Markus 1:1–45
Fotnoter
Studienoter
Markus: Det latinske, eller romerske, tilnavnet til den «Johannes» som er nevnt i Apg 12:12. Moren hans, Maria, bodde i Jerusalem og ble tidlig en disippel. Johannes Markus var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og reisefelle. Markus reiste også sammen med Paulus og andre misjonærer blant de første kristne. (Apg 12:25; 13:5, 13; 2Ti 4:11) Det står ikke i evangeliet hvem som skrev det, men skribenter fra 100- og 200-tallet evt. sier at Markus var skribenten.
Det gode budskap ifølge Markus: Ingen av de fire evangelieskribentene oppgir seg selv som skribent, og tittelen var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. I noen håndskrifter til Markus’ evangelium står tittelen Euaggẹlion Katạ Mạrkon (Det gode budskap [eller: Evangeliet] ifølge Markus), mens i andre brukes en kortere tittel, Katạ Mạrkon (Ifølge Markus). Man vet ikke nøyaktig når slike titler ble føyd til eller begynte å bli brukt. Noen mener at det skjedde på 100-tallet evt., for den lange tittelen er funnet i noen evangeliehåndskrifter som er datert til slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet. Noen bibelkommentatorer mener at de første ordene i Markus’ bok («Her begynner det gode budskap om Jesus Kristus, Guds Sønn») kan være grunnen til at betegnelsen «evangelium» (som betyr «godt budskap») begynte å bli brukt når man omtalte disse beretningene. Det er mulig at man begynte å bruke slike titler sammen med navnet på skribenten av praktiske grunner, for på den måten var det lett å skille bøkene fra hverandre.
det gode budskap: Se studienoter til Mt 4:23; 24:14 og Ordforklaringer.
det gode budskap om Jesus Kristus: Dette uttrykket på gresk kan også oversettes med «Jesu Kristi gode budskap», det vil si det gode budskapet som Jesus forkynte.
Guds Sønn: I enkelte håndskrifter er ordene «Guds Sønn» ikke med, men den lange gjengivelsen har solid støtte i håndskriftmaterialet.
profeten Jesajas bok: Sitatet som følger, er en kombinasjon av profetier fra Mal 3:1 og Jes 40:3. Begge profetiene blir anvendt på døperen Johannes. Hensikten med parentesen er å skille sitatet fra Malaki fra sitatet fra Jesaja, som begynner i vers 3, og som framhever innholdet i Johannes’ budskap. Sitatet fra Malaki dreier seg om Johannes’ rolle som sendebud. Hele passasjen blir tilskrevet Jesaja, kanskje fordi sitatet fra Jesaja inneholder den delen som det skal legges mest vekt på.
Jeg sender: Eller: «Se, jeg sender». Det greske ordet idou, som svarer til «se», brukes ofte for å rette oppmerksomheten mot det som kommer. Det oppmuntrer leseren til å se for seg det som skjer, eller merke seg en detalj i en beretning. Det brukes også for å framheve noe eller for å introdusere noe nytt eller overraskende. I De kristne greske skrifter brukes dette greske ordet flest ganger i Matteus og Lukas og i Åpenbaringen. Et tilsvarende uttrykk brukes ofte i De hebraiske skrifter.
Jehovas: I dette sitatet fra Jes 40:3 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) Markus anvender denne profetien på det som «døperen Johannes» (Mr 1:4) gjorde for å bane vei for Jesus. – Se studienoter til Mt 3:3; Joh 1:23.
Gjør hans veier jevne: Se studienote til Mt 3:3.
døperen: Eller: «neddukkeren». Her og i Mr 6:14, 24 brukes det på gresk et partisipp som også kan oversettes med «en som døper». I Mr 6:25; 8:28 og i Matteus og Lukas brukes en annen, men nær beslektet betegnelse, nemlig substantivet baptistẹs. I Mr 6:24, 25 brukes partisippet og substantivet om hverandre. – Se studienote til Mt 3:1.
ødemarken: Det vil si Judea-ødemarken. – Se studienote til Mt 3:1.
at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret: Bokstavelig: «angerens dåp». Dåpen vasket ikke bort synder. Men de som ble døpt av Johannes, ga offentlig uttrykk for at de angret sine synder mot Loven, og viste at de var bestemt på å forandre oppførselen sin. Denne angrende holdningen bidro til å lede dem til Kristus. (Ga 3:24) Slik gjorde Johannes et folk forberedt på å se den frelse som Gud hadde skaffet til veie. – Lu 3:3–6; se studienoter til Mt 3:2, 8, 11 og Ordforklaringer: «Dåp; døpe»; «Anger».
Folk i hele ... alle innbyggerne: «Hele» og «alle» brukes her som hyperboler og understreker hvor stor interesse Johannes’ forkynnelse vakte. Det betyr ikke at hver eneste innbygger i Judea eller Jerusalem dro ut for å treffe ham.
de bekjente åpent sine synder: Se studienote til Mt 3:6.
døpt: Eller: «neddukket». – Se studienote til Mt 3:11 og Ordforklaringer: «Dåp; døpe».
klær av kamelhår: Se studienote til Mt 3:4.
gresshopper: Se studienote til Mt 3:4.
vill honning: Se studienote til Mt 3:4.
sterkere: Se studienote til Mt 3:11.
sandalene: Se studienote til Mt 3:11.
har døpt dere: Eller: «har neddukket dere». – Se studienote til Mt 3:11 og Ordforklaringer: «Dåp; døpe».
døpe dere med hellig ånd: Eller: «neddukke dere i hellig virksom kraft». Her gjør døperen Johannes kjent at Jesus ville innføre en ny ordning, dåp med hellig ånd. De som blir døpt med Guds ånd, blir hans åndsavlede sønner og får utsikter til å leve i himmelen og herske som konger over jorden. – Åp 5:9, 10.
På den tiden: Ifølge Lu 3:1–3 begynte døperen Johannes sin tjeneste «i det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid», det vil si om våren i år 29 evt. (Se studienote til Lu 3:1.) Omkring seks måneder senere, om høsten i år 29 evt., kom Jesus til Johannes for å bli døpt. – Se Tillegg A7.
Med det samme: Den første av 11 forekomster av det greske ordet euthỵs i Markus, kapittel 1. (Mr 1:10, 12, 18, 20, 21, 23, 28–30, 42, 43) Det greske ordet blir oversatt med «med det samme», «straks», «så snart» eller lignende, avhengig av sammenhengen. Det at Markus bruker dette ordet så ofte – over 40 ganger i sitt evangelium – gjør beretningen livfull og gir den et intenst preg.
så han: Sikter tydeligvis til Jesus. Som det framgår av Joh 1:32, 33 var døperen Johannes også vitne til dette, men det ser ut til at Markus’ beretning er sett fra Jesu perspektiv.
himmelen: Se studienote til Mt 3:16.
himmelen delte seg: Gud sørget etter alt å dømme for at Jesus kunne oppfatte og forstå ting som hadde med himmelen å gjøre. Det er mulig at han nå kunne huske sitt liv i himmelen før han kom til jorden. Jesu uttalelser etter at han var blitt døpt, særlig den inderlige bønnen han ba om kvelden etter påskemåltidet i år 33, viser at han da visste om sin førmenneskelige tilværelse. Den bønnen viser også at han husket det han hadde hørt av sin Far og hadde sett ham gjøre, og at han husket den herligheten han selv hadde hatt i himmelen. (Joh 6:46; 7:28, 29; 8:26, 28, 38; 14:2; 17:5) Det kan være at Jesus fikk tilbake minnet om alt dette i forbindelse med at han ble døpt og salvet.
over: Eller: «inn i», det vil si for å komme inn i ham.
som en due: Duer ble brukt til hellige formål og kunne ha symbolsk betydning. De ble båret fram som ofre. (Mr 11:15; Joh 2:14–16) De symboliserte uskyldighet og renhet. (Mt 10:16) En due som Noah sendte ut fra arken, kom tilbake med et olivenblad i nebbet, noe som viste at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden (1Mo 8:11), og at en tid med hvile og fred lå foran menneskene. (1Mo 5:29) Det kan derfor være at Jehova brukte duen ved Jesu dåp for å rette oppmerksomheten mot Jesu rolle som Messias, Guds rene og syndfrie Sønn, som skulle ofre sitt liv for menneskene og legge grunnlaget for en periode med hvile og fred under sitt styre som Konge. Da ånden, eller Guds virksomme kraft, kom ned over Jesus i forbindelse med at han ble døpt, kan det ha minnet om hvordan en due flakser med vingene like før den lander.
det hørtes en røst fra himmelen: Den første av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte direkte til mennesker. – Se studienoter til Mr 9:7; Joh 12:28.
Du er min Sønn: Som åndeskapning var Jesus Guds Sønn. (Joh 3:16) Fra Jesus ble født som menneske, var han «Guds sønn» i samme forstand som den fullkomne Adam hadde vært det. (Lu 1:35; 3:38) Men det virker sannsynlig at Guds ord her skal oppfattes som mer enn bare en uttalelse om hvem Jesus var. Ved å komme med denne kunngjøringen samtidig som den hellige ånd ble utøst, viste Gud tydeligvis at mennesket Jesus ble avlet som Hans åndelige Sønn. Han ble «født på nytt» med håp om å vende tilbake til livet i himmelen, og han ble salvet med ånd til å være Guds utnevnte Konge og Øversteprest. – Joh 3:3–6; 6:51; se også Lu 1:31–33; He 2:17; 5:1, 4–10; 7:1–3.
Jeg har godkjent deg: Eller: «Jeg er svært fornøyd med deg; Jeg gleder meg stort over deg.» Det samme uttrykket er brukt i Mt 12:18, som er et sitat fra Jes 42:1 om den lovte Messias, eller Kristus. Det at den hellige ånd ble utøst, og den kunngjøringen Gud kom med om sin Sønn, gjorde det klart at Jesus var den lovte Messias. – Se studienoter til Mt 3:17; 12:18.
ånden: Eller: «den virksomme kraft». Det greske ordet pneuma sikter her til Guds ånd, som kan virke som en drivkraft og få en person til å gjøre det som er i harmoni med Guds vilje. – Lu 4:1; se Ordforklaringer: «Ånd».
Satan: Se studienote til Mt 4:10.
de ville dyrene: På Jesu tid fantes det mange flere ville dyr i dette området enn det gjør i dag. Villsvin, hyener, leoparder, løver og ulver holdt til i ødemarken. Markus er den eneste av evangelieskribentene som nevner at det fantes ville dyr her. Det ser ut til at han skrev først og fremst for ikke-jødiske lesere, deriblant romere og andre som ikke var så godt kjent med de geografiske forholdene i Israel.
Tiden er inne: Eller: «Den fastsatte tiden er inne». I denne sammenhengen sikter «tiden» (gresk: kairọs) til den tiden da det ifølge Skriftene var forutsagt at Jesu tjeneste skulle begynne og folk skulle få muligheten til å tro på det gode budskap. Det samme greske ordet blir brukt om «tiden» for å bli inspisert i forbindelse med Jesu tjeneste (Lu 12:56; 19:44) og om den «fastsatte tid» for Jesu død. – Mt 26:18.
Guds rike: Dette uttrykket forekommer 14 ganger i Markus’ evangelium. Matteus bruker uttrykket bare fire ganger ifølge den opprinnelige teksten (Mt 12:28; 19:24; 21:31; 21:43), men han bruker det parallelle uttrykket «himmelens rike» rundt 30 ganger. (Sammenlign Mr 10:23 med Mt 19:23, 24.) Budskapet om Riket var temaet for Jesu forkynnelse. (Lu 4:43) Riket blir nevnt over 100 ganger i de fire evangeliene, og i de fleste av disse tilfellene er det i uttalelser som Jesus kom med. – Se studienoter til Mt 3:2; 4:17; 25:34.
Galilea-sjøen: Se studienote til Mt 4:18.
kaste garn: Se studienote til Mt 4:18.
fiskere: Se studienote til Mt 4:18.
menneskefiskere: Se studienote til Mt 4:19.
fulgte ham: Se studienote til Mt 4:20.
Jakob ... og hans bror Johannes: Se studienote til Mt 4:21.
Sebedeus: Se studienote til Mt 4:21.
sammen med leiearbeiderne: Det er bare Markus som nevner «leiearbeiderne» i forbindelse med den fiskerivirksomheten som Sebedeus og sønnene hans drev. Peter, som tydeligvis var forretningspartner med dem og øyenvitne til det meste av det Markus skrev, kan ha vært kilden til denne opplysningen. (Lu 5:5–11; se også «Introduksjon til Markus».) Det at Sebedeus og sønnene hans leide inn arbeidere og hadde mer enn en båt (ifølge beretningen i Lukas), tyder på at virksomheten deres gikk bra. – Se studienote til Mt 4:18.
Kapernaum: Se studienote til Mt 4:13.
synagogen: Se Ordforklaringer.
den måten han underviste på: Dette uttrykket, som også kan oversettes med «hans undervisning», sikter ikke bare til Jesu undervisningsmetoder, men omfatter også det han lærte andre.
ikke som de skriftlærde: Jesus siterer ikke kjente rabbinere for å bruke dem som autoritet, slik de skriftlærde pleide å gjøre, men han taler med myndighet som Jehovas representant og baserer sin undervisning på Guds Ord. – Joh 7:16.
en uren ånd: Markus bruker dette uttrykket og ordet «demon» om hverandre. (Sammenlign Mr 1:23, 26, 27 med 1:34, 39 og Mr 3:11, 30 med 3:15, 22.) Uttrykket framhever at demonene er moralsk og åndelig urene, og også at de har uren innflytelse på mennesker.
han ropte: Da mannen ropte det som står i vers 24, snakket Jesus strengt til den urene ånden, den som ordene egentlig kom fra. – Mr 1:25; Lu 4:35.
Hva har vi med deg å gjøre ...?: Se studienote til Mt 8:29.
vi ... Jeg: Siden det er nevnt bare én uren ånd i vers 23, sikter den ånden som har kontroll over mannen, tydeligvis til seg selv og andre demoner når han bruker flertallspronomenet «vi», og så bare til seg selv når han bruker entallspronomenet «jeg».
Ti stille: Bokstavelig: «Få satt munnkurv på deg». Den urene ånden visste at Jesus var Kristus, eller Messias, og tiltalte ham som «Guds Hellige» (vers 24), men Jesus ville ikke la demonene vitne om ham. – Mr 1:34; 3:11, 12.
Simons svigermor: Se studienote til Lu 4:38.
hadde feber: Se studienote til Lu 4:38.
solen hadde gått ned: Sabbatsdagen endte ved solnedgang. (3Mo 23:32; Mr 1:21; se studienoter til Mt 8:16; 26:20.) Uten frykt for å bli kritisert kunne alle jødene nå komme med sine syke, som de håpet skulle bli helbredet. – Se også Mr 2:1–5; Lu 4:31–40.
syke og demonbesatte: Noen ganger forårsaket demonene en fysisk lidelse hos de personene de hadde kontroll over. (Mt 12:22; 17:15–18) Men Bibelen skiller mellom vanlig sykdom og plager som skyldtes demonbesettelse. Uansett hva som var årsaken til folks lidelser, helbredet Jesus dem. – Mt 4:24; 8:16; Mr 1:34.
Hele byen: Som i Mr 1:5 brukes ordet «hele» tydeligvis også her som en hyperbol og framhever på en levende måte at det var snakk om mange mennesker.
de visste at han var Kristus: I enkelte greske håndskrifter står det «de kjente ham», som også kan gjengis med «de visste hvem han var». I parallellberetningen i Lu 4:41 står det: «De visste at han var Kristus.»
Alle: Tydeligvis en hyperbol for å understreke at det var mange som lette etter Jesus.
Så dro han rundt i hele Galilea og forkynte: Dette markerer begynnelsen på Jesu første forkynnelsesreise i Galilea. Han legger ut på den sammen med de fire disiplene han nylig har valgt ut – Peter, Andreas, Jakob og Johannes. – Mr 1:16–20; se Tillegg A7.
En som var spedalsk: Se studienote til Mt 8:2 og Ordforklaringer: «Spedalskhet».
falt på kne: I oldtidens Midtøsten var det å knele et uttrykk for respekt, spesielt når man la fram et ønske for en overordnet. Markus er den eneste evangelieskribenten som bruker dette spesifikke uttrykket i forbindelse med denne hendelsen.
ren: Eller: «frisk». – Se Ordforklaringer.
syntes inderlig synd på ham: Eller: «ble grepet av medlidenhet». (Se studienote til Mt 9:36.) Enkelte moderne bibeloversettelser sier «ble vred (sint)». Men man finner gjengivelsen «syntes inderlig synd på» i de fleste av de gamle håndskriftene, blant annet i de eldste og mest pålitelige. Ut fra sammenhengen er det også sannsynlig at det som motiverte Jesus, ikke var sinne, men medfølelse.
rørte ved ham: Se studienote til Mt 8:3.
Det vil jeg: Se studienote til Mt 8:3.
Pass på at du ikke forteller dette til noen: Jesus ga sannsynligvis denne instruksen fordi han ikke ville opphøye sitt eget navn eller gjøre noe som kunne trekke oppmerksomheten bort fra Jehova Gud og det gode budskap om Riket. Det han gjorde, var en oppfyllelse av de profetiske ordene i Jes 42:1, 2. Der står det om Jehovas tjener at «han skal ikke la sin stemme bli hørt på gaten», det vil si, han var ikke ute etter å skape sensasjon. (Mt 12:15–19) Jesu ydmyke holdning er en forfriskende kontrast til holdningen til de hyklerne som Jesus fordømmer fordi de ber «på hjørnene av hovedgatene for at folk skal se dem». (Mt 6:5) Jesus ville tydeligvis ikke at sensasjonelle historier om de miraklene han utførte, skulle få folk til å tro at han var Kristus, men at folk skulle bli overbevist på grunnlag av solide beviser.
vis deg for presten: Ifølge Moseloven måtte en prest bekrefte at en spedalsk var blitt frisk. Den som var blitt helbredet, måtte reise til templet og bære fram den offergaven som Moseloven gir påbud om i 3Mo 14:2–32.
Multimedia
Hendelsene er nevnt i kronologisk rekkefølge der det er mulig
Kartet til hvert evangelium viser hvor forskjellige hendelser skjedde
1. Døperen Johannes’ tjeneste i ødemarken ved Jordan-elven (Mt 3:1, 2; Mr 1:3–5; Lu 3:2, 3)
2. Jesus blir døpt i Jordan; Jehova erklærer at Jesus er hans Sønn (Mt 3:13, 16, 17; Mr 1:9–11; Lu 3:21, 22)
3. Jesus begynner å forkynne i Galilea (Mt 4:17; Mr 1:14, 15; Lu 4:14, 15)
4. Ved bredden av Galilea-sjøen kaller Jesus fire disipler til å være menneskefiskere (Mt 4:18–22; Mr 1:16–20)
5. Jesus underviser i synagogen i Kapernaum (Mr 1:21; Lu 4:31, 38)
6. Jesus går opp på et fjell i nærheten av Kapernaum og velger ut de tolv apostlene (Mr 3:13–15; Lu 6:12, 13)
7. Jesus stiller en voldsom storm på Galilea-sjøen (Mt 8:23–26; Mr 4:37–39; Lu 8:22–24)
8. En kvinne rører ved kappen til Jesus og blir helbredet, sannsynligvis i Kapernaum (Mt 9:19–22; Mr 5:25–29; Lu 8:43, 44)
9. Jesus metter rundt 5000 menn på nordøstsiden av Galilea-sjøen (Mt 14:19–21; Mr 6:39–42, 44; Lu 9:14, 16, 17; Joh 6:10, 11)
10. Jesus får disiplene til å gå i båten og dra mot Betsaida (Mt 14:22; Mr 6:45)
11. I området ved Tyrus og Sidon helbreder Jesus datteren til en syrisk-fønikisk kvinne (Mt 15:21, 22, 28; Mr 7:24–26, 29)
12. Jesus drar gjennom Dekapolis-området på vei til Galilea-sjøen (Mr 7:31)
13. Jesus helbreder en blind mann i Betsaida (Mr 8:22–25)
14. Jesus underviser folk i Perea (Mt 19:1–3; Mr 10:1, 2)
15. Jesus helbreder to blinde menn i nærheten av Jeriko (Mt 20:29, 30, 34; Mr 10:46, 47, 51, 52; Lu 18:35, 40–43)
16. Jesus renser templet (Mt 21:12, 13; Mr 11:15–17; Lu 19:45, 46)
17. Ved bidragsbøssene i kvinnenes forgård i templet ser Jesus en fattig enke gi to småmynter (Mr 12:42–44; Lu 21:1–4)
18. På vei fra templet til Oljeberget forutsier Jesus at templet skal bli ødelagt (Mt 24:1, 2; Mr 13:1, 2; Lu 21:5, 6)
19. I Jerusalem blir det gjort forberedelser til påsken (Mr 14:13–16; Lu 22:10–13)
20. Jesus blir ført til øverstepresten Kaifas’ hus (Mt 26:57–59; Mr 14:60–62; Lu 22:54)
21. Jesus blir ført fram for Sanhedrinet igjen, denne gangen i sanhedrinsalen (Mr 15:1; Lu 22:66–69)
De ordene på Bibelens grunnspråk som blir oversatt med «ødemark» (hebraisk: midhbạr, gresk: ẹremos), betegner vanligvis et tynt befolket, uoppdyrket område. Ofte betegner «ødemark» et steppeland med busker og gress og til og med beitemarker. Disse ordene kan dessuten brukes om vannløse områder som i egentlig forstand kan kalles ørkener. Når det i evangeliene står om ødemarken, siktes det som oftest til Judea-ødemarken. Det var i denne ødemarken Johannes holdt til og forkynte, og det var her Jesus ble fristet av Djevelen. – Mr 1:12.
Johannes gikk i klær som var vevd av kamelhår, og rundt livet hadde han et lærbelte, som man kunne bære små ting i. Profeten Elia var kledd på lignende måte. (2Kg 1:8) Stoff laget av kamelhår var grovt, og de fattige gikk ofte i klær av slikt stoff. De rike gikk derimot kledd i myke plagg laget av silke eller lin. (Mt 11:7–9) Fordi Johannes hadde vært nasireer fra han ble født, er det mulig at håret hans aldri var blitt klipt. Sannsynligvis kunne man med en gang se av klærne og utseendet hans at han levde et enkelt liv som helt og holdent dreide seg om å gjøre Guds vilje.
Betegnelsen gresshoppe brukes i Bibelen om forskjellige hoppende insekter som rykker fram i store svermer. En analyse som er foretatt i Jerusalem, viser at ørkengresshopper består av 75 prosent protein. Når gresshopper brukes til mat i dag, fjerner man først hodet, bena, vingene og bakkroppen. Resten, det vil si forkroppen, blir kokt eller stekt eller spist rå. Det sies at gresshopper smaker omtrent som reker eller krabber, og de er svært proteinrike.
Det er her bilde av et reir bygd av ville honningbier (1) og en honningfylt vokskake (2). Den honningen Johannes spiste, kan ha vært produsert av en vill biart kjent som Apis mellifera syriaca, som er naturlig hjemmehørende i området. Denne aggressive arten er godt tilpasset livet i det varme, tørre klimaet i Judea-ødemarken, men egner seg ikke til birøkt. Allerede på 800-tallet fvt. drev folk i Israel med birøkt og holdt bier i leirsylindere. Man har funnet restene av mange slike bikuber midt i det som var et byområde (nå kalt Tel Rehov) i Jordandalen. Honningen i disse bikubene ble produsert av en biart som etter alt å dømme var importert fra det som i dag er Tyrkia.
I bibelsk tid besto sandaler av flate såler av lær, tre eller annet fibermateriale som ble festet til foten med lærremmer. Sandaler ble brukt som symboler i noen typer transaksjoner og som et språkbilde. Under Loven skulle for eksempel en enke dra sandalen av foten til en mann som nektet å inngå svogerekteskap med henne, og deretter skulle hans slekt gå under navnet «Den sandalløses hus», som var et vanærende uttrykk. (5Mo 25:9, 10) Overdragelse av eiendom eller av en gjenkjøpsrett ble bekreftet ved at den ene parten ga sandalen sin til den andre parten. (Rut 4:7) Å løsne remmene på en annens sandaler eller å bære sandalene hans ble sett på som en triviell oppgave, en oppgave som slaver ofte tok seg av. Døperen Johannes viste til dette for å illustrere sin underordnede stilling i forhold til Kristus.
Johannes døpte Jesus i Jordan. Nøyaktig hvor i elven Jesus ble døpt, vet man ikke.
Den utsikten som vises her, er fra en fjellknaus i nærheten av Nasaret, med utsikt mot sør. Bildet viser den fruktbare Jisreel-dalen, som strekker seg østover og vestover, og som er omtalt i flere bibelske beretninger. (Jos 17:16; Dom 6:33; Ho 1:5) Til venstre i bakgrunnen ser man tydelig More-høyden, der landsbyen Nein ligger i skråningen. Nein ligger på samme sted som byen Nain, der Jesus oppreiste en enkes sønn til liv igjen. (Dom 7:1; Lu 7:11–15) Midt i horisonten kan man se Gilboa-fjellet. (1Sa 31:1, 8) Jesus vokste opp i den nærliggende byen Nasaret og kan ha vært på dette stedet med utsikt over flere viktige steder i Israels historie. – Lu 2:39, 40.
Det var i dette ufruktbare området døperen Johannes begynte sin tjeneste, og det var her Jesus ble fristet av Djevelen.
Blant de ville dyrene som holdt til i den ødemarken der Jesus var i hele 40 dager og netter, var løve (1), leopard (2) og stripehyene (3). Man har ikke sett løver i dette området på flere hundre år, men leoparder og hyener holder fremdeles til her. I de senere år er de imidlertid sjelden blitt observert.
Fiskere på Galilea-sjøen brukte to typer kastegarn. Det ene garnet var finmasket og ble brukt til å fange små fisker, og det andre var grovmasket og ble brukt til å fange større fisker. Slepenoten var annerledes. For å bruke en slepenot måtte man ha minst én båt og være et team, mens én person alene kunne bruke et kastegarn, enten fra en båt eller ved å stå på land eller i nærheten av land. Et kastegarn kunne være 6 m eller mer i diameter og var utstyrt med steiner eller blylodd rundt kanten. Hvis garnet ble kastet riktig, landet det på vannet som en flat skive. Den tunge kanten sank først, og fisken ble fanget etter hvert som garnet nærmet seg sjøbunnen. En fisker kunne dykke ned og hente fisken fra garnet under vann, eller han kunne dra garnet forsiktig opp på land. Det krevde stor dyktighet og hardt arbeid å bruke garnet på en effektiv måte.
Bibelen nevner fisk, fisking og fiskere en rekke ganger i forbindelse med Galilea-sjøen. Det finnes rundt 18 fiskearter i denne sjøen. Av disse er det bare rundt ti som fiskere er interessert i. Disse kan deles inn i tre kommersielt viktige grupper. Den ene gruppen omfatter tre barbe-arter (bildet viser Barbus longiceps) (1). De har fått det semittiske navnet biny, som betyr «hår», fordi de har skjeggtråder rundt munnen. De lever av snegler og andre bløtdyr og av småfisk. En av disse fiskene, en langhodet barbe-art, kan bli 75 cm lang og veie over 7 kg. Den andre gruppen kalles musht (bildet viser Tilapia galilea) (2), som på arabisk betyr «kam». Dette navnet kommer av at de fem artene i denne gruppen har en kamlignende ryggfinne. Én type musht kan bli omkring 45 cm lang og veie rundt 2 kg. Den tredje gruppen er sardinen Acanthobrama terrae sanctae (3), som minner om en liten sild. Helt fra gammel tid har man konservert denne sardinen ved å legge den i saltlake.
De hvite kalksteinsveggene på dette bildet hører til en synagoge som ble bygd en gang mellom slutten av 100-tallet og begynnelsen av 400-tallet evt. Under kalksteinen ser man noe som er bygd av svart basalt, og noen mener at dette er restene av en synagoge fra det første århundre. Hvis det stemmer, er dette muligens et av de stedene der Jesus underviste, og der han helbredet den demonbesatte mannen som det står om i Mr 1:23–27 og Lu 4:33–36.