de ble betrodd: Det vil si jødene. (Se Ordforklaringer: «Jøde».) Moses skrev i 5Mo 29:29: «Det som er blitt åpenbart, tilhører oss [israelittene] og etterkommerne våre for evig.» I Sl 147:19, 20 står det at Gud forkynte «sitt ord ... for Israel», noe han ikke hadde «gjort for noen annen nasjon». Jesus hentydet til det at jødene var betrodd Guds budskap om frelse og den sanne tilbedelse, da han sa: «Frelsen begynner med jødene.» (Joh 4:22; se studienote.) Paulus bekrefter her at Jehova hadde betrodd jødene oppgaven med å skrive ned den hebraiske og arameiske delen av de inspirerte skrifter. Bøkene i De kristne greske skrifter ble også skrevet ned av jøder som var blitt disipler av Jesus. Jødene var derfor de som voktet sannheten i Bibelen, og det var de som fikk ansvaret for å skrive ned alle bøkene i Bibelens kanon. – Se studienoter til Lu Tittelen og 24:44.

hellige uttalelser: Dette uttrykket er en oversettelse av flertallsformen av det greske ordet lọgion (lite ord), en diminutivform av ordet lọgos (ord). Det greske ordet forekommer bare fire ganger i De kristne greske skrifter. Opprinnelig betydde lọgion bare en kort, hellig uttalelse, men etter hvert kom det til å stå for alle slags uttalelser fra Gud. Paulus siktet her til De hebraiske skrifter i sin helhet og tydeligvis også til de delene av De kristne greske skrifter som var blitt nedskrevet fram til da. Nedskrivingen av de inspirerte skriftene var betrodd jødene, som skrev «mens de ble ledet av hellig ånd». (2Pe 1:20, 21) I Septuaginta brukes ordet lọgion ofte som en oversettelse av hebraiske uttrykk som sikter til uttalelser fra Gud, for eksempel i Sl 12:6 (11:6, LXX): «Jehovas ord er rene.»

Lukas: Den greske formen av dette latinske navnet er Loukạs. Lukas, skribenten av dette evangeliet og av Apostlenes gjerninger, var lege og en av apostelen Paulus’ trofaste medarbeidere. (Kol 4:14; se også «Introduksjon til Lukas».) På grunn av hans greske navn og skrivestilen hans er det noen som mener at Lukas ikke var jøde. Og i Kol 4:10–14 nevner Paulus først «de omskårne» og deretter Lukas. Men den oppfatningen stemmer ikke med Ro 3:1, 2, der det står at det var jødene som «ble betrodd Guds hellige uttalelser». Det kan derfor være at Lukas var en gresktalende jøde som hadde et gresk navn.

Absolutt ikke!: Dette er en oversettelse av et gresk uttrykk som Paulus bruker ti ganger i sitt brev til romerne. Det blir også oversatt med: «Slett ikke!» (Ro 3:4, 6, 31; 6:2, 15; 7:7, 13; 9:14; 11:1, 11) En mer bokstavelig oversettelse ville være: «Måtte det aldri skje.» Det er en forsterkende måte å gi et negativt svar på, ofte på spørsmål som er retoriske. Det formidler sterk uvilje mot en oppfatning, som om man sa: «Bort med tanken!»

la det stå fast at Gud taler sant: Paulus’ utrop: «Absolutt ikke!» i begynnelsen av dette verset er et svar på spørsmålene i verset før: «Hva om noen manglet tro? Ville deres mangel på tro oppheve Guds trofasthet?» De fleste jødene på den tiden viste mangel på tro, særlig ved at de avviste de profetiene i De hebraiske skrifter som viste at Jesus var Messias. (Ro 3:21) Det at de – det folket som Gud hadde betrodd slike «hellige uttalelser» (Ro 3:2) – inntok et slikt standpunkt, fikk det til å se ut som om Jehova ikke holdt løftene sine. Men Jehova hadde trofast oppfylt disse uttalelsene gjennom Kristus. For å slå fast at Gud er pålitelig, siterte Paulus kong David, slik ordene hans er gjengitt i Septuaginta: «Så det kan bli vist at det du [Gud] sier, er rettferdig.» (Sl 51:4 [50:6, LXX]) I det verset innrømmet David sin synd og uttrykte tillit til at det Gud sier, er sant og rettferdig. Han prøvde ikke å rettferdiggjøre seg selv og stille Gud i et dårlig lys. Paulus brukte Davids ord for å vise at Gud alltid er lojal og taler sant, uansett hvem eller hvor mange som skulle påstå noe annet.

underlagt synden: Det vil si underlagt syndens makt. Den greske preposisjonen hypọ, «under», overbringer her tanken om å være underlagt noens eller noes kontroll. I Bibelen blir synden personifisert som en tyrannisk herre som holder mennesker i slaveri. (Joh 8:34; Ro 6:16–20; 7:14) I tråd med dette sier Paulus om synden at den hersker «som konge». – Ro 5:21.

synden: Det vanlige greske ordet for «synd» i Bibelen er hamartịa. Dette er den første forekomsten av ordet i Romerne. Det beslektede verbet, hamartạno, betyr bokstavelig «å bomme», det vil si å bomme på eller ikke treffe et mål. Verdslige greske skribenter brukte for eksempel hamartạno om en spydkaster som bommet på det han siktet på. De tilsvarende ordene på hebraisk, chattạʼth (synd) og chatạʼ (å synde), betyr det samme. I Dom 20:16 er chatạʼ brukt sammen med en nektelse for å beskrive noen benjaminitter som «kunne kaste stein med slynge og treffe et hårstrå. De bommet ikke». Både de hebraiske og de greske ordene kunne også brukes om det å bomme på moralske eller intellektuelle mål, ikke bare om det å ikke treffe bokstavelige mål. Men Bibelen bruker disse ordene først og fremst om menneskers synd – det at de mislykkes med å leve etter eller handle i samsvar med de moralnormene Skaperen har fastsatt. (1Mo 39:9; 1Sa 7:6; Sl 51:4; Da 9:8; Lu 15:18; Ro 2:12; 5:12) Septuaginta bruker ofte verbet hamartạno som en oversettelse av det hebraiske verbet chatạʼ. – Se studienote til Ro 3:23.

Det står jo skrevet: I versene 10–18 bruker Paulus flere sitater fra De hebraiske skrifter for å underbygge det poenget «at både jøder og grekere alle er underlagt synden». (Ro 3:9) I versene 10–12 er sitatene hentet fra Sl 14:1–3 og Sl 53:1–3, i Ro 3:13 fra Sl 5:9 og Sl 140:3, i Ro 3:14 fra Sl 10:7, i Ro 3:15–17 fra Ord 1:16 og Jes 59:7, 8 og i Ro 3:18 fra Sl 36:1. – Se studienote til Ro 1:17.

Loven: Se studienote til Ro 2:12.

ingen: Eller: «ikke noe kjød». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) brukes her i betydningen menneske, et vesen av kjøtt og blod. – Se studienoter til Joh 3:6; 17:2.

alle har syndet: Paulus nevner det samme poenget i Ro 3:9, 12; 5:12. Det greske uttrykket som er oversatt med ingen når opp til, kan også gjengis med «alle mangler». Gud skapte menneskene «i sitt bilde», noe som innebar at han ga dem evnen til å gjenspeile hans personlighet og egenskaper. (1Mo 1:26, 27) Men da de første menneskene, Adam og Eva, var ulydige mot Guds befaling (1Mo 2:15–17; 3:1–6), klarte de ikke lenger fullt ut å gjenspeile Guds herlige og opphøyde egenskaper – de nådde ikke opp til Guds herlighet. Fordi alle Adams etterkommere har arvet synd og konsekvensen av synd, døden, klarer ikke et eneste medlem av menneskeslekten å gjenspeile Guds egenskaper på rette måte.

erklært rettferdig: Det greske verbet dikaiọo og de beslektede substantivene dikaioma og dikaiosis blir tradisjonelt oversatt med «rettferdiggjøre» og «rettferdiggjøring». I De kristne greske skrifter overbringer disse ordene grunntanken «å rense for en anklage», «å betrakte som uskyldig», og derfor «å erklære for og betrakte som rettferdig». Paulus skrev for eksempel at den som har dødd, er blitt «frikjent [en form av dikaiọo] fra sin synd», fordi han ved sin død har betalt straffen for synd. (Ro 6:7, 23) I tillegg blir disse greske ordene brukt i en spesiell betydning i Bibelen, nemlig om det at Gud betrakter ufullkomne mennesker som viser tro, som skyldfrie. – Apg 13:38, 39; Ro 8:33.

utfrielsen ved den løsepengen som er betalt av Kristus Jesus: Eller: «løskjøpelsen (gjenløsningen) som er i (ved) Kristus Jesus». Det greske ordet apolỵtrosis er beslektet med flere andre ord som har med løsepengen å gjøre. – Se studienote til Mt 20:28.

et offer til forsoning: Eller: «et sonoffer». Det greske ordet hilastẹrion, som her er oversatt med «et offer til forsoning», og det beslektede ordet hilasmọs, som er oversatt med «sonoffer» i 1Jo 2:2 og 4:10, kan bety «noe som gjør vennlig stemt». I Bibelen brukes disse ordene om det at et godt forhold mellom Gud og mennesker blir gjenopprettet. Da Adam ble skapt som en jordisk «Guds sønn», hadde han et fredelig forhold til sin Skaper. (Lu 3:38) Fordi Adam var ulydig mot Gud og syndet, mistet han sitt gode forhold til Gud og sitt fullkomne menneskeliv. Han solgte også sine etterkommere til slaveri under synd og død. (Ro 5:12) Guds fullkomne rettferdighet krevde like for like for at menneskene skulle komme i et godt forhold til Gud igjen. (2Mo 21:23–25; 5Mo 19:21) Det offeret Jesus ga, hans fullkomne menneskeliv, tilfredsstilte Jehovas krav til rettferdighet ved å utgjøre et rettferdig grunnlag for å tilgi synder. Deretter kunne Gud «handle i samsvar med rettferdigheten når han erklærer den [det vil si et syndig menneske] som tror på Jesus, rettferdig». (Ro 3:26) Jesu offer gjorde det mulig for mennesker å gå inn for å oppnå og å få et fredelig forhold til Jehova igjen. (Ef 1:7) I He 9:4, 5 brukes det greske ordet hilastẹrion om lokket på den kisten som ble kalt «paktens ark». Det blir der oversatt med «soningslokket», eller som det står i fotnoten: «soningsstedet».

overbærenhet: Eller: «toleranse». – Se studienote til Ro 2:4.

tilga han de syndene som ble begått tidligere: Jehova begynte å tilgi synder allerede før Jesus ga sitt liv som en løsepenge for å befri Adams etterkommere fra ufullkommenhet, synd og død. Dette var mulig fra det øyeblikket Jehova begynte å gjøre kjent at han skulle sørge for et «avkom» som skulle redde troende mennesker. (1Mo 3:15; 22:18; Jes 53:5, 6, 10–12; Mt 20:28; Ga 3:19) I Gud Den Allmektiges øyne var løsepengen så godt som betalt. Han hadde full tillit til at hans Sønn ville bære fram dette offeret. (Sl 40:6–8; He 10:7–10) Ingenting kan noensinne hindre Gud i å gjennomføre sin hensikt. (4Mo 23:19; Jes 46:10; Tit 1:2) Gud kunne derfor tilgi angrende syndere og samtidig opprettholde sin egen rettferdighet. (5Mo 32:4; Sl 32:1, 2, 5; Jes 1:18) Han kunne også erklære trofaste mennesker rettferdige i relativ forstand, uten å gå på akkord med sine egne normer for rettferdighet. (1Mo 15:1, 6; Ese 14:14; Mt 23:35; Jak 2:23–25) Mens Jesus var her på jorden som Guds representant, hadde han i tråd med dette myndighet til å tilgi synder før løsepengen var betalt, ved at han brukte verdien av sitt framtidige offer til beste for troende mennesker. – Mt 9:2–6; Lu 7:36–50; He 2:9; se Ordforklaringer: «Løsepenger», «Rettferdighet».