Brevet til Titus: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bibelbøkene fra hverandre. For eksempel inneholder det kjente håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet tittelen «Til Titus» til slutt i brevet. Andre tidlige håndskrifter bruker varianter av denne tittelen.

Fra Paulus: Eller: «Paulus». Paulus’ innledende ord, som fortsetter til og med vers 4, følger en stil som var vanlig i brev i gammel tid. Det pleide å stå hvem brevet kom fra, deretter hvem det var rettet til, og så en hilsen. (Tit 1:4) I dette brevet bruker Paulus en uvanlig lang innledning. (På gresk utgjør versene 1 til 4 én lang setning.) Han oppgir ikke bare sitt eget navn, men forteller også om sin virksomhet som apostel og forkynner. Selv om han retter dette brevet til en enkeltperson – sin medarbeider Titus – kan han ha brukt denne lengre og mer formelle innledningen fordi han ville at brevet også skulle bli lest opp for andre. – Se studienote til Tit 3:15; se også studienote til Ro 1:1.

en slave for Gud: Dette uttrykket nedvurderer ikke den personen det beskriver, selv om en slave var nederst på rangstigen i samfunnet. (Se studienote til 1Te 1:9.) Paulus, som var en trofast kristen, så det faktisk som en ære å være en ydmyk tjener for Den Høyeste Gud og hans Sønn. (Se studienote til Ro 1:1.) Jesu halvbror Jakob omtalte seg på lignende måte som «en slave for Gud og Herren Jesus Kristus». (Jak 1:1; se også 1Pe 2:16; Åp 7:3.) Og da Maria fikk et oppdrag av Jehovas engel, reagerte hun med å si: «Jeg er Jehovas slavekvinne!» – Se studienote til Lu 1:38.

en apostel: Se studienote til Ro 1:1.

den nøyaktige kunnskap om sannheten: Paulus knytter her nøyaktig kunnskap til gudhengivenhet og håp. – Tit 1:2; 2:11, 12; les om det greske ordet som her er gjengitt med «den nøyaktige kunnskap», i studienote til Ef 4:13.

gudhengivenhet: Se studienote til 1Ti 4:7.

håpet om det evige liv som Gud … har gitt løfte om for lenge siden: Paulus omtaler her et løfte som Gud hadde gitt «for lenge siden». (Se også studienote til 2Ti 1:9.) Det kan være at han sikter til det tidspunktet da Jehova bestemte at mennesker skulle få leve evig på jorden. Eller han kan sikte til det tidspunktet da Jehova gjorde sin hensikt kjent for menneskene. (1Mo 1:27, 28; 2:17) Da Gud uttalte dommen over opprørerne i Eden, forandret han ikke sin opprinnelige hensikt. (Sl 37:29) Men på det tidspunktet forutsa han at et spesielt «avkom» skulle knuse Satan, og Bibelen viste senere at dette ‘avkommet’ ville innbefatte mennesker som skulle få evig liv i himmelen. (1Mo 3:15; se også Da 7:13, 14, 27; Lu 22:28–30.) Paulus og andre salvede kristne hadde dette himmelske «håpet om det evige liv». – Se studienote til Ef 3:11.

Gud, som ikke kan lyve: Å lyve ville være stikk i strid med selve personligheten til «Jehova, sannhetens Gud». (Sl 31:5) Alt Jehova gjør, utfører han ved hjelp av sin hellige ånd, som Jesus omtalte som «sannhetens ånd». (Joh 15:26; 16:13) Jehova er helt annerledes enn ufullkomne mennesker, for «Gud er ikke et menneske, som lyver». (4Mo 23:19) Jehova skiller seg også ut fra Satan, som er «en løgner og løgnens far». (Joh 8:44) Paulus’ poeng: Fordi det er umulig for Gud å lyve, er de løftene han har gitt, fullstendig pålitelige. – He 6:18.

Gud, vår Frelser: Se studienote til 1Ti 1:1.

Titus: En gresk kristen som samarbeidet nært med Paulus. Omkring år 49 tok Paulus med seg Titus til Jerusalem, der spørsmålet om omskjærelse ble avgjort. (Apg 15:1, 2; Ga 2:3 og studienote) Noen år senere (cirka år 55) sendte Paulus ham til Korint for at han skulle hjelpe til med innsamlingen av nødhjelpsmidler til de kristne i Judea, og muligens for at han skulle finne ut hvordan de kristne i Korint hadde reagert på Paulus’ første brev til dem. Oppmuntret av Titus’ gode rapport skrev Paulus sitt andre brev til korinterne, og det ser ut til at det var Titus som overbrakte brevet. (2Kt 2:13 og studienote; 2Kt 7:6, 7, 13–16; 8:1–6, 16, 17, 23; 12:17, 18) Antagelig en gang mellom år 61 og år 64 lot Paulus Titus bli igjen på Kreta for at han skulle «rette på det som ikke var i orden, og utnevne eldste». (Tit 1:5) Paulus ba senere Titus komme til ham i Nikopolis. (Tit 3:12) Under Paulus’ andre fangenskap i Roma (cirka år 65) dro Titus til Dalmatia. (Se studienote til 2Ti 4:10.) Sannsynligvis gjorde han dette med Paulus’ godkjennelse. Det er også mulig at Paulus ba ham dra dit. Det er tydelig at Titus var en trofast kristen, en ressurs for de menighetene han tjente i, og en god støtte for Paulus.

et ekte barn: I Paulus’ brev er det bare Titus og Timoteus som er omtalt på denne kjærlige måten. (1Ti 1:2 og studienote) Det kan ha vært Paulus som gjorde Titus kjent med det gode budskap. Uansett så han på Titus som sitt åndelige barn. De fikk dette nære forholdet til hverandre da de samarbeidet om å hjelpe og oppmuntre menighetene. (2Kt 8:23) Da Paulus skrev dette brevet, hadde han og Titus kjent hverandre i minst tolv år.

Kristus Jesus, vår Frelser: I verset foran blir Gud kalt «vår Frelser». Noen mener derfor at Jesus og Gud er en og samme person. Men det er verdt å merke seg at dette verset nevner «Gud, vår Far», og «Kristus Jesus, vår Frelser», hver for seg. Det er gjennom Jesus at Gud frelser menneskene fra synd og død, og derfor kan også Jesus omtales som «vår Frelser». I He 2:10 sier Paulus at Jesus er «Hovedformidleren av … frelse». Og bibelskribenten Judas kaller Jehova «den eneste Gud», som er «vår Frelser ved vår Herre Jesus Kristus», noe som viser at Gud og Kristus samarbeider om å frelse mennesker. (Jud 25) Den ordlyden Paulus bruker, gir altså ingen støtte til den oppfatningen at «Kristus Jesus» og «Gud, vår Far», er en og samme person. – Se studienote til 1Ti 1:1.

vise deg ufortjent godhet og gi deg fred: Se studienote til Ro 1:7.

Kreta: Dette er en av de større øyene i Middelhavet, og den ligger i den sørlige enden av Egeerhavet, omkring 100 km sørøst for det greske fastlandet. Kreta er 250 km lang og på det meste 56 km bred. Paulus passerte denne øya den første gangen han skulle til Roma for å få saken sin behandlet der. (Apg 27:7–9, 12, 13, 21) Etter det første fangenskapet i Roma ser det ut til at han reiste tilbake til Kreta, denne gangen for å delta i tjenesten. Da han dro videre, lot han Titus bli igjen for at han skulle fortsette arbeidet. – Se Tillegg B13; Mediegalleri: «Apostlenes gjerninger: Paulus’ reise til Roma og hans første fangenskap der»; «Paulus’ reiser etter ca. år 61».

for at du skulle rette på: Da Paulus forlot Kreta, betrodde han Titus en utfordrende oppgave. Titus skulle rette på det som ikke var i orden i menighetene på Kreta. Det var mye viktig arbeid som ennå gjensto der, slik innholdet i dette brevet viser. Paulus ga instrukser om hva som skulle gjøres med dem som nektet å samarbeide, som undergravde Titus’ kjærlige veiledning, eller som til og med fremmet sekter. – Tit 1:9; 2:15; 3:10, 11.

utnevne eldste: Disse ordene viser at Paulus hadde bedt Titus om å gi noen menn i hver menighet myndighet til å ta ledelsen. (He 13:7, 17) For å bli utnevnt til eldste måtte kristne menn oppfylle de kravene som Jehova inspirerte Paulus til å liste opp i de etterfølgende versene. (Tit 1:6–9; se også 1Ti 3:1–7.) Både Titus og andre reisende tilsynsmenn – for eksempel Paulus, Barnabas og tydeligvis Timoteus – hadde fått myndighet til å utnevne eldste i forskjellige menigheter. – Se studienote til Apg 14:23.

i by etter by: I gammel tid var Kreta kjent for sine mange byer. Flere hundre år før Paulus’ tid skrev den greske dikteren Homer i poetiske vendinger om «de hundre byers Kreta». (Iliaden, II, 649) Det er usikkert hvor mange byer det var på Kreta i det første århundre evt. Ved å bruke uttrykket «i by etter by» viser Paulus at Titus skulle reise rundt på hele øya og utnevne eldste som skulle være lærere og hyrder i menighetene. – Tit 1:6–9.

fri for anklage: Lignende uttrykk finnes i Paulus’ første brev til Timoteus. – 1Ti 3:10; se studienote til 1Ti 3:2.

én kvinnes mann: Se studienote til 1Ti 3:2.

ha troende barn: En kristen mann må lede familien sin på en god måte for å kunne tjene som eldste. Paulus sa noe lignende i 1Ti 3:4. (Se studienote.) Men her tilføyer han at barna til en eldste må være «troende». Han mener ikke at en kristen far skal tvinge barna sine til å bli troende, for det ville være i strid med bibelske prinsipper om friheten til å velge selv. (5Mo 30:15, 16, 19) Men for at en kristen far skal være kvalifisert til å tjene som eldste, må han ha vist at han har gjort alt han med rimelighet kan for å hjelpe barna sine til å bli troende. Han vil være nøye med å følge Jehovas veiledning til fedre om hvordan barn skal oppdras. – 5Mo 6:6, 7; se studienoter til Ef 6:4; Kol 3:21.

leve et vilt liv: Det greske ordet som er gjengitt med «leve et vilt liv», kan også oversettes med «leve et utsvevende liv». Det sikter ofte til en hemningsløs, sløsete og umoralsk livsstil. (1Pe 4:4) Et beslektet gresk ord er brukt i Jesu illustrasjon om den bortkomne sønnen som reiste hjemmefra for å «leve et vilt liv», blant annet ved å sløse bort arven sin på prostituerte. – Lu 15:13 og studienote, 30.

være opprørske: En ordbok definerer det greske ordet som Paulus bruker her, som «å nekte å underordne seg myndighet, å være uregjerlig og ulydig». En kristen mann som lar barna sine få være opprørske og ustyrlige, er ikke kvalifisert til å være tilsynsmann.

som en Guds forvalter: Her omtaler Paulus «en tilsynsmann» i menigheten som en «forvalter», eller en husbestyrer. Ordet «forvalter» sikter til en som tar hånd om, eller fører tilsyn med, det hans herre eier, og som tar vare på dem som tilhører husstanden. Paulus kalte den kristne menighet «Guds husstand» i sitt første brev til Timoteus, der han også lister opp krav som tilsynsmenn må oppfylle. (1Ti 3:15) Ved å beskrive en tilsynsmann som «en Guds forvalter» understreker Paulus at en eldstes oppgave er å tjene dem som tilhører denne husstanden. Arbeidet hans innbefatter å ta ledelsen i å undervise både i og utenfor menigheten. Slike forvaltere må stå til regnskap overfor sin herre, Gud, for hvordan de tar hånd om ansvaret sitt. – Se studienoter til Lu 12:42; 1Kt 4:1.

være fri for anklage: Se studienote til 1Ti 3:2.

egenrådig: Eller: «selvbehagende; arrogant». En egenrådig person er opptatt av å få viljen sin. Han holder hardnakket fast ved sine egne meninger og nekter å ta hensyn til andres synspunkter. Med en slik innstilling vil han sannsynligvis være lite samarbeidsvillig og ikke bry seg om andres følelser. Hvis en slik mann skulle bli utnevnt til eldste, kunne han gjøre mye skade i menigheten. – Se også studienote til 1Ti 3:3.

bråsint: Eller: «en som lett blir sint; irritabel». En som er bråsint, lar seg lett provosere. Han klarer ikke å styre temperamentet sitt, og fordi han ofte blir sint, skaper han en fiendtlig atmosfære, noe som gjør stor skade. (Ord 15:18; 22:24; 25:28; 29:22) En mann som er kvalifisert til å tjene som eldste, er derimot «rimelig, ikke diskusjonslysten». (1Ti 3:3) Han etterligner Jehova, som er «sen til vrede». – 2Mo 34:6; Sl 86:15.

ikke voldelig: Se studienote til 1Ti 3:3.

grisk etter uærlig fortjeneste: Se studienote til 1Ti 3:8, der Paulus bruker det samme greske ordet; se også studienote til 1Ti 3:3.

Men han skal være gjestfri: Ved å bruke ordet «men» stiller Paulus opp en kontrast. Han går over fra å beskrive de negative egenskapene som ville diskvalifisere en mann fra å tjene som eldste, til å beskrive de positive egenskapene som en eldste må ha. For at en mann skal være kvalifisert til å tjene som eldste, er det altså ikke nok at han unngår å ha negative egenskaper. Han må også være et godt eksempel ved å utvikle slike positive egenskaper som gjestfrihet. – Se studienote til 1Ti 3:2.

en som elsker godhet: En slik person elsker alt Jehova ser på som godt. Han ser, setter pris på og roser det gode hos andre. Han gleder seg også over å gjøre noe godt for andre og går i den forbindelse lenger enn det som kreves av ham. – Mt 20:4, 13–15; Apg 9:36; 1Ti 6:18; se studienote til Ga 5:22.

sunn i sinnet: Se studienote til 1Ti 3:2.

lojal: En tilsynsmann som er lojal, har ubrytelig kjærlighet til Jehova og lever trofast etter prinsippene i hans Ord. Han støtter besluttsomt trosfellene sine når de møter prøvelser og forfølgelse. Selv om det greske ordet som er brukt her, kan overbringe tanken om å være «hellig» eller «gudfryktig» (slik noen oversettelser gjengir det), er det god støtte for gjengivelsen «lojal». For eksempel blir dette ordet ofte brukt i Septuaginta som en oversettelse av et hebraisk ord som betyr «lojal» eller «den lojale». (2Sa 22:26; Sl 18:25; 97:10) Og et oppslagsverk sier at det greske ordet beskriver «den som er lojal mot Gud». – Se studienote til 1Ti 2:8.

en som viser selvkontroll: Se studienote til Ga 5:23.

holde nøye fast ved det pålitelige ord: En eldste må holde seg til Guds ord ved den måten han underviser på, og den måten han lever på. Når han underviser menigheten, baserer han seg ikke på sine egne meninger og erfaringer og stoler ikke på sine egne evner som taler. Nei, han støtter seg til «det pålitelige ord», eller «det pålitelige budskap», som finnes i Skriftene. (1Kt 4:6 og studienote) Det gjør at han kan nå tilhørernes hjerte og motivere dem til å elske og tjene Jehova. (He 4:12) Når han selv lever etter de bibelske prinsippene han lærer andre å følge, er han dessuten ikke hyklersk. En eldste som følger denne normen, hjelper menigheten til å være forent, slik at den fungerer som «en søyle og støtte for sannheten». – Se studienoter til 1Ti 3:2, 15.

når han underviser: Eller: «når det gjelder hans lærekunst». Se studienote til 2Ti 4:2.

oppmuntre: Eller: «formane». – Se studienote til Ro 12:8.

opprørske mennesker: Paulus sikter her først og fremst til visse jøder på Kreta som var blitt kristne. De holdt hardnakket fast ved jødiske tradisjoner og lover som gjaldt omskjæring, selv om Kristi disipler ikke var bundet av disse tradisjonene og lovene. Slike «opprørske mennesker» hadde ingen respekt for myndighet og ville ikke godta veiledningen fra apostlene og de eldste i Jerusalem.

pratmakere: Ifølge et oppslagsverk viser dette ordet at disse menneskene «brukte et imponerende språk med lite eller ikke noe innhold av sannhet». De var bedragere som klarte å lure de åndelig svake eller de godtroende i menighetene.

dem som holder fast ved omskjærelsen: Det vil si noen av de jødekristne på Kreta. I hvert fall fra det første århundre fvt. fantes det en jødisk befolkningsgruppe på Kreta. Og jøder fra Kreta var blant de første som fikk høre om «Guds storslåtte gjerninger» på pinsedagen i år 33. (Apg 2:11) Nå mente noen av de jødekristne på Kreta at det var nødvendig å holde fast ved omskjærelsen, selv om den hellige ånd hadde ledet det styrende råd i Jerusalem til å treffe en avgjørelse i det spørsmålet omkring 12 til 15 år tidligere (cirka år 49). (Se studienote til Ga 2:12.) Titus hadde reist sammen med Paulus til Jerusalem for å være med på dette historiske møtet. – Apg 10:45; 15:1, 2, 7, 22–29; Ga 2:1, 3.

å stoppe munnen på: Paulus bruker her et gresk verb som ifølge et oppslagsverk betyr å «‘legge noe på munnen’ og dermed ha kontroll over den som med en munnkurv, et bissel eller lignende». Noen i menigheten spredte falsk lære, ja, de ‘brøt ned troen til hele familier’. De utnevnte eldste måtte beskytte Jehovas folk mot slike personer og billedlig talt «stoppe munnen på» dem ved å hindre at opprørsk tale spredte seg i menigheten og gjorde den uren. De eldste kunne få dem til å tie ved å irettesette dem strengt og om nødvendig ekskludere slike som ignorerte gjentatte formaninger og fortsatte å spre falsk lære. – Tit 1:9, 10, 13; 3:10, 11.

deres egen profet: Paulus siterer sannsynligvis Epimenides, en kretisk dikter som levde på 500-tallet fvt. Det greske ordet som her er gjengitt med «profet», hadde et vidt innhold og ble noen ganger brukt i den generelle betydningen «talsmann» eller «tolk». Noen greske oldtidsskribenter omtalte Epimenides som profet, og andre brukte det samme ordet om slike menn som dikteren Homer og filosofen Diogenes. Paulus mener selvfølgelig ikke at Epimenides var en profet som ble inspirert av Gud. (2Pe 1:21) Han siterer ganske enkelt en mann som kreterne hadde respekt for, og som de sannsynligvis ville godta som talsmann for deres samfunn.

«Kretere lyver alltid, de er farlige villdyr, late fråtsere»: I oldtiden hadde kreterne rykte på seg for å være uærlige. Et gresk verb som bokstavelig betydde «å oppføre seg [eller «snakke»] som en kreter», ble noen ganger brukt i betydningen «å lyve» eller «å bedra». Men Paulus anvender ikke denne vanlige oppfatningen på trofaste kristne på Kreta. (Apg 2:5, 11, 33) Han retter i stedet oppmerksomheten mot visse kretere som utgjorde en trussel mot menighetene der. I denne sammenhengen snakker han om «opprørske mennesker, pratmakere og bedragere» som holdt fast ved omskjærelsen og brøt ned troen til hele familier. (Se studienoter til Tit 1:10.) Paulus siterer altså dette kjente ordtaket for å få fram et viktig poeng: Visse falske kristne oppførte seg faktisk slik.

late fråtsere: Det greske ordet for «fråtser» betyr bokstavelig «mage», så det beskriver en person som bare er opptatt av sin egen appetitt. Det var selvfølgelig ikke bare på Kreta det fantes slike personer. (Se studienoter til Ro 16:18; Flp 3:19.) Når Paulus siterer denne delen av ordtaket, sikter han tydeligvis til late, passive personer som ønsker å tilfredsstille sin grådige appetitt uten å gjøre noe arbeid.

Det han har sagt, er sant: I verset foran siterer Paulus sannsynligvis den kretiske dikteren Epimenides, som uttrykte en vanlig oppfatning. Paulus mener ikke at denne uttalelsen gir et sant bilde av alle kretere, men han gjør Titus oppmerksom på visse urostiftere i menighetene som tydeligvis oppførte seg slik Epimenides beskrev. – Se studienote til Tit 1:12.

Fortsett derfor å irettesette dem strengt: Noen i menighetene på Kreta gikk imot den sunne kristne lære. De holdt fram sine egne oppfatninger og ‘brøt ned troen til hele familier’. (Tit 1:9–11) Paulus oppfordrer derfor Titus til å ‘fortsette å irettesette’ alle som hadde begynt å tro på slik falsk lære og fått slike dårlige trekk. Når Paulus sier at Titus skal irettesette disse personene «strengt», mener han ikke at Titus skal være hensynsløs eller taktløs. (Se også 2Ti 2:24.) Titus skulle i stedet være tydelig, fryktløs og besluttsom når han tok tak i problemet. (Tit 2:15) Samtidig måtte han huske at målet var at de skulle «bli sunne i troen». Han skulle beskytte menigheten og hindre at frafallet spredte seg. – Se studienoter til 1Ti 5:20; 2Ti 3:16.

fabler: Det greske ordet mỵthos, som kan defineres som «sagn, fabel … oppdiktet historie, myte», blir her brukt om jødiske historier. Jødene hadde et skattkammer av sanne historier i de inspirerte hebraiske skrifter. Likevel vendte de seg «bort fra sannheten» og diktet opp og spredte sine egne usanne historier. – Se studienoter til 1Ti 1:4; 4:7.

bud fra mennesker: Dette uttrykket minner om det som står i Jes 29:13. Jesus anvendte Jesajas ord på de jødiske religiøse lederne på sin tid ved å si: «De læresetningene de holder fram, er menneskebud.» (Mt 15:9; Mr 7:7) Paulus kan ha tenkt på noen av de menneskelagde restriksjonene som det fantes mange av i jødedommen. Falske lærere oppfordret andre til å følge slike regler og påsto at de hjalp dem til å leve et gudfryktig liv. Men i virkeligheten var disse reglene i strid med «den sunne lære», som kunne hjelpe de kristne til å fortsette å være «sunne i troen». – Tit 1:9, 13; se også Kol 2:20–22; 1Ti 4:3–5.

sannheten: Paulus sikter her til hele den kristne lære som var blitt åpenbart fram til da. – Se studienote til Ga 2:5.

Alt er rent for de rene: Kristne som tenker og oppfører seg på en måte som er i harmoni med Guds normer, er «rene». De vet hva Gud ser på som moralsk og åndelig rent, og hva han fordømmer i sitt inspirerte Ord. (Mr 7:21–23; Ga 5:19–21) De klarer å bevare «et rent hjerte» og «en ren samvittighet» overfor Gud. (1Ti 1:5; 3:9; 2Ti 1:3; Mr 7:15) Når Paulus sier «alt», sikter han til ting som Gud ikke fordømmer. Han viser at det er en kontrast mellom «de rene» og dem som er uten tro. De sistnevnte har en uren samvittighet, så for dem «er ingenting rent».

De sier offentlig at de kjenner Gud: De falske lærerne i menighetene på Kreta hevdet at de kjente og tilba Gud. Men å kjenne Gud vil si å holde hans bud og vandre på hans veier. (Sl 25:4, 5; 1Jo 2:3, 4) Paulus sier at disse personene fornekter Gud ved det de gjør. De viste altså at de var ulydige mot Gud og egentlig ikke kjente ham. I Guds øyne var dette hykleriet avskyelig. – Se også Ord 17:15.

ikke godkjent til å gjøre noe som helst godt: Det greske ordet for «ikke godkjent» betyr «uegnet; inkompetent». (Ro 1:28; 2Ti 3:8) Bokstavelig overbringer det tanken om «å ikke bestå prøven». I de neste versene (Tit 2:1–3:8) forklarer Paulus videre hva slags gjerninger Gud vil at de som ønsker å bli godkjent av ham, skal gjøre.