Lapis lazuli — den blå edelstenen fra Andesfjellene

Av Våkn opp!s medarbeider i Chile

DIAMANTER, smaragder, rubiner, safirer — disse flotte edelstenene kjenner vi alle godt til. Men har du noen gang hørt om lapis lazuli? Selv om navnet kanskje virker fremmed, betyr det rett og slett blå (lazuli, fra arabisk) stein (lapis, fra latin). På grunn av den intense, dype blåfargen og de skinnende flekkene av gyllen svovelkis som ofte også forekommer, er lapis lazuli blitt sammenlignet med nattehimmelen besådd med funklende stjerner.

En lang historie

Den vestlige verden ble først gjort oppmerksom på lapis lazulis skjønnhet av Marco Polo i 1271. Men edelstenen hadde vært i bruk i det gamle Mesopotamia og Egypt lenge før det. Det ble for eksempel funnet et sumerisk halskjede som var laget av denne edelstenen, i ruinene av Ur. På farao Tut-ankh-Amons dødsmaske, som var laget av gull, var øynene og øyenbrynene av lapis lazuli. Oldtidens egyptere malte også denne blå steinen til pulver og brukte det som pigment til maling og til øyenskygge. I Kina laget man kongesegl og utskårne gjenstander av mange slag av denne steinen.

Før i tiden ble lapis lazuli stort sett brutt i Afghanistan og i Sibir nær Bajkalsjøen. I de senere år er imidlertid Chile blitt hovedleverandøren av denne vakre steinen. Hvis du reiser til Chile, vil du se navnet i mange suvenirbutikker og fine gullsmedforretninger. Men hvorfor ikke ta en tur og se hvor det meste av denne steinen kommer fra?

Til en gruve i Andesfjellene

En av de betydeligste gruvene kan bare nås ved hjelp av muldyr som følger en svingete, smal og nifs vei opp til kondorenes regnfattige og øde tilfluktssted, 3600 meter over havet.

I denne høyden kan en nykommer bli plaget av hodepine og svimmelhet. Bakken er dekket med snø omkring sju måneder i året, så i løpet av den korte sommeren arbeider man intenst med å få så mye råmateriale som mulig ut av dagbruddet. Arbeidsdagen er lang og arbeidsforholdene barske. Utstyret er primitivt etter dagens standard — hakker, skuffer, trillebårer og et drillbor til bruk i sprengningsarbeidet. Det anstrengende arbeidet krever fysisk styrke og utholdenhet.

 Når dagen er over, blir det slutt på lyden av eksplosjoner og klangen fra hakker og skuffer. Nattens stillhet senker seg over området. En hører bare hylingen fra vinden i juvet og rumlingen fra store steiner som ruller i det fjerne. Men det enser ikke de utslitte arbeiderne. De faller straks i søvn under stjernehimmelen.

Ettersom det ikke er noen moderne transportmidler tilgjengelig, spiller muldyrdriverne en viktig rolle. Med sin kunnskap om dette kuperte fjellterrenget og de svingete småveiene leder de dyrene sine, som sikre på foten bærer sin last, ned til dalen. Derfra blir sekkene med utvalgte steiner fraktet med skip til Santiago eller eksportert. På den måten blir hvert år omkring 20 tonn brutt og gjort tilgjengelig for håndverkere og gullsmeder verden over.

Et besøk hos en håndverker

Håndverkere i Chile gjør mellom 30 og 40 prosent av steinene de får fra gruvene, om til vakre øreringer, halssmykker, armbånd og ringer. De steinene som er av best kvalitet, blir innfattet i gull og eksportert. Steiner av nest best kvalitet blir brukt til smykker innfattet i sølv, og steiner av dårligere kvalitet blir gjort om til små, fantasirike figurer, som elefanter, løver eller skilpadder, til håndtak til brevåpnere og til og med til små bordplater.

Don José er en talentfull håndverker. Selv om vi forstyrret ham i siestaen da vi stakk innom, tok han hjertelig imot oss og viste oss sitt taller (verksted) i patioen.

«Hva med en demonstrasjon, Don José?» spurte vi.

«Perfecto!»

Først måtte en stor stein som veide to—tre kilo, kløves med en diamantslipeskive. Han forklarte at el artesano, håndverkeren, må kjenne steinen og ha et godt øyemål for å skjære nøyaktig, så han fjerner de hvite årene mens han beholder så mye som mulig av steinen med god kvalitet.

«Hvorfor væter du steinen?» var det en som spurte.

«For at det skal bli større kontrast mellom de hvite årene og den lapisen jeg vil beholde,» svarte den vennlige artesanoen mens han skar steinen opp i en rekke småbiter.

Deretter viste han oss neste skritt. Med en mindre slipeskive formet han de minste steinene slik at de fikk den formen han ville ha. Med kyndig hånd formet han raskt bitene til kuler, cabochoner (konvekse biter) og halvmåner til øreringer.

Etterpå rengjorde og pusset han bitene med en rund, syntetisk børste. Deretter tok han en klatt pasta og polerte dem, så de fikk en fin glans. Nå var de klar til å bli innfattet på en ring eller anbrakt på et halskjede. Den siste finpussen bestod i å vaske dem med sjampo og varmt vann ved hjelp av en tannbørste. Don José anbefalte faktisk denne siste prosessen for dem som vil holde ved like skjønnheten ved sine lapis lazulismykker.

Ja, slike dyktige og talentfulle håndverkere som Don José kan forvandle jordens rikdommer til kunstverk som gleder dem som ser eller bruker dem. Lapis lazuli, den vakre blå bergarten som finnes høyt oppe i Andesfjellene, er bare én av mange slike rikdommer som vår kjærlige Skaper har skaffet til veie til fryd og glede for oss.