Matteus: Det greske navnet som blir gjengitt med Matteus, er sannsynligvis en kortform av det hebraiske navnet som blir gjengitt med «Mattitja» (1Kr 15:18), som betyr «Jehovas gave».

Det gode budskap ifølge Matteus: Ingen av de fire evangelieskribentene oppgir seg selv som skribent, og tittelen var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. I noen håndskrifter til Matteus’ evangelium står tittelen Euaggẹlion Katạ Maththaion (Det gode budskap [eller: Evangeliet] ifølge Matteus), mens i andre brukes en kortere tittel, Katạ Maththaion (Ifølge Matteus). Man vet ikke nøyaktig når slike titler ble føyd til eller begynte å bli brukt. Noen mener at det skjedde på 100-tallet evt., for den lange tittelen er funnet i noen evangeliehåndskrifter som er datert til slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet. Noen bibelkommentatorer mener at de første ordene i Markus’ bok («Her begynner det gode budskap om Jesus Kristus, Guds Sønn») kan være grunnen til at betegnelsen «evangelium» (som betyr «godt budskap») begynte å bli brukt når man omtalte disse beretningene. Det er mulig at man begynte å bruke slike titler sammen med navnet på skribenten av praktiske grunner, for på den måten var det lett å skille bøkene fra hverandre.

Boken med den historiske beretningen: De ordene på gresk som Matteus innleder sin beretning med, Bịblos genẹseos (en form av gẹnesis), kan også oversettes med «opprinnelseshistorien» eller «slektshistorien». Det greske ordet gẹnesis betyr bokstavelig «opprinnelse; fødsel; avstamning». Dette greske ordet blir i Septuaginta brukt som en oversettelse av det hebraiske ordet toledhọth, som betyr omtrent det samme, og som vanligvis blir gjengitt med ‘historisk beretning’ i 1. Mosebok. – 1Mo 2:4; 5:1; 6:9; 10:1; 11:10, 27; 25:12, 19; 36:1, 9; 37:2.

den historiske beretningen om Jesus Kristus: Matteus følger slektslinjen gjennom Davids sønn Salomo. Lukas, derimot, følger slektslinjen gjennom Natan. (Mt 1:6, 7; Lu 3:31) Matteus viser at Jesus hadde den juridiske retten til Davids trone ved at han stammet fra Salomo gjennom Josef, som i juridisk forstand var Jesu far. Lukas følger tydeligvis Marias slektslinje og viser dermed at Jesus var en biologisk etterkommer av David.

Kristus: Denne tittelen kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». I bibelsk tid ble herskere seremonielt salvet med olje.

Davids sønn: Uttrykket framhever at Jesus er arvingen til den pakten om Riket som skulle oppfylles på en i Davids slektslinje.

sønn: I dette slektsregistret kan ordet «sønn» sikte til en sønn, en sønnesønn eller en etterkommer.

Abrahams sønn: Matteus, som har sine jødiske lesere i tankene, begynner slektshistorien med å vise at Jesus stammer fra Abraham. Dette understreker at Jesus er det avkommet, den arvingen til Guds løfte til Abraham, som alle jordens nasjoner kan oppnå en velsignelse gjennom.

far: I uttrykket ble far til (bokst.: «avlet; frambrakte») kan «far» sikte til en far, en bestefar eller en forfader. – Mt 1:8, 11.

Tamar: Den første av fem kvinner som er nevnt i Messias’ slektsregister ifølge Matteus. De fire andre er Rahab og Rut, begge ikke-israelittiske kvinner (vers 5), Batseba, «Urias kone» (vers 6), og Maria (vers 16). Disse kvinnene er sannsynligvis tatt med i slektsregistret (som ellers bare oppgir navnene på menn) fordi det var noe spesielt med den måten hver av dem ble en av Jesu stammødre på.

David, kongen: Selv om flere konger er nevnt i dette slektsregistret, er det bare David som blir skilt ut med tittelen «konge». Israels kongelige dynasti ble omtalt som «Davids hus». (1Kg 12:19, 20) Ved å omtale Jesus som «Davids sønn» i vers 1 framhever Matteus temaet Riket, og han viser at Jesus er arvingen til det kongedømmet som det ble gitt løfte om i pakten med David. – 2Sa 7:11–16.

Urias kone: Det vil si Batseba, som var gift med hetitten Uria, en av Davids utenlandske krigere. – 2Sa 11:3; 23:8, 39.

Jehoram ble far til Ussia: «Far» blir her brukt i betydningen «forfader», noe som ikke er uvanlig i slektsregistrene. Som det framgår av 1Kr 3:11, 12, er tre onde konger (Akasja, Jehoasj og Amasja) i Davids slektslinje utelatt mellom Jehoram og Ussia (også kalt Asarja).

far: Her brukt i betydningen «bestefar», siden Josjia i virkeligheten var far til Jehojakim, som i sin tur var far til Jekonja, også kalt Jehojakin og Konja. – 2Kg 24:6; 1Kr 3:15–17; Est 2:6; Jer 22:24.

Sjealtiel ble far til Serubabel: Sjealtiel blir mange steder oppgitt som Serubabels far (Esr 3:2, 8; 5:2; Ne 12:1; Hag 1:1, 12, 14; 2:2, 23; Lu 3:27), men én gang står det at Sjealtiels bror Pedaja er faren. (1Kr 3:19) Sannsynligvis var Serubabel biologisk sønn av Pedaja, men juridisk sett ble han tydeligvis betraktet som sønn av Sjealtiel.

Josef: Matteus bruker ikke uttrykket «ble far til» (se studienote til Mt 1:2) om Josefs forhold til Jesus. Det står bare at Josef var Marias mann, og Maria ble mor til Jesus. Matteus’ slektsregister understreker altså at selv om Jesus ikke er biologisk sønn av Josef, er han Josefs adoptivsønn og derfor Davids juridiske arving. Lukas’ slektsregister framhever at Jesus gjennom sin mor, Maria, er Davids biologiske arving.

Kristus: Se studienote til Mt 1:1 og Ordforklaringer.

forlovet: Blant hebreerne var en forlovelse en bindende avtale. Et forlovet par ble betraktet som så godt som gift, men mannen og kvinnen begynte ikke å leve sammen som mann og kone før bryllupsseremonien var over.

ånd: Den første gangen det greske ordet pneuma er brukt i De kristne greske skrifter. Her sikter det til Guds virksomme kraft. – Se Ordforklaringer.

mannen hennes ... skille seg fra henne: Ettersom et forlovet par ble betraktet som gift, kunne Josef med rette bli omtalt som Marias mann og Maria som Josefs kone. (Mt 1:20) Det var nødvendig med skilsmisse for å heve en forlovelse.

viste: Eller: «se, da viste». Det greske ordet idou, som svarer til «se», brukes ofte for å rette oppmerksomheten mot det som kommer. Det oppmuntrer leseren til å se for seg det som skjer, eller merke seg en detalj i en beretning. Det brukes også for å framheve noe eller for å introdusere noe nytt eller overraskende. I De kristne greske skrifter brukes dette greske ordet flest ganger i Matteus og Lukas og i Åpenbaringen. Et tilsvarende uttrykk brukes ofte i De hebraiske skrifter.

Jehovas: Dette er det første av de 237 stedene i De kristne greske skrifter der Guds navn, Jehova, forekommer i hovedteksten i denne bibelutgaven. – Se Tillegg C.

Jehovas engel: Dette uttrykket står mange ganger i De hebraiske skrifter, første gang i 1Mo 16:7. Når det forekommer i tidlige avskrifter av Septuaginta, etterfølges det greske ordet ạggelos (engel; sendebud) av Guds navn skrevet med hebraiske bokstaver. Slik blir uttrykket håndtert i Sak 3:5, 6 i et Septuaginta-håndskrift som ble funnet i Nahal Hever i Israel, og som er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. (Se Tillegg C.) Flere bibeloversettelser beholder Guds navn i sin gjengivelse av «Jehovas engel» i dette verset. – Se Tillegg A5 og Tillegg C.

Davids sønn: Engelen kalte Josef «Davids sønn» for å forberede ham på det han nå skulle få høre, og for å minne ham om løftet i pakten med David. – Se studienoter til Mt 1:1, 6.

ta din kone Maria hjem til deg: Skikken blant jødene var at ekteskapet begynte da et par ble forlovet. Vielsen ble fullført ved at mannen tok bruden hjem til seg for at hun skulle bo der. Dette skjedde vanligvis på en fastsatt dag og var noe som ble feiret. På denne måten viste mannen offentlig at han tok kvinnen til kone. Slik ble ekteskapet gjort kjent, det ble bekreftet og registrert, og det var bindende. – 1Mo 24:67; se studienoter til Mt 1:​18, 19.

hun er blitt gravid: Eller: «det som er blitt unnfanget (bokst.: «avlet; frambrakt») i henne». Det samme greske verbet er oversatt med «ble mor til» i vers 16 og «ble far til» i versene 2–16. – Se studienote til Mt 1:2.

Jesus: Tilsvarer det hebraiske navnet Jesjua, eller Josva, en kortform av Jehosjua, som betyr «Jehova er frelse».

for at det Jehova hadde sagt gjennom sin profet, skulle bli oppfylt: Dette og lignende uttrykk forekommer mange ganger i Matteus’ evangelium, tydeligvis for å understreke overfor de jødiske leserne Jesu rolle som den lovte Messias. – Mt 2:15, 23; 4:14; 8:17; 12:17; 13:35; 21:4; 26:56; 27:9.

Jehova: Sitatet som følger rett etter, i vers 23, er hentet fra Jes 7:14, der det sies at Jehova er den som gir tegnet. (Se Tillegg C.) Dette er første gangen Matteus siterer fra De hebraiske skrifter.

Jomfruen: Matteus siterer her fra Septuaginta, som i Jes 7:14 bruker ordet parthẹnos, «en som aldri har hatt seksuell omgang», som en oversettelse av det hebraiske ordet ʽalmạh, et videre begrep som kan bety «jomfru» eller rett og slett «ung kvinne». Under inspirasjon bruker Matteus det greske ordet for «jomfru» om Jesu mor.

Immanuel: Et hebraisk navn som er brukt i Jes 7:14; 8:8, 10. Immanuel er et av de profetiske navnene (eller en av de profetiske titlene) som Messias skulle bli identifisert ved.

Jehovas: Se studienote til Mt 1:20 og Tillegg C.

hadde ikke seksuell omgang med henne: Bokstavelig: «kjente henne ikke». På bibelgresk kan verbet «å kjenne» brukes som en eufemisme for seksuell omgang. Det samme gjelder det tilsvarende ordet på bibelhebraisk i 1Mo 4:1 og flere andre steder.