Hver enkelt: Eller: «Hver levende person». Det greske ordet psykhẹ, gjengitt med «sjel» i noen bibeloversettelser, sikter her til en person. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

myndighetene: Eller: «de høyere myndigheter», det vil si de verdslige myndighetene. Det ordet som her er gjengitt med «myndighetene», er flertallsformen av det greske ordet eksousịa. De som leste Septuaginta, var sikkert kjent med at dette ordet ble brukt om herredømme eller myndighet. (Se Da 7:6, 14, 27; 11:5, der eksousịa brukes som en oversettelse av hebraiske og arameiske ord som betyr «makt til å herske; herredømme; styresmakt».) I Lu 12:11 brukes det i uttrykket «embetsmenn og myndigheter». Det greske ordet som kan gjengis med «høyere», er beslektet med et ord som er brukt i 1Ti 2:2 i uttrykket «konger og alle som er i høye stillinger [eller: «som har stor myndighet»]». I noen sammenhenger sikter det til å være i en styrende posisjon, å ha makt og myndighet over andre, men det innebærer ikke å være «den høyeste». Det kommer fram av den måten det blir brukt på i Flp 2:3, der de kristne blir oppfordret til å sette andre «høyere» enn seg selv, men ikke aller høyest.

har fått sin relative myndighet av Gud: Eller: «er satt i sine relative stillinger av Gud». Bokstavelig: «er oppstilt i orden av Gud». Det vil si at Gud tillater at de utøver myndighet. Det greske ordet tạsso som blir brukt her, blir i forskjellige ordbøker definert som «å skape orden i noe ved å arrangere det; å plassere; å stille opp i orden; å sette i en bestemt orden; å utnevne». Det samme greske ordet er også brukt i Mt 28:16; Apg 15:2; 28:23, der det overbringer tanken om å bestemme eller avtale noe. I Lu 7:8 bruker Lukas dette ordet når han gjengir det en offiser sier: «Jeg er jo selv underlagt [en form av tạsso] andres myndighet [en form av eksousịa, det samme ordet som er gjengitt med «myndighet» og «myndighetene» i Ro 13:1–3], men jeg har også soldater under meg.» Denne offiseren hadde noen over seg, og han hadde «soldater under» seg. Den myndigheten han hadde over andre, var altså relativ, ikke absolutt. Dette viser at det greske ordet tạsso ikke alltid bare betyr «å sette; å plassere». Det kan også sikte til at noen er plassert i en bestemt orden i forhold til andre. I Ro 13:1 blir det i mange bibeloversettelser brukt slike uttrykk som «innsatt av Gud» eller «opprettet (utnevnt; utvalgt) av Gud», noe som kan gi det inntrykket at det er Gud som i siste instans er ansvarlig for å innsette verdslige herskere. Men basert på betydningen av det greske ordet, sammenhengen i kapitlet og hva Bibelen ellers lærer (Ord 21:1; For 5:8; Da 4:32; Joh 19:11), bruker Ny verden-oversettelsen uttrykket «har fått sin relative myndighet av Gud». Gud tillater at verdslige styresmakter har sine «relative» myndighetsstillinger – mer eller mindre innflytelsesrike i forhold til hverandre. Men de er alltid underordnet hans suverene myndighet som universets Overherre.

Guds ordning: «Myndighetene» er en del av en midlertidig ordning som Gud tillater. (Ro 13:1) Det greske uttrykket som er brukt her, sikter til noe Gud har befalt eller bestemt. Gud bruker disse verdslige myndighetene midlertidig for å opprettholde lov og orden i samfunnet. Men det ville ikke finnes noen menneskelige myndigheter hvis ikke Gud tillot det. (Joh 19:11) Sett fra en slik synsvinkel har de verdslige myndighetene en relativ stilling innenfor rammen av Guds hensikt. De myndighetene som først og fremst påvirket livet til de kristne da Paulus skrev dette brevet, var de romerske myndighetene under keiser Nero, som hersket fra år 54 til 68 evt. Paulus var fullt klar over at man trengte Guds styre, og at det var det beste styret. (Apg 28:31; 1Kt 15:24) Han sa ganske enkelt at så lenge Gud tillater mennesker å styre, skal de kristne respektere og akseptere dette som «Guds ordning».

få ros av dem: Det vil si av «myndighetene».

Myndighetene er Guds tjener: Dette sikter til de samme «myndighetene» som er nevnt i Ro 13:1–3. Disse jordiske myndighetene er Guds «tjener» (gresk: diạkonos) i en spesiell betydning. I Bibelen blir dette greske ordet noen ganger brukt om ‘tjenere’ og om «dem som serverte» andre. (Mt 22:13; Joh 2:5, 9) Det beslektede verbet diakonẹo (å tjene; å stelle i stand) brukes også om personer som utfører forskjellige personlige tjenester for andre. (Se studienote til Lu 8:3.) Det er i denne betydningen de verdslige myndighetene kan omtales som en «tjener». De er Guds tjener fordi han lar dem få fortsette å eksistere en tid. De yter visse tjenester til beste for folk og sørger for et visst mål av orden og beskyttelse mot lovløshet. Bibelen viser dessuten at verdslige myndigheter noen ganger har fungert som Guds tjener på andre måter. Her er noen eksempler: Perserkongen Kyros oppfordret jødene til å forlate Babylon og gjenoppbygge Guds hus i Jerusalem. (Esr 1:1–4; Jes 44:28) Perserkongen Artaxerxes sendte Esra av gårde med et bidrag til gjenoppbyggingen av dette huset og ga senere Nehemja i oppdrag å bygge opp murene i Jerusalem. (Esr 7:11–26; 8:25–30; Ne 2:1–8) De romerske myndighetene reddet Paulus fra en pøbelflokk i Jerusalem, hjalp ham etter et skipbrudd og sørget for at han fikk bo i et leid hus mens han var fange og ventet på at saken hans skulle bli behandlet av keiseren. – Apg 21:31, 32; 28:7–10, 30, 31.

sverdet: Sikter her til den retten eller makten verdslige myndigheter har til å straffe dem som gjør det onde. Når myndighetene bruker denne makten på rette måte, kan det avskrekke folk fra å begå kriminelle handlinger, noe som bidrar til orden i samfunnet. Men de er ansvarlige overfor Gud for den måten de bruker denne makten på. Kong Herodes Antipas, for eksempel, misbrukte dette symbolske sverdet da han fikk døperen Johannes halshogd. (Mt 14:1–12) En annen som misbrukte sin myndighet, var kong Herodes Agrippa I, som «sørget for at Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd». (Apg 12:1, 2) Hvis verdslige myndigheter prøver å få de kristne til å gjøre noe som er i strid med Bibelen, handler de ikke som Guds tjener.

straffer: Eller: «lar vreden ramme». Når en person bryter en menneskelaget lov som ikke går imot Guds lover, er straffen fra dem «som styrer», et indirekte uttrykk for Guds vrede mot den som gjør det onde. – Ro 13:3.

Det er ... nødvendig: Eller: «Det er ... tvingende grunn til». Det greske ordet anạgke som er brukt her, betyr bokstavelig «nødvendighet». Dette verset viser hvorfor det er nødvendig at de kristne er lydige mot keiserens lover og betaler skatt. Det er for samvittighetens skyld og ikke fordi de er redde for myndighetenes ‘sverd’, eller straff. (Se studienoter til Ro 13:4.) En kristen underordner seg derfor verdslige myndigheter når en lov ikke er i strid med Guds lover.

offentlige tjenere: Det greske ordet leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgịa (offentlig tjeneste) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. (De greske ordene som er nevnt ovenfor, kommer fra laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid».) Her blir de verdslige myndighetene kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de sørger for nyttige samfunnstjenester. Men i De kristne greske skrifter blir disse greske ordene ofte brukt i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Eksempler på dette blir kommentert i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 15:16.

utfører den oppgaven de har fått: Eller: «vier seg til nettopp dette». De verdslige myndighetene utfører sine oppgaver, slik det er beskrevet i de foregående versene, og som «Guds offentlige tjenere» sørger de for nyttige samfunnstjenester.

Gi: Bokstavelig: «Gi tilbake til». Det samme greske verbet (apodịdomi) er brukt i Mt 22:21; Mr 12:17; Lu 20:25 i uttrykket «gi ... keiseren det keiseren har krav på». – Se studienote til Mt 22:21.

være utro mot ektefellen din: Eller: «begå ekteskapsbrudd». – Se studienote til Ro 2:22.

vill festing: Det greske ordet kọmos forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter og har hver gang negativ betydning. (Ga 5:21; 1Pe 4:3) Det er blitt definert som «drikkefester som var preget både av uhemmet inntak av alkohol og av umoralsk oppførsel». I gamle greske skrifter ble ordet brukt i forbindelse med ville festopptog med sang til langt på natt til ære for hedenske guder, som vinguden Dionysos (Bakkhos). Slike gateopptog med umoralsk oppførsel var vanlige i greske byer på apostlenes tid, deriblant byer i Lilleasia. (1Pe 1:1) Peter rettet brevet sitt til slike som hadde levd «et liv preget av ... ukontrollerte lyster, overdreven drikking, vill festing, fyll og avskyelig avgudsdyrkelse» før de ble kristne. (1Pe 4:3, 4) Paulus nevnte «vill festing» blant de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», og tilføyde: «De som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» (Ga 5:19–21 ) I de versene der uttrykket «vill festing» forekommer, nevner Paulus og Peter også slike ting som fyll, seksuell umoral, urenhet, skamløs oppførsel og ukontrollerte lyster.

skamløs oppførsel: Eller: «frekk og respektløs oppførsel». Her brukes flertallsformen av det greske ordet asẹlgeia. Dette greske ordet blir brukt om oppførsel som er en alvorlig krenkelse av Guds lover, og som gjenspeiler en frekk eller foraktfull holdning. – Se Ordforklaringer.

kle dere i Herren Jesus Kristus: Eller: «etterlign Herren Jesu Kristi egenskaper (væremåte)». Det greske ordet som forekommer her, kan også brukes om det «å kle på seg» i bokstavelig forstand. (Lu 15:22; Apg 12:21) Her er det brukt i overført betydning om å kle seg i de egenskapene som kjennetegner en person. Det samme greske ordet er brukt i Kol 3:10, 12 i uttrykkene «ta på» og «kle dere i». Paulus’ oppfordring i Ro 13:14 innebærer at de kristne skal følge nøye i Jesu fotspor og billedlig talt kle seg i hans eksempel og hans innstilling. De skal med andre ord anstrenge seg for å etterligne Kristus.