Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hester var livet for meg

Hester var livet for meg

 Hester var livet for meg

To små hover stakk ut først, og så kom hodet, som hvilte på et par forben. Skuldrene voldte meg litt bry, men resten fulgte raskt og greit. Med det samme navlestrengen var klipt over, reiste hoppen seg og vrinsket av glede og av utålmodighet etter å se føllet sitt.

DETTE var en av de mange gangene jeg måtte ut av sengen min om natten for å være fødselshjelper. Og jeg gjorde det uten å klage. Det å drive med avl av rasehester var nemlig min lidenskap.

Jeg begynte tidlig å bli glad i hester. Allerede da jeg var seks år gammel, begynte jeg å ri. Jeg ble født i Roncq i Nord-Frankrike, og foreldrene mine var katolikker. Da jeg skulle begynne på videregående skole, sendte de meg til en katolsk internatskole. Skoler for hesteoppdrett fantes ikke, så jeg bestemte meg for å slutte på skolen og gå inn for hester. Først fikk jeg arbeide hos en trener i Chantilly, en by nord for Paris, som er kjent for sine fullblodshester. Der fikk jeg et innblikk i den krevende og strenge veddeløpssporten. Hvorfor er den så krevende? Veddeløpshester kan sammenlignes med toppidrettsfolk — de trenger konstant oppmerksomhet.

Trening av veddeløpshester

Den avgjørende perioden med trening og forberedelser begynner vanligvis den høsten da hestene er 18 måneder gamle. De må venne seg til sine nye omgivelser og lære å gi avkall på sin tidligere sorgløse lek og gå i gang med arbeidet. Først må treneren gjøre hesten fortrolig med hodelag og bissel, og det er ingen lett oppgave.

Bare det at man legger gjord om en unghest, kan føre til at den blir helt vill. Den må læres opp til å finne seg i å bære sal, og omsider er tiden inne til at den får en rytter i salen for første gang. Den første rytteren blir vanligvis valgt ut blant dem som trener for å bli jockeyer. Mange av dem får på den måten erfare hva det vil si å bite i gresset. Det å trene hester krever stor dyktighet og tålmodighet og en forsiktig framgangsmåte. Hvis dyret blir behandlet galt, kan det for alltid bli ødelagt som veddeløpshest.

Tidlig hver morgen tok vi hestene ut for å lære dem forskjellige gangarter — skrittgang, trav og galopp — treningens abc. Under treningen må en hest kunne skifte gangart på kommando. Av og til kan hesten få frie tøyler og galoppere fritt over en kortere strekning.

Ved slutten av formiddagen drog vi tilbake til stallene og striglet hestene grundig. Alle spor etter svette ble fjernet, og hovene ble også omhyggelig gjort rene.

Hvis en hest gjør gode framskritt, kan den begynne å være med i løp for toåringer ved slutten av vinteren. En fullblodshest er gjerne  ferdig med sin galoppkarriere ved slutten av sitt tredje eller fjerde år. Varmblodstravhester fortsetter gjerne å delta i løp helt fram til åtteårsalderen.

Mine drømmer blir til virkelighet

Siden jeg var spesielt interessert i hesteavl, ble jeg ansatt på et stutteri i Normandie i det nordvestlige Frankrike — et distrikt som egner seg utmerket til avl av veddeløpshester på grunn av klimaet og de frodige beitene. Atten måneder senere ble jeg assisterende direktør for stutteriet Bois-Roussel, Europas største på den tiden, med 300 hester å stelle og et stort område på flere tusen dekar.

På stutteriet Bois-Roussel møtte jeg den kvinnen som skulle komme til å bli min kone. Hun var ansatt der som sekretær. Jeg hadde ingen anelse om hvor sterkt dette skulle komme til å påvirke mitt liv. Hun hadde nemlig kjennskap til Jehovas vitner og begynte å snakke med meg om dem. På det tidspunktet var jeg ikke interessert.

Da direktøren fikk høre at vi hadde planer om å gifte oss i nærmeste framtid, spurte han om vi ville bestyre et annet stutteri som han var medeier i. På den måten ble min store drøm til virkelighet. Her satt jeg som direktør for et viktig stutteri i en alder av 24 år! Det er svært få stutteridirektører i Frankrike. Disse stillingene blir som oftest reservert for folk i engere veddeløpskretser. Stutteriet La Louvière ligger også i Normandie. Det er mindre enn Bois-Roussel, men for meg var det et lite paradis på 1000 dekar med omkring 100 hester, medregnet hingster, hopper og føll.

Den tidligere direktøren skulle ikke slutte før seks uker senere, og eieren tilbød oss derfor en tur til De forente stater i mellomtiden. Vi besøkte store amerikanske stutterier for å studere deres avlsmetoder og tok kontakt med flere stutterier hvor vi senere skulle sende våre hopper til bedekning.

Livet på et stutteri

Livet på et stutteri er altoppslukende, men på ingen måte kjedelig. Det gav oss faktisk stor tilfredshet, for vi var i stadig kontakt med naturen og hadde vakre og sunne dyr å ta oss av. Om morgenen våknet vi opp til den trivelige lyden av hester som gumlet i seg friskt gress. Det var som musikk i mine ører!

Arbeidet på et stutteri veksler med sesongene for paring og fødsler, avvenning av føllene og salg av de unge raserene dyrene. Hingstene blir omhyggelig valgt ut på grunnlag av utmerkede løpsresultater og fine stamtavler. Hver vår blir omkring 40 hopper bedekket, og betalingen for å få en fullblods hingst med utmerkede papirer til å avle et føll, kan komme opp i 700 000 kroner. I betraktning av disse store investeringene er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det utvises så stor påpasselighet både i drektighetsperioden og under fødselen.

Dessverre skjer det av og til uhell, og det forekommer at et lite føll mister moren sin under fødselen. I et slikt tilfelle står vi overfor den vanskelige oppgaven å få en ammende hoppe til å ta det morløse føllet til seg. Stallgutter avløser hverandre døgnet rundt i omkring 48 timer når det lille føllet blir brakt til hoppen for å patte. Hoppen må holdes fast for at den ikke skal sparke, for da kunne den lett drepe føllet. Et av hoppens forben må holdes inntil buken, og en klemme må strammes over overleppen for å holde hoppen i ro.

Etter hvert begynner hoppen å gå trett, og et godt resultat er sikret når hun til slutt aksepterer føllet. Den nye moren blir ofte så beskyttende at det kan være vanskelig å komme i nærheten av føllet. En fødsel må omgående meldes til det franske nasjonalregistret, hvor den blir innført i det registret som gjelder vedkommende rase.

Hester og føll

Noen dager etter fødselen blir hoppene og  føllene sluppet ut i hamnehagen. I likhet med mange andre dyreunger blir føllene straks helt elleville og hopper og danser av glede omkring mødrene sine og sparker i alle retninger. Det er en fryd å se på dem når de hopper og steiler og ruller seg i gresset. De elsker vann og tramper omkring så vannet spruter.

Hester liker ikke å være alene og har lett for å kjede seg. Men hingster og føll må isoleres. Hvis en hest ikke kan klare ensomheten, må man finne et dyr som kan holde den med selskap. Vi måtte skaffe en av våre hingster en sau. De hadde stor glede av hverandre. Verken dag eller natt var det mulig å få sauen til å forlate hesten. En fremragende veddeløpshest som het Allez France hadde en sau som venn, og denne sauen fulgte også med til veddeløpsbanene — men var riktignok ikke med i selve løpet.

August er avvenningstid, en trist periode for hopper og føll. De må atskilles og må verken få se eller høre hverandre. Føllene gir uttrykk for sin sorg ved å vrinske i ett sett i flere dager. Men så kommer de over det. Fra den 1. januar året etter at de er født, blir de kalt ettåringer. Ved de årlige auksjonene i Deauville kan prisen for en ettåring lett komme opp i over en million dollar.

Noen av de hestene som ble født og oppdrettet på vårt stutteri, vant mange premier. En av dem var High Echelon, som vant Prix d’Amérique i 1979 og ble verdensmester i trav.  Vi drev også med oppdrett av andre rasehester som vant en rekke viktige løp.

Kontakt med sannheten

Vi var på det nye stutteriet i flere måneder uten å få besøk av Jehovas vitner. Da foreslo min kone at jeg skulle skrive til en menighet i nærheten og be om at noen kom til oss. Noen dager senere stod et ektepar utenfor døren vår. Personlig kunne jeg ikke tro at Bibelen kom med en nøyaktig beskrivelse av vår tid. Da min kone sa til meg at Guds rike var blitt opprettet i 1914, mente jeg derfor at dette bare var vitnenes egen fortolkning. Jeg hadde aldri sett denne datoen i Bibelen.

Vi hadde en lang samtale med dette ekteparet, som var heltidsforkynnere. Deres forklaringer — spesielt av Daniels bok — vakte min interesse, og jeg gikk med på å ha et bibelstudium. Men det var ikke lett å få plass til det på timeplanen, for jeg var helt oppslukt av arbeidet mitt.

Ekteparet måtte kjøre 25 kilometer når de skulle besøke oss og studere sammen med oss, og det hendte ofte at de måtte dra hjem igjen med uforrettet sak fordi jeg var nødt til å være hos en syk hest eller en fødende hoppe. Men etter hvert som jeg forstod at det var nødvendig å la Rikets interesser og Guds rettferdighet komme i første rekke, gjorde jeg mer for å ’kjøpe den beleilige tid’ til studium. — Efeserne 5: 16; Matteus 6: 33.

Jeg må treffe et valg

Vi begynte snart å gå på møter, og seks måneder senere overvar jeg områdestevnet med temaet «Guds overherredømme», som ble holdt i 1975 i Annecy i det sørøstlige Frankrike. Under dette stevnet begynte det å gå opp for meg at arbeidet mitt ikke var i harmoni med Bibelen. Jeg ble klar over det prinsippet som kommer til uttrykk i Jesaja 65: 11, som tydelig viser at de som «dekker offerbord for Gad», ikke kan ha Guds godkjennelse. Siden vi utelukkende drev avl og oppdrett av veddeløpshester, bidrog vi indirekte til pengespillindustrien. Vår samvittighet tillot ikke at vi lot oss døpe.

Tiden var inne til at vi måtte treffe en viktig avgjørelse. Skulle jeg fortsette med det arbeidet jeg var så glad i, eller skulle jeg innvie livet mitt til Jehova Gud? Siden Guds vilje var blitt det viktigste i livet for meg, drøftet jeg saken med de to eierne og sa opp stillingen min. Jeg måtte fortsette et år til før jeg kunne få avløsning, men ved det neste områdestevnet, som ble holdt i september 1976 i Gargenville (i nærheten av Paris), ble min kone og jeg døpt.

I stutterikretser var det mange som fikk høre om min beslutning. Jeg husker spesielt en kirurg som besøkte oss på stutteriet. Han sa at fra et moralsk synspunkt forstod han godt hvorfor jeg hadde truffet et slikt valg. Da han så seg omkring, var han imponert over den velstand som preget stutteriet — de fargerike blomsterbedene, de panelkledde spiltauene og kilometer på kilometer med rene, hvite gjerder. Han betrodde meg at han på sin side ikke hadde klart å reise de nødvendige midler til vedlikehold og utsmykking av sykehuset sitt.

Jeg har aldri angret på den avgjørelsen jeg traff. Min kone og jeg reiste fra Frankrike i begynnelsen av 1992 for å tjene i et fransktalende distrikt hvor behovet for Rikets forkynnere var større. Der har jeg det privilegium å tjene som eldste i en menighet av Jehovas vitner. Vi slutter oss til det apostelen Paulus sa i Filipperne 3: 8: «For den saks skyld betrakter jeg virkelig også alt som tap på grunn av den langt større verdi som kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, har. På grunn av ham har jeg lidd tap på alt, og jeg betrakter det som en haug med avfall, for at jeg kan vinne Kristus.»

Min kone og jeg er fremdeles begeistret for naturen og for dyr, spesielt hester. Vi ser fram til den dag da menneskenes forhold til dyrene ikke lenger vil være bestemt av et ønske om å oppnå selvisk vinning. — Fortalt av Stephane Jesuspret.