Markus 14:1–72
Fotnoter
Studienoter
Nå: Det som blir omtalt i Mr 14:1, 2, skjedde 12. nisan, for verset sier at det var to dager igjen til påsken (14. nisan; se studienote til Mt 26:2) og de usyrede brøds høytid (15.–21. nisan; se Ordforklaringer). – Se Tillegg A7, B12 og B15 og studienoter til Mr 14:3, 10.
Mens Jesus var i Betania: Hendelsene i Mr 14:3–9 skjedde tydeligvis etter solnedgang da 9. nisan begynte. Vi får en indikasjon på tidspunktet i parallellberetningen i Johannes, der det står at Jesus kom til Betania «seks dager før påsken». (Joh 12:1) Han må ha kommet fram omtrent da sabbaten 8. nisan begynte (ved solnedgang). Måltidet hjemme hos Simon foregår dagen etter. – Joh 12:2–11; se Tillegg A7 og B12.
Simon den spedalske: Denne Simon blir nevnt bare her og i parallellberetningen i Mt 26:6. Han er kanskje en av dem Jesus har helbredet for spedalskhet. – Se studienote til Mt 8:2 og Ordforklaringer: «Spedalskhet».
en kvinne: Se studienote til Mt 26:7.
alabastkrukke: Se Ordforklaringer.
velluktende olje: Johannes sier at vekten var et pund. Beretningene i Markus og Johannes spesifiserer at oljen var verdt «mer enn 300 denarer». (Mr 14:5; Joh 12:3–5) Det tilsvarte omtrent en årslønn for en vanlig arbeider. Man mener at denne velluktende oljen ble utvunnet av en aromatisk plante (Nardostachys jatamansi) som vokser i Himalaya. Nardusoljen ble ofte fortynnet eller forfalsket, men både Markus og Johannes sier at denne oljen var ekte nardus. – Se Ordforklaringer: «Nardus».
helle oljen over hodet hans: Ifølge Matteus og Markus helte kvinnen oljen over Jesu hode. (Mt 26:7) Johannes, som skrev sin beretning mange år senere, tok med opplysningen om at hun helte oljen over føttene hans også. (Joh 12:3) Jesus forklarer at denne kjærlige handlingen ble gjort som en symbolsk forberedelse til hans begravelse. – Se studienote til Mr 14:8.
300 denarer: I Matteus’ beretning står det bare «et stort beløp» (Mt 26:9), men beretningene i Markus og Johannes er mer presise. – Se studienote til Mr 14:3, Ordforklaringer: «Denar» og Tillegg B14.
Hun helte velluktende olje over kroppen min: Det var kjærlighet til Jesus og verdsettelse av ham som fikk kvinnen (se studienote til Mt 26:7) til å vise så stor gavmildhet. Jesus forklarte at hun uten å vite det gjorde dette som en forberedelse til hans begravelse, siden lik ofte ble smurt inn med slik velluktende olje og med salver. – 2Kr 16:14.
i sannhet: Se studienote til Mt 5:18.
i hele verden hvor det gode budskap blir forkynt: Som i profetien i Mr 13:10 forutsier Jesus her at det gode budskap vil bli forkynt i hele verden, og han forutsier at budskapet vil innbefatte det denne kvinnen gjorde i kjærlighet. Gud inspirerte tre av evangelieskribentene til å nevne det hun gjorde. – Mt 26:12, 13; Joh 12:7; se studienote til Mr 13:10.
Iskariot: Se studienote til Mt 10:4.
gikk til: Det som er beskrevet i versene 10 og 11, skjedde 12. nisan, den samme dagen som hendelsene i Mr 14:1, 2 fant sted. – Se Tillegg A7 og B12 og studienoter til Mr 14:1, 3.
sølvpenger: Bokstavelig: «sølv». Det vil si sølv brukt som penger. Ifølge Mt 26:15 var det «30 sølvmynter». Matteus er den eneste evangelieskribenten som nevner det beløpet Jesus ble forrådt for. Dette var muligens 30 sølvsekler som var preget i Tyrus. Det ser ut til at overprestene fastsatte dette beløpet for å vise hvor mye de foraktet Jesus, for under Loven var dette prisen på en slave. (2Mo 21:32) Noe lignende skjedde da profeten Sakarja ba de illojale israelittene om å få lønnen for sitt arbeid som profet blant Guds folk. De veide opp «30 sølvstykker» til ham, noe som viser at de ikke syntes han var mer verdt enn en slave. – Sak 11:12, 13.
Den første dagen i de usyrede brøds høytid: De usyrede brøds høytid begynte 15. nisan, dagen etter påsken (14. nisan), og varte i sju dager. (Se Tillegg B15.) Men på Jesu tid var påsken blitt så tett forbundet med denne høytiden at alle de åtte dagene, 14. nisan innbefattet, noen ganger ble kalt «de usyrede brøds høytid». (Lu 22:1) Den dagen som er nevnt her, er 14. nisan, siden det står at det var den dagen da de pleide å slakte påskeofferet. (2Mo 12:6, 15, 17, 18; 3Mo 23:5; 5Mo 16:1–8) Det som blir beskrevet i versene 12–16, fant sannsynligvis sted om ettermiddagen 13. nisan i forbindelse med forberedelsene til påsken, som ble feiret «da det ble kveld», det vil si ved begynnelsen av 14. nisan. – Mr 14:17, 18; se Tillegg B12 og studienote til Mt 26:17.
Da det ble kveld: Det vil si den kvelden som markerte begynnelsen på 14. nisan. – Se Tillegg A7 og B12.
dypper brødet ... sammen med meg: Bokstavelig: «dypper ... sammen med meg». Folk spiste vanligvis med fingrene, eller de brukte et stykke brød som en slags skje. Dette uttrykket kan også være et idiom som betyr «å spise mat sammen». Det å spise sammen med en annen var et uttrykk for nært fellesskap. Det å vende seg mot en slik nær venn ble betraktet som den styggeste form for forræderi. – Sl 41:9; Joh 13:18.
skålen: Det greske ordet betegner en forholdsvis dyp skål som man spiste av. Enkelte gamle håndskrifter har en ordlyd som kan oversettes med «vår felles skål», men den nåværende ordlyden har solid støtte i håndskriftmaterialet.
ve: Se Ordforklaringer.
tok han et brød ... brøt han det i biter: Se studienote til Mt 26:26.
ba en bønn: Eller: «uttalte en velsignelse». Dette uttrykket sikter tydeligvis til en bønn der Jesus takket og lovpriste Gud.
er et symbol på: Se studienote til Mt 26:26.
paktens blod: Se studienote til Mt 26:28.
drikker ny vin: Se studienote til Mt 26:29.
lovsanger: Se studienote til Mt 26:30.
før en hane galer: Alle de fire evangeliene gjengir denne uttalelsen, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen ville gale to ganger. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:72; Lu 22:34, 60, 61; Joh 13:38; 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis veldig tidlig om morgenen. – Se studienote til Mr 13:35.
Getsemane: Se studienote til Mt 26:36.
Jeg: Se studienote til Mt 26:38.
hold dere våkne: Jesus hadde understreket at disiplene måtte holde seg åndelig våkne, for de visste ikke hvilken dag eller time han ville komme. (Se studienoter til Mt 24:42; 25:13; Mr 13:35.) Han gjentar formaningen her og i Mr 14:38, der han knytter det å holde seg åndelig våken til det å fortsette å be. Lignende oppfordringer gjentas gjennom hele De kristne greske skrifter, noe som viser hvor viktig det er for de sanne kristne å holde seg åndelig våkne. – 1Kt 16:13; Kol 4:2; 1Te 5:6; 1Pe 5:8; Åp 16:15.
bøyde seg ned med ansiktet mot jorden: Eller: «falt ned på jorden». Bibelen nevner flere kroppsstillinger i forbindelse med bønn, også å stå og å knele. Men den mest ydmyke kroppsstillingen var kanskje når en som ba svært inderlig, la seg helt utstrakt med ansiktet mot jorden.
Abba: Et hebraisk eller arameisk ord (transkribert til gresk) som forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. (Ro 8:15; Ga 4:6) Ordet betyr bokstavelig «faren» eller «(du) far!» Det uttrykker noe av den samme fortroligheten som ordet «pappa», men beholder samtidig det verdige preget som ordet «far» har. Ordet er både uformelt og respektfullt og var et av de første ordene små barn lærte å si. Men gamle hebraiske og arameiske skrifter viser at det også ble brukt av en voksen sønn når han tiltalte faren sin. Det var ikke en tittel, men en tiltaleform som uttrykte ømhet og kjærlighet. Det at Jesus brukte dette ordet, forteller noe om det nære og tillitsfulle forholdet han har til sin Far.
Far: Alle de tre stedene der det står Abba, står det rett etterpå ho patẹr på gresk, som bokstavelig betyr «faren» eller, brukt som tiltale, «(du) far!»
Ta dette begeret fra meg: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Se studienote til Mt 20:22.) Når Jesus ba om at dette «begeret» måtte tas fra ham, var det uten tvil fordi han tenkte på den vanære hans død som en som var anklaget for blasfemi og for opprør, ville føre over Gud.
Ånden: Se studienote til Mt 26:41.
kroppen er svak: Se studienote til Mt 26:41.
de var så trøtte at de ikke klarte å holde øynene åpne: Bokstavelig: «deres øyne var tunge». Det idiomatiske uttrykket som er brukt på gresk, betyr «å være ekstremt trøtt».
Menneskesønnen: Eller: «Se, Menneskesønnen». – Se studienote til Mr 1:2.
ga ham et ømt kyss: Det greske ordet som er gjengitt med «å gi et ømt kyss», er en intensiv form av verbet for «å kysse», som er brukt i Mr 14:44. Ved å hilse på Jesus på en slik varm og vennskapelig måte viste Judas hvor dypt han hadde sunket i sitt svik og hykleri.
en av dem som sto der: Parallellberetningen i Joh 18:10 viser at det var Simon Peter som dro sverdet sitt, og at øversteprestens slave het Malkus. Beretningene i Lukas (22:50) og Johannes (18:10) tar også med opplysningen om at det var «det høyre øret» som ble kuttet av ham.
slo til øversteprestens slave: Se studienote til Joh 18:10.
Markus: Det latinske, eller romerske, tilnavnet til den «Johannes» som er nevnt i Apg 12:12. Moren hans, Maria, bodde i Jerusalem og ble tidlig en disippel. Johannes Markus var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og reisefelle. Markus reiste også sammen med Paulus og andre misjonærer blant de første kristne. (Apg 12:25; 13:5, 13; 2Ti 4:11) Det står ikke i evangeliet hvem som skrev det, men skribenter fra 100- og 200-tallet evt. sier at Markus var skribenten.
en ung mann: Markus er den eneste som forteller om den hendelsen som er beskrevet i versene 51 og 52. Den unge mannen kan ha vært skribenten selv. I så fall hadde Markus kanskje hatt en viss personlig kontakt med Jesus. – Se studienote til Mr Tittelen.
halvnaken: Bokstavelig: «naken». – Se studienote til Mt 25:36.
øverstepresten: Så lenge Israel var en selvstendig nasjon, var stillingen som øversteprest en stilling for livet. (4Mo 35:25) Men under romernes okkupasjon av Israel hadde de herskerne som var utnevnt av Roma, myndighet til å innsette øverstepresten og til å avsette ham. Den øverstepresten som var rettsformann i saken mot Jesus, var Kaifas (Mt 26:3, 57), en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. – Se Ordforklaringer: «Øversteprest» og Tillegg B12, som viser hvor Kaifas’ hus kan ha ligget.
Sanhedrinet: Se studienote til Mt 26:59.
heller ikke her stemte vitneutsagnene overens: Markus er den eneste evangelieskribenten som forteller at utsagnene til dem som vitnet falskt mot Jesus, ikke stemte overens.
Kristus: Se studienote til Mt 11:2.
kraftens høyre hånd: Se studienote til Mt 26:64.
flerret øverstepresten klærne sine: Her et uttrykk for sinne. På en dramatisk måte rev Kaifas sannsynligvis i stykker den delen av plagget som dekket brystet hans, for å uttrykke sitt skinnhellige raseri over Jesu ord.
Vis at du er en profet!: De ber ham ikke om å komme med en forutsigelse, men vil at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skal peke ut en person. Sammenhengen viser at Jesu motstandere hadde dekket til ansiktet hans, og parallellberetningen i Mt 26:68 gjengir hele den hånlige uttalelsen: «Vis at du er en profet, du Kristus. Hvem var det som slo deg?» De utfordret altså Jesus, som ikke kunne se dem, til å fortelle hvem som hadde slått ham. – Se studienoter til Mt 26:68; Lu 22:64.
portrommet: Se studienote til Mt 26:71.
forbanne seg selv: Se studienote til Mt 26:74.
sverge: Se studienote til Mt 26:74.
gol en hane: Alle de fire evangeliene nevner denne hendelsen, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen gol for andre gang. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:30; Lu 22:34, 60, 61; Joh 13:38; 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis en gang før daggry. – Se studienote til Mr 13:35.
Multimedia
Disse små vaselignende parfymekrukkene ble opprinnelig laget av bergarten orientalsk alabast, et kalsiumkarbonat som fantes i nærheten av byen Alabastron i Egypt. Denne bergarten ble oppkalt etter byen der man hentet den ut. Den krukken det er bilde av her, ble funnet i Egypt og daterer seg fra mellom 150 fvt. og 100 evt. Etter hvert begynte man å lage slike krukker av billigere materialer, for eksempel gips. Disse ble også kalt alabastkrukker, rett og slett fordi de ble brukt til samme formål. Men det var krukker av ekte alabast som ble brukt til de mest kostbare salvene og parfymene, for eksempel slike som Jesus ble salvet med ved to anledninger – en gang hjemme hos en fariseer i Galilea og en gang hos Simon den spedalske i Betania.
Påskemåltidet besto av stekt lam (ikke noe ben på dyret skulle brekkes) (1), usyret brød (2) og bitre urter (3). (2Mo 12:5, 8; 4Mo 9:11) De bitre urtene, som ifølge Misjna kan ha vært salat, sikori, karse, endiv eller løvetann, minnet tydeligvis israelittene om det bitre livet de hadde hatt som slaver i Egypt. Jesus brukte det usyrede brødet som symbol på sin fullkomne menneskekropp. (Mt 26:26) Og Paulus kalte Jesus «vårt påskelam». (1Kt 5:7) I det første århundre ble det også servert vin (4) under påskemåltidet. Jesus brukte vinen som symbol på sitt blod, som skulle bli utøst som et offer. – Mt 26:27, 28.
Noen hus i Israel hadde to etasjer. Man kom til et rom i andre etasje enten ved hjelp av en innvendig stige eller tretrapp eller ved hjelp av en utvendig steintrapp eller stige. Det var i «et stort rom ovenpå», muligens et slikt som er vist på tegningen, at Jesus feiret den siste påsken sammen med disiplene sine og deretter innstiftet Herrens kveldsmåltid. (Lu 22:12, 19, 20) På pinsedagen i år 33 evt. var 120 disipler tydeligvis samlet i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem da Guds ånd ble utøst over dem. – Apg 1:13, 15; 2:1–4.
Den planten som heter ekte vinranke (Vitis vinifera), er blitt dyrket i flere tusen år og var et vanlig syn i det området der Jesus holdt til. Hvis vindyrkerne hadde tilgang på trematerialer, brukte de kjepper eller et gitterverk som støtte for vinrankene. Om vinteren sørget vindyrkerne for å beskjære vinrankene for å fjerne fjorårets vekst. Etter at det hadde kommet nye skudd om våren, fjernet vindyrkerne de skuddene som ikke bar frukt. (Joh 15:2) Det førte til at vintreet bar mer frukt av høyere kvalitet. Jesus sammenlignet sin Far med en vindyrker, seg selv med et vintre og disiplene med grener. Akkurat som grenene på et bokstavelig vintre blir holdt oppe av stammen og får næring fra den, får Jesu disipler åndelig støtte og næring når de fortsetter å være forent med ham, «det sanne vintre». – Joh 15:1, 5.