nøyaktig kunnskap: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Begge disse ordene er beslektet med verbet ginọsko, som betyr «å vite; å kjenne; å forstå; å innse». Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis (epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere»). Det framgår ofte av sammenhengen at det har betydningen «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». Her bruker Paulus ordet for å påpeke at hans landsmenn, jødene, viste en iver som var forgjeves. Den var ikke basert på en riktig forståelse av Guds vilje slik den var blitt åpenbart gjennom Jesus, den lovte Messias.

ende: Det greske ordet tẹlos, som vanligvis blir oversatt med «ende», har forskjellige betydningsnyanser. Det kan sikte til slutten på noe, som en kontrast til begynnelsen på det. (Mt 24:14; Mr 3:26; Åp 21:6) Den betydningen passer bra her, for Moseloven opphørte etter at Jesus hadde dødd, fått en oppstandelse og steget opp til himmelen. (Joh 1:17; Ro 6:14; Ga 5:18; Kol 2:14, 16, 17) Men tẹlos kan også sikte til en «ende» i betydningen et mål eller en hensikt. (Se også 1Ti 1:5, der dette greske ordet er oversatt med «hensikten».) Paulus omtalte Moseloven som en «oppdrager som ledet til Kristus», og det kan derfor sies at Kristus var hensikten eller målet med Loven. (Ga 3:24) I denne sammenhengen formidler tẹlos tydeligvis begge disse tankene.

avgrunnen: Eller: «dypet». Det greske ordet ạbyssos har grunnbetydningen «overmåte dyp» eller «umålelig, bunnløs». Ordet forekommer ni ganger i De kristne greske skrifter og sikter vanligvis til et sted eller en tilstand der man er fanget eller stengt inne. (Se studienote til Lu 8:31.) Her i Ro 10:7 sikter det til det symbolske stedet der Kristus Jesus var i deler av tre dager, og som hans Far oppreiste ham fra. (Se også Sl 71:19, 20; Mt 12:40.) Jesus var fanget, eller stengt inne, mens han var død – han var uten bevissthet og fullstendig uvirksom. Det var bare hans Far som kunne befri ham fra dette fangenskapet. (Se også 2Sa 22:5, 6; Job 38:16, 17; Sl 9:13; 107:18; 116:3; Apg 2:24.) Men man kan ikke si at ordet «avgrunn» bare betyr menneskehetens felles grav. (Se Ordforklaringer: «Grav».) Det er verdt å legge merke til at Septuaginta ikke bruker det greske ordet ạbyssos som en oversettelse av det hebraiske ordet sjeʼọl («graven»). Det symbolske stedet der Satan og hans demoner skal holdes fanget, kalles «avgrunnen» og blir også omtalt som et «fengsel». Det at ordet blir brukt på denne måten, støtter tanken om at «avgrunnen» ikke bare sikter til menneskehetens felles grav. – Lu 8:31; Åp 20:1, 3, 7.

forkynner: Det vil si kunngjør offentlig. – Se studienote til Mt 3:1.

offentlig kunngjør: Det greske ordet homologẹo blir gjengitt med «bekjenner» i noen bibeloversettelser. Mange ordbøker definerer dette ordet som «å kunngjøre (erkjenne) offentlig». Det samme greske verbet er brukt i vers 10 («kunngjør man offentlig»). Paulus forklarer at det å ha tro i hjertet ikke er nok for at en kristen skal bli frelst. Man må også kunngjøre sin tro offentlig. (Sl 40:9, 10; 96:2, 3, 10; 150:6; Ro 15:9) Å kunngjøre sin tro offentlig er ikke noe man gjør bare én gang, for eksempel ved dåpen. Det er i stedet noe man fortsetter å gjøre når man er sammen med sine trosfeller, og når man forkynner det gode budskap om frelse for ikke-troende. – He 10:23–25; 13:15.

at Jesus er Herre: Mens Jesus var på jorden, var det også andre enn hans disipler som kalte ham «Herre». Det gjorde de for å vise ham respekt eller som en høflighetsfrase. Den samaritanske kvinnen brukte for eksempel ordet på den måten da hun tiltalte Jesus. Det greske ordet som bibelskribentene brukte (Kỵrios), har vid betydning. (Mt 8:2; Joh 4:11) Men Jesus understreket overfor disiplene (eller elevene) sine at når de kalte ham «Herre», var det et uttrykk for at de anerkjente ham som sin Herre. (Joh 13:13, 16) Særlig etter at Jesus hadde dødd og var blitt oppreist og hadde fått en opphøyd stilling i himmelen, fikk hans tittel Herre dypere betydning. Ved sin offerdød kjøpte Jesus disiplene sine og ble dermed deres Eier (1Kt 7:23; 2Pe 2:1; Jud 4; Åp 5:9, 10) og deres Konge. (Kol 1:13; 1Ti 6:14–16; Åp 19:16) Det å anerkjenne Jesus som Herre innebærer mer enn rett og slett å bruke denne tittelen. Man må også anerkjenne hans stilling og adlyde ham. – Mt 7:21; Flp 2:9–11.

Herre: Det greske ordet som forekommer her, Kỵrios (Herre), brukes vanligvis som et substantiv i Bibelen. Men egentlig er det et adjektiv som betegner det å ha makt (kỵros) eller myndighet. Ordet forekommer i alle bøkene i De kristne greske skrifter bortsett fra i Paulus’ brev til Titus og i Johannesbrevene. Jesus Kristus, som er Guds skapte Sønn og Tjener, omtaler med rette sin Far og Gud (Joh 20:17) som «Herre» (Kỵrios), som den som har den øverste makten og myndigheten, og som er hans Hode. (Mt 11:25; 1Kt 11:3) Men tittelen «Herre» brukes ikke bare om Jehova Gud i Bibelen. Den brukes også om Jesus Kristus (Mt 7:21; Ro 1:4, 7), om en av de eldste i himmelen som Johannes så i et syn (Åp 7:13, 14), om engler (Da 12:8), om mennesker (Apg 16:16, 19, 30) og om falske guder. (1Kt 8:5) Noen mener at uttrykket «Jesus er Herre» betyr at han og hans Far, Jehova, er den samme personen. Men sammenhengen viser tydelig at det ikke kan være tilfellet, for «Gud oppreiste ham [Jesus] fra døden». Jesus har fått sin myndighet som Herre av sin Far. – Mt 28:18; Joh 3:35; 5:19, 30; se studienoten til at Jesus er Herre i dette verset.

Ingen som tror på ham, skal bli skuffet: Paulus siterer her Jes 28:16 fra Septuaginta. Det greske uttrykket «skal bli skuffet» har grunnbetydningen «skal skamme seg (bli til skamme)». Paulus understreker her at de som viser tro på Jesus Kristus, aldri vil oppleve en slik skam eller skuffelse som andre opplever fordi de har hatt en tro som viser seg å være forgjeves. Det samme uttrykket brukes i Ro 9:33 og 1Pe 2:6.

Herre: Det framgår ikke av sammenhengen hvem ordet «Herre» (Kỵrios) sikter til i dette verset, og bibelkommentatorer er heller ikke enige om Paulus mente Herren Jesus Kristus eller Herren Jehova. I Ro 10:9 er det helt tydelig at det er Jesus Kristus som blir omtalt som Herre, og sitatet fra Jes 28:16 i Ro 10:11 gjelder også ham. Hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, skal knyttes direkte til «ham» i Ro 10:11, sikter ordet «Herre» altså til Jesus Kristus. På den annen side snakker Paulus i Ro 10:9 om å tro ‘i sitt hjerte’ at «Gud oppreiste ham fra døden». Dessuten sies det i Ro 10:13, som er et sitat fra Joe 2:32: «Alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» Så hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, er den samme som i Ro 10:13, sikter ordet «Herre» til Jehova Gud. Tanken er i så fall den samme som i Ro 3:29 – det finnes bare én Gud for både jøder og ikke-jøder. Dette er et eksempel på hvordan oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen har undersøkt sammenhengen rundt hver eneste forekomst av ordet Kỵrios (Herre) for å avgjøre hvor Guds navn skal gjeninnføres. Hvis et uttrykk ikke har en tydelig kobling til De hebraiske skrifter, og hvis sammenhengen ikke gir støtte for å gjeninnføre Guds navn, har komiteen valgt å beholde gjengivelsen «Herre». Det har de gjort for å holde seg innenfor grensene for oversetting og ikke begynne å tolke teksten. – Se Tillegg C1.

alle: Paulus siterer her fra Joe 2:32. I det forrige verset sier Paulus at det er «ingen forskjell på jøder og grekere», og at «alle har den samme Herre, som er gavmild mot alle som påkaller ham». Ordet «alle» i denne sammenhengen understreker igjen at Gud ikke gjør forskjell på jøder og ikke-jøder.

påkaller Jehovas navn: Å påkalle Jehovas navn innebærer mer enn bare å kjenne til Guds egennavn og bruke det. Uttrykket «å påkalle [noens] navn» har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. Paulus siterer her fra Joe 2:32, der sammenhengen framhever hvor viktig det er å vise ekte anger og å stole på at Jehova tilgir. (Joe 2:12, 13) På pinsedagen i år 33 siterte Peter fra den samme profetien i Joel og oppfordret tilhørerne sine til å angre og gjøre det som var nødvendig for å få Jehovas godkjennelse. (Apg 2:21, 38) Andre sammenhenger viser at det å påkalle Guds navn innebærer at man lærer Gud å kjenne, stoler på ham og vender seg til ham for å få hjelp og veiledning. (Sl 20:7; 99:6; 116:4; 145:18) I noen sammenhenger kan det å påkalle Jehovas navn bety at man forkynner om eller kunngjør hans navn og egenskaper. (1Mo 12:8; se også 2Mo 34:5, der det samme hebraiske uttrykket er gjengitt med «kunngjorde sitt navn, Jehova».) I verset etter Ro 10:13 knytter Paulus det å påkalle Gud til det å tro på ham. – Ro 10:14.

Jehovas: I dette sitatet fra Joe 2:32 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Dette sitatet forekommer også i Apg 2:21 i Peters tale på pinsedagen. – Se Tillegg C.

Jehovas navn: Paulus siterer her fra Joe 2:32, der uttrykket «Jehovas navn» forekommer. Denne kombinasjonen av det hebraiske ordet for «navn» og tetragrammet står mer enn 90 ganger i De hebraiske skrifter. Noen eksempler er: 1Mo 12:8; 2Mo 33:19; 34:5; 5Mo 28:10; 32:3; Job 1:21; Sl 118:26; Ord 18:10; Mi 4:5. Et oppslagsverk sier om dette hebraiske uttrykket at det «ikke bare sikter til navnet, men til hele [Jehovas] vesen og kraft». Det at genitivsuttrykket «Jehovas navn» er brukt og ikke «navnet Jehova», viser at navnet hans ikke brukes som en slags magisk formel. Guds navn er i stedet knyttet til hans personlighet, handlemåte og hensikter. En som påkaller Jehovas navn, må derfor gjøre mer enn å bare kjenne til og bruke navnet. Han må bli kjent med Personen bak navnet, tilbe ham og leve i harmoni med hans vilje. At man påkaller Jehovas navn, innebærer også at man tror på ham, slik Ro 10:14 viser.

Så vakkert det er å se dem som kommer: På gresk står det bokstavelig at «føttene til dem som kommer», er vakre. Paulus siterer her fra Jes 52:7, der den hebraiske teksten også inneholder ordet «føtter». I Bibelen representerer forskjellige kroppsdeler ofte hele mennesket. Jesaja tegnet et bilde av en budbringer som nærmet seg Jerusalem fra de nærliggende fjellene i Juda. Det ville være umulig å se budbringerens føtter på så lang avstand, så fokuset her er på det at budbringeren kommer. «Føttene» står for budbringeren og for de anstrengelsene han gjør seg for å forkynne et godt budskap. Gud så på «føttene» til Jesus og disiplene hans som vakre, eller dyrebare, fordi de oppfylte denne profetien og forkynte «et godt budskap». – Se studienoten til dem som kommer og forkynner et godt budskap i dette verset.

dem som kommer og forkynner et godt budskap: Paulus siterer fra Jes 52:7, der det står om «den som kommer ... med et godt budskap», altså en person i entall. Mens jødene var i fangenskap i Babylon, må en budbringer som kom med et budskap om utfrielse, ha vært et etterlengtet syn. Men Jesajas profeti får en større oppfyllelse på Jesus Kristus, den fremste forkynneren av det gode budskap. Paulus anvender Jesajas uttalelse på enda flere ved å omtale «dem [flertall] som kommer og forkynner et godt budskap». Alle kristne etterligner Jesus ved å være budbringere som forkynner et godt budskap om fred.

Jehova, hvem har trodd på det de har hørt av oss?: Paulus siterer her den første delen av vers 1 i Jesaja, kapittel 53, som handler om Jehovas tjener, og viser at Jesajas profeti ble oppfylt på Jesus. Det var virkelig et godt budskap at Jesus – Messias – skulle komme og bli herliggjort, men Paulus sier om de jødene som ikke trodde: Ikke alle var lydige mot det gode budskap. Det var relativt få på Paulus’ tid som trodde på det gode budskap om Guds Tjener. – Les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; Ro 10:16.

ved at noen forkynner om Kristus: Eller: «ved ordet om Kristus». Det greske uttrykket kan også oppfattes som «Kristi ord», det vil si det som Kristus sa. Men sammenhengen støtter den gjengivelsen som er brukt i hovedteksten. I enkelte håndskrifter står det «Guds ord» her, men gjengivelsene «ordet om Kristus» og «Kristi ord» har solid støtte i håndskriftmaterialet.

Lyden har nådd ut overalt på jorden: Paulus siterer her fra Sl 19:4, som beskriver hvordan Guds fysiske skaperverk avlegger et taust vitnesbyrd som når ut overalt på jorden. Paulus utvider anvendelsen til å omfatte forkynnelsesarbeidet. Han viser at akkurat som skaperverkets vitnesbyrd kan oppfattes over hele jorden, i den grad at man ikke kan fornekte Guds eksistens (Ro 1:20), så hadde den omfattende forkynnelsen av «et godt budskap» (Ro 10:15) om Kristus gitt jødene rikelig med muligheter til å ta imot det. Grunnen til at de ikke reagerte positivt på det gode budskap, var at de manglet tro. Men Paulus kan også ha tenkt på at skaperverkets tause vitnesbyrd når alle mennesker, slik at man ikke har noen unnskyldning for å benekte at Gud har skapt alt. – Se studienote til Ro 1:20.

den bebodde jord: Her brukes det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) i vid betydning om jorden som menneskenes bosted. (Lu 4:5; Apg 17:31; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. (Lu 2:1; Apg 24:5) Paulus siterer her fra Sl 19:4, der Septuaginta (Sl 18:5, LXX) bruker det samme greske ordet som en oversettelse av et hebraisk ord som kan sikte til de bebodde områdene av jorden.

har jeg rakt hendene ut: Paulus siterer her fra Jes 65:2. Å rekke hendene ut er et tegn på at man gir noen en invitasjon eller en oppfordring. Som en far som ønsker å nå fram til en opprørsk sønn, hadde Jehova i billedlig forstand rakt hendene ut for å appellere til sitt trassige folk.