HVERT år dør mellom 50 og 60 millioner ufødte barn fordi mødrene deres får framkalt abort. Kan du forestille deg et slikt tall? Det svarer til at hele Norges befolkning ble utslettet hver måned!

Det er vanskelig å framskaffe nøyaktige tall, for i de fleste land fører myndighetene ikke nøyaktige abortstatistikker. Og i land som har en restriktiv holdning til abort, og der hvor abort er ulovlig, kan ekspertene bare gjette seg til aborttallet. Her følger imidlertid noen fakta om de mange abortene som blir foretatt rundt omkring i verden:

I De forente stater er abort det vanligste kirurgiske inngrepet nest etter fjerning av mandlene. Hvert år blir det utført over 1,5 millioner abortinngrep. Størsteparten av kvinnene — fire av fem — er ugift. Enslige kvinner fikk foretatt svangerskapsavbrudd dobbelt så mange ganger som de satte barn til verden, mens gifte kvinner i gjennomsnitt satte barn til verden ti ganger så ofte som de fikk framkalt abort.

Sør- og Mellom-Amerika — der befolkningen stort sett er katolikker — har de mest restriktive abortlovene i verden. Ikke desto mindre blir det utført massevis av illegale aborter, noe som utgjør en alvorlig helsefare for de kvinnene det gjelder. Brasilianske kvinner fikk for eksempel foretatt cirka fire millioner aborter i fjor. I overkant av 400 000 av disse kvinnene måtte søke medisinsk behandling på grunn av komplikasjoner de pådrog seg. I Latin-Amerika blir omkring en fjerdepart av alle svangerskap avbrutt.

På den andre siden av Atlanterhavet, på det afrikanske kontinent, er lovene også strenge. Skader og dødsfall forekommer ofte, spesielt blant fattige kvinner som søker hjelp hos kvakksalvere.

I mange land i Midtøsten er abortlovene strenge på papiret, men en del kvinner som har råd til å betale de store summene som kreves, søker og får utført abort.

I de fleste vesteuropeiske land er abort tillatt i en viss utstrekning, og de skandinaviske land er de mest liberale. Helsedirektoratet i Storbritannia har ført statistikk over utførte aborter siden abort ble legalisert i 1967. Statistikken viste at samtidig med at antall aborter er fordoblet, har prostitusjonen økt, og det har også funnet sted en økning når det gjelder seksuelt overførte sykdommer, antall barn født utenfor ekteskap og antall tilfelle av sterilitet.

Øst-Europa opplever en tid med store forandringer, noe som også avspeiler seg i abortlovene. I det tidligere Sovjetunionen blir antall aborter pr. år anslått til 11 millioner, et av de høyeste tallene i verdensmålestokk. Gjennomsnittskvinnen i den delen av verden har begrenset adgang til prevensjon og lever under vanskelige økonomiske forhold, og hun får kanskje foretatt fra seks til ni aborter i løpet av sin levetid.

I hele Øst-Europa går tendensen nå i retning av en mer liberal holdning til abort. Et dramatisk eksempel er Romania, der det tidligere regime aktivt motarbeidet abort og forbød prevensjon i den hensikt å stimulere befolkningstilveksten. Kvinner ble tvunget til å føde minst fire barn, og i 1988 var rumenske barnehjem overfylt med barn som ingen ville ha. Etter revolusjonen i 1989 har myndighetene fjernet abortrestriksjonene, og nå blir tre av fire svangerskap avbrutt — det høyeste aborttallet i Europa.

Asia står for det høyeste aborttallet. Folkerepublikken Kina, der det er ettbarnspolitikk og tvungen abort, ligger med sine 14 millioner  aborter pr. år øverst på listen. I Japan pynter kvinnene bitte små figurer med smekker og leker til minne om barna de har fått fjernet ved abort. Befolkningen er svært skeptisk til p-piller, og familieplanlegging skjer først og fremst ved hjelp av abort.

I hele Asia, spesielt i India, har utviklingen innenfor den moderne legevitenskap satt kvinnesaksforkjemperne i en lei knipe. Fostervannsundersøkelser og ultralyd har for eksempel gjort det mulig å fastslå et barns kjønn på et stadig tidligere stadium i svangerskapet. I Østens kulturer har sønner lenge vært høyere verdsatt enn døtre. Der hvor det er lett adgang til både å få fastslått barnets kjønn og å få foretatt abort, blir pikefostre derfor fjernet ved abort i stort antall, noe som fører til at balansen mellom guttefødsler og pikefødsler forskyves. Kvinnebevegelsen befinner seg nå i den paradoksale situasjon at den i virkeligheten forfekter kvinnens rett til å fjerne sitt pikefoster.

Abort medfører en viss risiko og en viss smerte akkurat som tilfellet er med andre inngrep. Under svangerskapet er livmorhalsen tett lukket, noe som tjener til beskyttelse for barnet. Utspiling av livmorhalsen og innføring av instrumenter kan være smertefullt og traumatisk. Når abortinngrepet foretas ved hjelp av vakuumsug, kan inngrepet ta cirka 30 minutter, og i denne tiden har noen kvinner moderate til intense smerter og kramper. Når abortinngrepet foretas ved hjelp av en saltvannsinnsprøytning, blir det i noen tilfelle gjort bruk av prostaglandin, et stoff som framkaller fødselsveer. Sammentrekningene kan vare i flere timer, ja, til og med flere dager og kan være smertefulle og utgjøre en følelsesmessig påkjenning.

Umiddelbare komplikasjoner i forbindelse med abort omfatter sår eller rifter på livmoren og livmorhalsen, blødninger, blodpropper, kramper, feber, brekninger, frostanfall og bivirkninger av bedøvelsesmidler. Faren for infeksjoner er spesielt høy hvis deler av fosteret eller morkaken blir liggende igjen i livmoren. Ufullstendig abort forekommer ofte og kan gjøre det påkrevd med operative inngrep for å fjerne råtnende vev som er blitt igjen, eller til og med fjerne selve livmoren. Offisielle undersøkelser i De forente stater, Storbritannia og det tidligere Tsjekkoslovakia antyder at abort i høy grad øker risikoen for senere sterilitet, svangerskap utenfor livmoren og spontanaborter. Risikoen for å få for tidlig fødte barn og barn med fødselsskader øker også.

Tidligere helsedirektør i USA, C. Everett Koop, bemerket at ingen hadde foretatt «en undersøkelse av den følelsesmessige reaksjonen eller skyldfølelsen hos den kvinnen som har fått framkalt abort, og som nå desperat ønsker seg barn, men ikke er i stand til å få det».

 Blant abortundersøkelsenes referansegrupper burde det ha vært en gruppe som bestod av rene, unge kristne kvinner som bevarer sin jomfruelighet av respekt for Guds lover og for livet. En slik undersøkelse ville ha vist at slike kvinner har et sunnere forhold til andre, større selvrespekt og varig fred i sinnet.

Hvordan føles det for et ufødt barn å ha det trygt og varmt i mors liv og så plutselig bli dødelig såret? Svaret kan vi bare gjette oss til, for det vil aldri være noen som kan fortelle hvordan det egentlig føles.

De fleste aborter blir foretatt i løpet av de første 12 ukene av svangerskapet. På dette tidspunktet kan det vesle fosteret både puste og svelge, og hjertet slår. Det kan bøye de bitte små tærne sine, det kan knytte neven, det kan slå kollbøtter i fostervannet — og det kan føle smerte.

Mange fostre blir sugd ut av livmoren og ned i en beholder ved hjelp av et vakuumrør med en skarp kant. Prosessen kalles vakuumsug. Det kraftige vakuumsuget — 29 ganger kraftigere enn suget i en vanlig støvsuger — river den vesle kroppen i filler. Andre fostre blir abortert ved utskrapning, der en løkkeformet kniv skraper ren livmorslimhinnen og stykker opp fosteret.

 Fostre som er eldre enn 16 uker, dør kanskje som følge av saltforgiftning. Ved hjelp av en lang kanyle stikkes det hull på fosterhinnen, og noe av fostervannet tømmes ut og erstattes av en konsentrert saltoppløsning. Når fosteret svelger og puster, fylles de sarte lungene med den giftige oppløsningen, og det spreller og får krampetrekninger. Giften har en etsende virkning på det øverste hudlaget, så fosteret blir hudløst og innskrumpet. Det får kanskje hjerneblødning. En smertefull død kan inntreffe i løpet av noen få timer, men når veene begynner, cirka et døgn senere, hender det av og til at det blir født et levende, men døende barn.

Hvis fosteret har utviklet seg så mye at disse og lignende metoder ikke er tilstrekkelig til å ta livet av det, gjenstår det én mulighet — hysterotomi, keisersnitt med et annet formål, nemlig å ta liv i stedet for å redde liv. Underlivet og livmoren blir åpnet ved et kirurgisk inngrep, og når barnet blir fjernet, er det nesten alltid levende. Det gråter kanskje til og med. Men det må dø. Noen blir drept med fullt overlegg ved kvelning, drukning eller andre metoder.

I hundrevis av år har legene slått ring om de verdiene som kommer til uttrykk i den edle hippokratiske ed. Eden lyder i utdrag: «Jeg vil aldri foreskrive et legemiddel som kan medføre døden, selv ikke om jeg blir bedt om det, og jeg vil heller ikke gi noe som helst råd i den retning. Jeg vil ikke på noe som helst tidspunkt gi en kvinne et legemiddel eller bruke et instrument i behandlingen av henne i den hensikt å framkalle abort. Jeg vil utøve mitt yrke på en samvittighetsfull og verdig måte.»

Hvilken etisk konflikt opplever leger som foretar abort? Dr. George Flesh sier det slik: «De første abortene jeg foretok, var ikke årsak til følelsesmessige problemer hos meg som sykehuslege. . . . Den misnøyen jeg etter hvert følte, oppstod etter at jeg hadde utført flere hundre abortinngrep. . . . Hvorfor forandret jeg mening? Tidlig i min karriere kom et ektepar til meg og anmodet om abort. Fordi pasientens livmorhals var stram, klarte jeg ikke å utvide den tilstrekkelig til at inngrepet kunne utføres. Jeg bad henne komme tilbake etter en uke, når livmorhalsen var mykere. Paret kom tilbake og sa at de hadde ombestemt seg. Sju måneder senere var jeg med på å hjelpe barnet deres til verden.

Noen år senere lekte jeg med lille Jeffrey i svømmebassenget i tennisklubben der foreldrene hans og jeg var medlemmer. Han var en glad og nydelig liten gutt. Det skremte meg å tenke på at det bare var et teknisk problem som hadde hindret meg i å frata Jeffrey hans livsmuligheter. . . . Jeg mener at det å rive et utviklet foster i filler, det å skille dets lemmer fra hverandre med vold og makt, ganske enkelt fordi moren ønsker det, er en moralsk forkastelig handling som samfunnet ikke burde tillate.»

En sykepleier som sluttet å assistere ved abortinngrep, fortalte om sitt arbeid på en abortklinikk: «En av oppgavene våre bestod i å telle kroppsdelene. . . . Hvis kvinnen drar hjem med noen av fosterets kroppsdeler liggende igjen i livmoren, kan det oppstå alvorlige problemer. Jeg tok de forskjellige kroppsdelene og undersøkte dem omhyggelig for å forsikre meg om at det var to armer, to bein, en torso, et hode. . . . Jeg har fire barn. . . . Det eksisterte dype motsetninger mellom mitt yrkesliv og mitt privatliv som jeg ikke klarte å forsone meg med. . . . Et abortinngrep er en stor påkjenning.»