Lukas 9:1–62
Fotnoter
Studienoter
Dere skal ikke ta med dere noe på reisen: Da Jesus sendte ut apostlene på en forkynnelsesreise for at de skulle «forkynne om Guds rike» (Lu 9:2), ga han dem instrukser om hvordan de skulle utføre dette svært viktige arbeidet. Disse instruksene er tatt med i alle de tre synoptiske evangeliene. (Mt 10:8–10; Mr 6:8, 9; Lu 9:3) Selv om det er enkelte forskjeller i ordlyden, går instruksene i alle evangeliene ut på at apostlene ikke skulle la seg distrahere ved å ta med seg noe ekstra, siden Jehova ville sørge for dem. Alle de tre beretningene sier at apostlene ikke skulle ‘skaffe seg’ (eller: «ta med seg») et ekstra klesplagg, det vil si et klesplagg i tillegg til det de hadde på seg. Det ser ut til at det var vanlig blant hebreerne å ha med seg en stav når de var ute på en reise (1Mo 32:10), og Mr 6:8 sier: «Han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe annet på reisen enn en stav.» Instruksen her i Lu 9:3 («Dere skal ikke ta med dere noe ..., verken stav») behøver ikke å bety at de skulle gå uten en stav, men at de ikke skulle skaffe seg eller ta med seg en stav i tillegg til den de hadde. Jesus sa altså at disiplene skulle reise med lite bagasje og ikke ta med seg ekstra utstyr som ville komplisere reisen, siden Jehova ville sørge for dem underveis. – Se studienote til Lu 10:4, der Jesus gir lignende instrukser til de 70 disiplene som ble sendt ut ved en annen anledning.
penger: Bokstavelig: «sølv», det vil si sølv brukt som penger.
bli der: Se studienote til Mr 6:10.
riste støvet av føttene deres: Når gudfryktige jøder hadde reist gjennom et ikke-jødisk område, pleide de å riste det de mente var urent støv, av sandalene før de dro inn i jødisk område igjen. Men Jesus hadde tydeligvis en annen betydning i tankene da han ga disiplene disse instruksene. Ved å riste støvet av føttene viste disiplene at de frasa seg ansvaret for at de som var blitt advart, ble rammet av Guds dom. Et lignende uttrykk forekommer i Mt 10:14 og Mr 6:11. Markus og Lukas legger til uttrykket: for å vise at de er blitt advart, eller: «som et vitnesbyrd mot dem». Paulus og Barnabas fulgte denne instruksen i Antiokia i Pisidia. (Apg 13:51) Og da Paulus gjorde noe lignende i Korint – han ristet støvet av klærne sine – ga han denne forklaringen: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er uten skyld.» – Apg 18:6.
Herodes: Se studienote til Mt 14:1.
landsdelsherskeren: Se studienote til Mt 14:1.
Dere kan gi dem noe å spise: Dette er det eneste av Jesu mirakler som det står om i alle de fire evangeliene. – Mt 14:15–21; Mr 6:35–44; Lu 9:10–17; Joh 6:1–13.
brøt han dem i biter: Brødene var ofte flate, tynne og sprø, og det var derfor vanlig å bryte brødet i biter før man spiste det. – Mt 14:19; 15:36; 26:26; Mr 6:41; 8:6.
kurver: Se studienote til Mt 14:20.
han var alene og ba: Dette skjedde i nærheten av Cæsarea Filippi. (Mt 16:13; Mr 8:27) Det er bare Lukas som forteller at Jesus var alene og ba. – Se studienote til Lu 3:21.
Døperen Johannes: Se studienote til Mt 3:1.
Elia: Se studienote til Mt 11:14.
Guds Kristus: Peter identifiserer Jesus som «Guds Kristus» (gresk: ho khristọs tou Theou). «Kristus» svarer til «Messias» (fra det hebraiske ordet masjịach), og begge titlene betyr «den salvede». Her brukes den bestemte artikkelen på gresk sammen med «Kristus» (egentlig: «Kristusen»), tydeligvis for å legge vekt på Jesu stilling som Messias. – Se studienoter til Mt 1:1; 2:4.
eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Lu 20:1; 22:52, 66; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».
overprestene: Se studienote til Mt 2:4 og Ordforklaringer: «Overprest».
skriftlærde: Se studienote til Mt 2:4 og Ordforklaringer: «Skriftlærde».
må han si nei til seg selv: Eller: «må han gi avkall på eiendomsretten til seg selv». I dette ligger det at en person må være villig til å fornekte seg selv fullstendig og til å overgi eiendomsretten over seg selv til Gud. Det Jesus sier her, kan innebære at man må si nei til personlige ønsker og ambisjoner og egen bekvemmelighet. (2Kt 5:14, 15) Lukas bruker det samme greske verbet og et beslektet verb når han forteller om at Peter nekter for at han kjenner Jesus. – Lu 22:34, 57, 61; se studienote til Mt 16:24.
torturpæl: Se studienote til Mt 16:24.
sitt liv: Eller: «sin sjel». – Se Ordforklaringer: «Sjel».
hele verden: Grunnbetydningen av det greske ordet kọsmos, som oftest oversatt med «verden», er «orden; ordning; arrangement». I verdslig gresk litteratur kan det sikte til menneskeverdenen, og det er ofte brukt i den betydningen i De kristne greske skrifter. (Se studienoter til Joh 1:9, 10; 3:16.) Men kọsmos er ikke rett og slett et synonym til menneskeheten. I Bibelen beholder det sin grunnbetydning «orden» eller «ordning» i den forstand at menneskeverdenen har en viss struktur fordi den består av forskjellige kulturer, folkegrupper, nasjoner og økonomiske systemer. (1Jo 3:17; Åp 7:9; 14:6) Det er det som ligger i ordet «verden» i denne og enkelte andre sammenhenger. I århundrenes løp og etter hvert som menneskene er blitt mange, er det systemet som omgir og påvirker det menneskelige livet, blitt stadig mer omfattende og komplekst. – Se studienote til Joh 16:21.
Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette: Beretningene i Matteus og Markus sier «seks dager senere». (Mt 17:1; Mr 9:2) Lukas oppgir antall dager ut fra et annet perspektiv enn Matteus og Markus, for han tar tydeligvis med den dagen da Jesus ga løftet (Lu 9:27), og den dagen da Jesu forvandling fant sted. Matteus og Markus oppgir tiden imellom, nemlig seks hele dager. Det er verdt å legge merke til at Lukas beskriver perioden ved å bruke et omtrentlig tall – «omkring åtte dager».
for å be: Det er bare Lukas som tar med denne opplysningen om at Jesus ba i forbindelse med forvandlingen. Det neste verset sier også at Jesus ba. (Lu 9:29) Andre tilfeller der Lukas er den eneste som nevner at Jesus ba, er Lu 3:21; 5:16; 6:12; 9:18; 11:1; 23:46.
skulle gå bort: Det greske ordet ẹksodos som er brukt her, forekommer også i 2Pe 1:15 (har gått bort) og i He 11:22 (gå ut av [Egypt]). Jesu «bortgang» (fotn.) omfattet tydeligvis både hans død og hans oppstandelse til liv som en ånd.
hørtes det en røst fra skyen: Den andre av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte direkte til mennesker. – Se studienoter til Lu 3:22; Joh 12:28.
eneste: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». Uttrykket brukes om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. I denne sammenhengen blir det brukt i betydningen enebarn. Det samme greske ordet blir også brukt om den «eneste» sønnen til en enke i Nain og om Jairus’ «eneste» datter. (Lu 7:12; 8:41, 42) Septuaginta bruker monogenẹs i beretningen om Jeftas datter. Der sies det om henne: «Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter.» (Dom 11:34) I apostelen Johannes’ skrifter blir monogenẹs brukt fem ganger om Jesus. – Les om betydningen av dette ordet når det blir brukt om Jesus, i studienoter til Joh 1:14; 3:16.
Guds store makt: Eller: «Guds storhet (majestet)». Når Jesus helbredet noen, henledet han ikke oppmerksomheten på seg selv. I stedet fikk han fram at det var Guds makt som sto bak disse miraklene.
da han skulle bli tatt opp til himmelen: Bokstavelig: «da han skulle bli tatt opp». Det greske ordet anạlempsis forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det er alminnelig enighet om at det sikter til Jesu oppstigning til himmelen. Det blir brukt et beslektet verb i Apg 1:2, 11, 22, og det er gjengitt med «ble tatt opp (til himmelen)».
han hadde bestemt seg for å gå til: Bokstavelig: «hans ansikt gikk [eller: «var vendt»] mot». (Se også Lu 9:51.) Lignende uttrykk er brukt i De hebraiske skrifter i betydningen «å sette seg et mål, å ha en hensikt eller å ønske noe». (1Kg 2:15, fotn.; 2Kg 12:17, fotn.) De overbringer tanken om målbevissthet og sterk besluttsomhet. – 2Kr 20:3, fotn.; Da 11:17, fotn.
ikke noe sted der han kan hvile sitt hode: Se studienote til Mt 8:20.
Herre: Enkelte håndskrifter har ikke med dette ordet, men det er med i en rekke tidlige, autoritative håndskrifter.
begrave faren min: Ordlyden betyr sannsynligvis ikke at mannen nettopp hadde mistet faren sin og bare ba om å få ordne med begravelsen. Hvis det hadde vært tilfellet, ville han neppe ha vært der og snakket med Jesus. Når det var et dødsfall i familien i oldtidens Midtøsten, ble den døde gravlagt svært raskt, vanligvis samme dag. Mannens far kan derfor ha vært sykelig eller gammel, ikke død. Og Jesus ville ikke ha bedt mannen om å svikte en syk og hjelpetrengende forelder, så det må ha vært andre familiemedlemmer som kunne dekke slike viktige behov. (Mr 7:9–13) Mannen sa på en måte: «Jeg vil følge deg, men ikke så lenge faren min fortsatt lever. Vent til faren min dør og jeg har begravd ham.» Men etter Jesu oppfatning lot mannen muligheten til å sette Guds rike først i livet gå fra seg. – Lu 9:60, 62.
La de døde begrave sine døde: Som det framgår av studienote til Lu 9:59, var faren til den mannen Jesus snakket med, sannsynligvis sykelig eller gammel, ikke død. Så det Jesus mener, er tydeligvis: «La de som er åndelig døde, begrave sine døde.» Det betyr at mannen ikke burde vente med å bestemme seg for å følge Jesus, for andre familiemedlemmer kunne etter alt å dømme ta seg av faren fram til han døde. Hvis mannen valgte å følge Jesus, fikk han mulighet til å oppnå evig liv i stedet for å være blant dem som var åndelig døde i Guds øyne. I sitt svar viser Jesus at det er helt nødvendig å sette Guds rike først i livet og forkynne det vidt og bredt hvis man skal holde seg åndelig levende.
som har lagt hånden på en plog og ser seg tilbake: Jesus viste her til arbeidet med å pløye for å understreke hvor viktig det er at man er helhjertet som en disippel av ham. Han svarer en mann som sier at han ønsker å følge Jesus, men på den betingelsen at han først får lov til å si farvel til dem der hjemme. (Lu 9:61) Hvis den som pløyde, lot seg distrahere under pløyingen, ville furene bli skjeve, og hvis han stoppet opp for å se bakover, ville det gå ut over arbeidet på åkeren. På lignende måte vil en som får muligheten til å bli en disippel av Kristus, men som lar seg distrahere og unnlater å ivareta de forpliktelsene som følger med, ikke være kvalifisert for Guds rike.
Multimedia
Det var vanlig med staver, stokker eller kjepper blant hebreerne i gammel tid, og de hadde forskjellige bruksområder. De ble brukt til å støtte seg på (2Mo 12:11; Sak 8:4; He 11:21), til å forsvare eller beskytte seg med (2Sa 23:21), til tresking (Jes 28:27) og til innhøstning av olivener (5Mo 24:20; Jes 24:13), for bare å nevne noe. En matpose var vanligvis laget av lær, og reisende, gjetere, bønder og andre bar en slik pose over skulderen. Den ble brukt til å ha mat, klær og andre ting i. Da Jesus sendte ut apostlene på en forkynnelsesreise, ga han dem instrukser som blant annet gjaldt staver og matposer. Apostlene skulle gå slik de sto og gikk, og ikke la seg distrahere ved å skaffe seg noe ekstra, for Jehova ville sørge for dem. – Se studienoter til Lu 9:3 og 10:4, som drøfter hvordan de forskjellige detaljene i Jesu instrukser skulle forstås.
Disse bildene viser begge sider av en mynt som er laget av en kobberlegering, og som ble preget omtrent på den tiden da Jesus utførte sin tjeneste. Mynten ble laget på oppdrag fra Herodes Antipas, som var tetrark, eller landsdelshersker, i Galilea og Perea. Jesus reiste sannsynligvis gjennom Herodes’ område Perea på vei til Jerusalem den gangen fariseerne sa til Jesus at Herodes ville drepe ham. Jesus svarte ved å kalle Herodes «den reven». (Se studienote til Lu 13:32.) Ettersom de fleste av Herodes’ undersåtter var jøder, hadde de myntene han fikk laget, bilder av slike symboler som en palmegren (1) og en krans (2), bilder som ikke ville vekke anstøt hos jødene.
Bibelen bruker forskjellige ord om ulike typer kurver. Etter at Jesus ved et mirakel hadde mettet 5000 menn, står det at man fylte tolv kurver da man samlet opp de stykkene som var til overs. Det greske ordet som blir brukt her, antyder at dette var relativt små vidjekurver som man kunne bære i hånden. Men det er et annet gresk ord som blir brukt om de sju kurvene som ble fylt med det som var til overs den gangen Jesus mettet omkring 4000 menn. (Mr 8:8, 9) Dette ordet betegner en stor proviantkurv eller en annen større kurv, og det er det samme greske ordet som blir brukt om den kurven som Paulus ble firt ned i da han kom seg ut av Damaskus gjennom en åpning i bymuren. – Apg 9:25.
Hermon-fjellet, som ligger i nærheten av Cæsarea Filippi, er med sine 2814 m det høyeste fjellet i Israel og området omkring. De snødekte toppene får vanndamp til å kondensere, slik at det dannes rikelig med dugg som bevarer vegetasjonen i den lange tørre årstiden. (Sl 133:3) Størstedelen av vannet i Jordan kommer fra snøsmeltingen på Hermon. Det kan ha vært på dette fjellet Jesu forvandling fant sted. – Mt 17:2.
Hermon-fjellet ligger ved den nordlige grensen for det lovte land og består av flere topper. Den høyeste rager 2814 m over havet. Disse toppene utgjør den sørlige delen av fjellkjeden Antilibanon. Det kan ha vært på Hermon-fjellet Jesus ble forvandlet.
Jesus stilte opp det at han selv ikke hadde et fast hjem, som en kontrast til det at rever har hi og fugler har reder. Den revearten det er bilde av her (Vulpes vulpes), lever ikke bare i Midtøsten, men også i Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika, og den er blitt innført i Australia. Hvis reven ikke kan bruke en fjellsprekk eller overta en hule som et annet dyr har forlatt eller er blitt drevet vekk fra, graver den vanligvis en hule i bakken som den bruker som hi. Fuglen, en cettisanger (Cettia cetti), er en av de anslagsvis 470 fugleartene man kan se i Israel i løpet av et år. Fuglereder blir bygd på forskjellige steder, blant annet i trær, hule trestammer og klipper. De blir dessuten bygd av ulike materialer, for eksempel av kvister, løv, tang og tare, ull, strå, mose og fjær. Det at landet har så variert topografi – fra kjølige fjelltopper til dype, stekende varme daler og fra tørre ørkener til kystsletter, som alt sammen ligger ved den sørøstlige enden av Middelhavet – gjør det til et attraktivt tilholdssted for fugler som enten holder til her fast, eller som trekker gjennom området.
Pløyingen foregikk gjerne om høsten, da regnet hadde bløtt opp jorden, som var blitt uttørket og hard på grunn av solen i løpet av de hete sommermånedene. (Se Tillegg B15.) Noen ploger besto av et enkelt, spisst stykke tre, kanskje med en metallspiss, som var festet på en stokk og ble trukket av ett eller flere dyr. Etter at jorden var pløyd, sådde man. Pløying, som altså var et arbeid israelittene var godt kjent med, ble ofte brukt i illustrasjoner i De hebraiske skrifter. (Dom 14:18; Jes 2:4; Jer 4:3; Mi 4:3) Jesus brukte mange ganger aktiviteter knyttet til jordbruk for å illustrere viktige poenger. Han viste for eksempel til arbeidet med å pløye for å understreke hvor viktig det er at man er helhjertet som en disippel av ham. (Lu 9:62) Hvis den som pløyde, lot seg distrahere under pløyingen, ville furene bli skjeve. På lignende måte vil en disippel av Kristus som lar seg distrahere eller unnlater å ivareta sine forpliktelser, ikke være kvalifisert for Guds rike.