FØLGENDE uttalelse kommer fra en ung kvinne som ble misbrukt seksuelt av sin bror og sin svoger da hun var liten: «Jeg var redd, og derfor sa jeg det ikke til noen. Av den grunn vil jeg gjerne komme med en oppfordring til alle foreldre: Lær barna dine at de ikke må la noen i familien eller utenfor familien få ta på dem på en upassende måte. Hvis noen forsøker å gjøre dette, må barna ikke være redd for å fortelle det.» Hun kommer med denne tilføyelsen: «Det kan skje med et hvilket som helst barn når som helst.»

I denne verden, som blir stadig mer fordervet, må vi treffe bestemte tiltak for å beskytte barna våre mot seksuelt misbruk. Det er ikke forstandig å overlate det hele til tilfeldighetene og bare håpe det beste.

Den første forholdsregel består i å unngå situasjoner hvor barna vil være forsvarsløse. Det er for eksempel tilrådelig at foreldrene er forsiktige med å benytte seg av unge voksne barnevakter som viser større interesse for å være sammen med barn enn med jevnaldrende. En psykolog forteller at to tredjedeler av de barneskjenderne han har til behandling, har begått sine ugjerninger mens de har passet barn.

Dr. Suzanne M. Sgroi nevner to andre situasjoner som kan føre til vanskeligheter:  Det at barn deler seng eller rom med voksne eller tenåringer, og store familiesammenkomster hvor de voksne hygger seg med hverandre og går ut fra at de eldre barna tar seg av de yngre.

Sannheten er at jo mer vi selv kan holde øye med barna våre, desto vanskeligere blir det for en sedelighetsforbryter å få lagt hånd på dem. Ann, som er mor til tre, går så langt at hun ikke lar sitt yngste barn, en 14 år gammel gutt, få streife om på egen hånd i byens forretningsstrøk — eller gå alene på offentlige toaletter. Gutten synes antagelig at moren er altfor streng, men hun har sine grunner. Hun ble nemlig misbrukt som barn.

Men foreldre kan jo ikke alltid ha barna sine under oppsikt. Utearbeidende foreldre har kanskje ikke noe annet valg enn å benytte seg av barnehager eller overlate barna i slektningers eller barnevakters varetekt. Barna må gå på skolen, og foreldrene kan ikke alltid være sammen med dem. Slektninger og venner kommer på besøk. Og vi har naboer. Hvordan kan vi beskytte barna våre når de er så sårbare? Det er egentlig bare én måte å gjøre det på —

Psykologen Debrah Shulman har sagt: «Det er tåpelig å gi barna inntrykk av at det ikke er noe som er farlig. Barn er klar over at de er sårbare, og de er av naturen opptatt av sin egen sikkerhet. Det hører med til foreldrenes oppgave å sørge for at barna står rustet til å handle fornuftig i en farlig situasjon. Hvis de nødvendige opplysninger blir lagt fram på en ærlig og positiv måte, vil det ikke skremme barna, men gjøre dem trygge.» Ja, vi må snakke med dem om det.

Dette er lettere sagt enn gjort, spesielt i betraktning av at det ofte er venner og slektninger som kan utgjøre den største faren. Vi har kanskje allerede advart barna våre mot fremmede som forsøker å lokke dem inn i skogen eller ta dem med i en bil. Men hvordan kan vi ’ruste dem’ til å beskytte seg mot folk de kjenner og respekterer og kanskje til og med er glad i?

Ann, den moren som er nevnt tidligere, forteller at hun bare var fem år gammel da en mannlig slektning misbrukte henne seksuelt. Likevel visste hun at han gjorde noe galt, men hun visste ikke hvordan hun skulle stoppe ham. Og ulykkeligvis kunne hun ikke snakke med foreldrene sine om det. Kommunikasjonen var ikke så god den gangen.

 Anns erfaring viser at barn vanligvis har en naturlig følelse av hva som passer seg og er sømmelig. Vi må styrke dette instinktet og fortelle dem at de må følge det selv om en voksen sier noe annet. Hvis et barn enkelt og besluttsomt sier: «Nei, jeg vil ikke at du skal gjøre det!», er det ofte nok til å stanse en som forsøker å begå en utuktig handling. Anns erfaring viser også at det er nødvendig med åpen kommunikasjon mellom foreldre og barn.

Et ektepar drøftet nylig dette problemet  seg imellom. De ble urolige og spurte datteren sin om noen hadde antastet henne noen gang. Til deres forskrekkelse svarte barnet ja. En gammel venn av familien som de hadde tillit til, hadde gjort det flere ganger. I denne familien er det meget god kommunikasjon mellom foreldre og barn. Hvorfor hadde da ikke den lille sagt noe før? Ganske enkelt fordi hun ikke visste hvordan hun skulle få sagt det. Da emnet først var brakt på bane, var hun mer enn villig til å snakke om det.

Først og fremst må vi bringe emnet på bane. Når avisene omtaler en rystende sedelighetssak, kan foreldre benytte anledningen til å spørre barna sine: «Har noen gjort noe slikt mot deg noen gang?», og så kan de gå videre og fortelle dem hvordan de skal forholde seg hvis det skulle skje.

Foreldre som lærer barna sine om Bibelen, kan bruke noen av dens beretninger som utgangspunkt. De kan benytte fortellingen om Dina, Jakobs datter, til å forklare hvor grensene går for det som et menneske kan gjøre mot et annet. (1. Mosebok 34: 1—4) Fortellingen om Tamar og Amnon kan brukes til å forklare at det finnes handlinger som ikke engang nære slektninger kan gjøre mot hverandre. (2. Samuelsbok 13: 10—16) Og vi bør forsikre oss om at de forstår at vi gjerne vil vite det hvis de blir utsatt for noe slikt. Vi skal ikke bli sinte på dem hvis de sier det til oss.

Mary ble misbrukt da hun var liten, og hun var derfor omhyggelig med å lære sine tre døtre å være på vakt mot utuktige personer. Hvordan gjorde hun det? Så snart de var gamle nok til å forstå, sa hun til dem: «Hvis noen tar på deg på et galt sted, må du si det til meg, og jeg skal ikke bli sint.» Hvordan skulle de vite hva som var et galt sted? Mary sier at det viste hun dem da de var i treårsalderen. Når hun badet dem eller stelte dem før leggetid, pekte hun på de steder på kroppen som andre mennesker ikke skulle røre. Da de ble litt eldre, omtalte hun forskjellige situasjoner: «Ingen må røre deg der, ikke engang en lærer på skolen eller en politimann. Ikke engang mamma eller pappa må ta på deg der. Og en lege må bare få røre deg der hvis mamma eller pappa er sammen med deg.»

Var dette effektivt? Mary husker et tilfelle da en slektning lekte med hennes seks år gamle datter. Slektningen foretok seg noe som fikk den lille piken til å føle ubehag. Hva gjorde hun? Hun gikk vekk fra ham. Mary er ikke sikker på om slektningen hadde utilbørlige hensikter eller ikke. Men hun er glad for at datteren var i stand til å trekke seg vekk fra situasjonen da hun syntes at det som skjedde, var «galt» eller «rart».

På samme måte som foreldre advarer barna sine mot å slå følge med fremmede, leke i trafikkerte gater eller ta på elektriske ledninger, bør de også fortelle dem hvordan de kan unngå seksuelle overgrep. De bør fortelle dem hvilke grenser når det gjelder kroppen deres, som andre mennesker — innbefattet deres egne foreldre — ikke må krenke. De bør gjøre det klart at hvis noe skulle skje, så ønsker mor og far å få vite det. Og de skal ikke laste barnet for det som har skjedd.

Noen ganger forsøker voksne på en utspekulert måte å forlede barn til å være med på upassende handlinger, og barna er kanskje ikke i stand til å oppfatte bedraget uten hjelp. Forfatteren av en bok som heter «The Silent Children» (De tause barna), Linda Tschirhart Sanford, foreslår et forebyggende tiltak som kan være til hjelp for barn i denne henseende, nemlig: «Tenk om . . .»-leken. Spør av og til barna hva de ville gjøre i forskjellige situasjoner: «Tenk om barnevakten sa at du skulle få være lenge oppe og se på TV hvis du ville bade sammen med ham i badekaret og leke noe morsomt. Hva ville du si til ham da?» «Tenk om en som du kjente, tok deg med på en kjøretur og ville holde hånden sin der hvor han ikke burde. Hva ville du gjøre da?» «Tenk om en eldre venn tok på deg på en måte som du ikke likte, eller tenk om han ville kle av deg og gjøre noe hemmelig med deg. Hva ville du gjøre da?»

Når foreldrene lærer barna hvordan de skal svare for seg, kan de forklare at noen ganger er det riktig å si nei til en voksen. I noen tilfelle er det også riktig å røpe hemmeligheter. Hvis de blir lært opp til å si: «Jeg skal bare gå og spørre mamma først» — eller noe lignende — vil de kunne avverge de fleste seksuelle overgrep. Hvis barna lærer de rette svarene i «Tenk om . . .»-leken, står de bedre rustet til å beskytte seg. Hvis et barn svarer galt, er det bare å ta spørsmålet en gang til og komme fram til et annet svar.

Følgende erfaring forteller om et annet problem som barn kan støte på i forbindelse med seksuelle overgrep: En kvinne forteller at hun ble misbrukt som barn og prøvde å si det til sin mor. Men hun kjente ikke de nødvendige ordene og kunne ikke forklare hva som hadde skjedd. Moren trodde bare at noen hadde prøvd å være kjærlig mot henne, og at den lille piken hadde misforstått situasjonen og overdramatisert det som skjedde.

På grunn av lignende erfaringer anbefaler noen sosialarbeidere at foreldre lærer barna sine de riktige navnene på de forskjellige legemsdeler. Gi dem det nødvendige ordforråd til å kunne forklare seg hvis det verste skulle skje.

Tanken på at deres barn kan bli utsatt for seksuelle overgrep, er uhyggelig for dem som er foreldre. Men vi må huske på at de fleste voksne ikke utgjør noen trusel mot barna våre. De fleste av våre slektninger er glad i barna våre og er like oppsatt på å beskytte dem mot seksuelt misbruk som vi selv er.

Men på den annen side — det kan skje. Og det er ikke nok å slå seg til ro og håpe at det ikke vil skje. Et ordspråk i Bibelen lyder slik: «Den kloke ser ulykken komme og søker skjul.» (Ordspråkene 22: 3) Det er derfor klokt å ta sine forholdsregler, spesielt i betraktning av den tiden vi lever i. Hvis vi så vidt mulig unngår å la barna våre komme opp i situasjoner hvor de er forsvarsløse, hvis vi forklarer dem hvilke grenser ikke engang voksne må overtre, og hvis vi lærer dem hvordan de skal reagere hvis en voksen, uansett hvem det er, forsøker å overtre slike grenser, da gjør vi en god del for å beskytte barna våre mot seksuelle overgrep.