arni: Dette er en variant av navnet «Ram» (gresk: Arạm) som står i Mt 1:3, 4. I 1Kr 2:9 står Ram oppført som en av «de sønnene Hesron fikk», og Rut 4:19 sier: «Hesron ble far til Ram.» Enkelte håndskrifter sier «Ram» her i Lukas’ beretning, men den alternative formen «Arni» har god støtte i håndskriftmaterialet.
sønn av Kainan: Ikke alle gamle håndskrifter har med ordene «sønn av Kainan» her. Denne utelatelsen er i overensstemmelse med 1Mo 10:24; 11:12, 13 og 1Kr 1:18 i den massoretiske teksten, der Sjelah blir nevnt som sønn av Arpaksjad. Men navnet Kainan forekommer i disse slektsregistrene i eksisterende avskrifter av Septuaginta, for eksempel i Codex Alexandrinus fra 400-tallet evt. Ifølge mange av håndskriftene til Lukas’ evangelium skal ordene «sønn av Kainan» være med, og de står derfor i de fleste bibeloversettelser.
sønn av Adam: Lukas følger Jesu slektslinje tilbake til Adam, hele menneskehetens forfader. Dette passer godt med at Lukas skrev sitt evangelium for alle mennesker, både jøder og ikke-jøder. Matteus, derimot, som etter alt å dømme skrev sitt evangelium først og fremst for jødene, følger Jesu slektslinje tilbake til Abraham. Det at Lukas’ evangelium er skrevet med tanke på mennesker generelt, framgår også av at Lukas framhever hvordan Kristi budskap og gjerninger fører til noe godt for alle, uansett bakgrunn – en spedalsk samaritan, en rik skatteoppkrever og til og med en dødsdømt tyv som hang på en pæl og skulle dø. – Lu 17:11–19; 19:2–10; 23:39–43.
Adam, Guds sønn: Denne omtalen viser tilbake til menneskehetens start og stemmer med beretningen i 1. Mosebok om at det første mennesket ble skapt av Gud og i Guds bilde. (1Mo 1:26, 27; 2:7) Denne uttalelsen kaster også lys over andre inspirerte uttalelser, for eksempel Ro 5:12; 8:20, 21 og 1Kt 15:22, 45.
Multimedia
Tiberius ble født i år 42 fvt. I år 14 evt. ble han Romerrikets andre keiser, og han levde til mars i år 37 evt. Tiberius var keiser under hele Jesu tjeneste, så det var han som var keiser da Jesus sa dette om den mynten som skatten ble betalt med: «Gi keiseren det keiseren har krav på.» – Mr 12:14–17; Mt 22:17–21; Lu 20:22–25.
Disse bildene viser begge sider av en mynt som er laget av en kobberlegering, og som ble preget omtrent på den tiden da Jesus utførte sin tjeneste. Mynten ble laget på oppdrag fra Herodes Antipas, som var tetrark, eller landsdelshersker, i Galilea og Perea. Jesus reiste sannsynligvis gjennom Herodes’ område Perea på vei til Jerusalem den gangen fariseerne sa til Jesus at Herodes ville drepe ham. Jesus svarte ved å kalle Herodes «den reven». (Se studienote til Lu 13:32.) Ettersom de fleste av Herodes’ undersåtter var jøder, hadde de myntene han fikk laget, bilder av slike symboler som en palmegren (1) og en krans (2), bilder som ikke ville vekke anstøt hos jødene.
De ordene på Bibelens grunnspråk som blir oversatt med «ødemark» (hebraisk: midhbạr, gresk: ẹremos), betegner vanligvis et tynt befolket, uoppdyrket område. Ofte betegner «ødemark» et steppeland med busker og gress og til og med beitemarker. Disse ordene kan dessuten brukes om vannløse områder som i egentlig forstand kan kalles ørkener. Når det i evangeliene står om ødemarken, siktes det som oftest til Judea-ødemarken. Det var i denne ødemarken Johannes holdt til og forkynte, og det var her Jesus ble fristet av Djevelen. – Mr 1:12.
I bibelsk tid besto sandaler av flate såler av lær, tre eller annet fibermateriale som ble festet til foten med lærremmer. Sandaler ble brukt som symboler i noen typer transaksjoner og som et språkbilde. Under Loven skulle for eksempel en enke dra sandalen av foten til en mann som nektet å inngå svogerekteskap med henne, og deretter skulle hans slekt gå under navnet «Den sandalløses hus», som var et vanærende uttrykk. (5Mo 25:9, 10) Overdragelse av eiendom eller av en gjenkjøpsrett ble bekreftet ved at den ene parten ga sandalen sin til den andre parten. (Rut 4:7) Å løsne remmene på en annens sandaler eller å bære sandalene hans ble sett på som en triviell oppgave, en oppgave som slaver ofte tok seg av. Døperen Johannes viste til dette for å illustrere sin underordnede stilling i forhold til Kristus.
To av de modellene av treskesleder (1) som det er bilde av her, er snudd opp ned, slik at man ser de skarpe steinene som var festet til undersiden av sleden. (Jes 41:15) Som det blir vist på det andre bildet (2), spredte en bonde kornstråene utover treskeplassen, stilte seg oppå sleden og fikk et dyr, for eksempel en okse, til å trekke ham over kornet. Klovene på dyret og de skarpe steinene på undersiden av sleden kuttet og finsnittet stråene, slik at kornet ble skilt fra resten av planten. Bonden brukte så en korngaffel eller en kornspade (3) til å kaste det treskede kornet opp i luften med. Vinden tok med seg agnene, mens det tunge kornet falt ned på bakken igjen. Bibelen bruker tresking som et passende symbol på hvordan Jehovas fiender vil bli slått og knust. (Jer 51:33; Mi 4:12, 13) Døperen Johannes brukte tresking som en illustrasjon på hvordan de rettferdige skulle bli skilt fra de onde.