DE SOM utnytter barn for å tilfredsstille perverse lyster, frarøver barna deres trygghet og deres følelse av uskyld. Men de nøyer seg ikke med dette. De krever enda noe mer av sine ofre, nemlig TAUSHET. For å sikre seg deres taushet spiller de på skamfølelse, hemmelighetskremmeri og direkte trusler. Barna blir derved fratatt sitt beste våpen mot overgrep — viljen til å fortelle om det, til å åpne seg og be en voksen om beskyttelse.

Tragisk nok hender det ofte at de voksne uten å vite det samarbeider med dem som forgriper seg på barn. Hvordan det? Ved å la være å advare mot denne faren, ved å innta en hysj-hysj-holdning til spørsmålet, ved å tro på verserende myter. Uvitenhet, feilinformasjon og taushet betyr trygghet for overgriperne, ikke for ofrene deres.

For eksempel uttalte nylig de katolske biskopene i Canada at det var en «alminnelig avtale om hemmeligholdelse» som hadde muliggjort et utbredt misbruk av barn blant katolske prester i flere årtier. I en artikkel i bladet Time om de mange tilfellene av incest het det også at en «avtale om hemmeligholdelse» var en faktor som «bare bidrar til å forlenge tragedien» i familiene.

Men Time hevdet også at det omsider holder på å bli slutt på dette hemmelighetskremmeriet. Hvorfor? Kort sagt på grunn av opplysning. Som det stod i bladet Asiaweek: «Alle eksperter er enige om at den beste beskyttelse mot misbruk av barn, er at folk er våkne.» For å kunne beskytte barna sine må foreldre forstå hva trusselen består i. Fortsett ikke å leve i uvitenhet på grunn av feiloppfatninger som beskytter overgriperne og ikke barna. — Se rammen på neste side.

Den vise kong Salomo sa til sin sønn at kunnskap, visdom og tenkeevne kunne berge ham fra «den onde vei, fra folk som taler galt og vrangt». (Ordspråkene 2: 10⁠—12; se vers 11 i NW.) Er det ikke nettopp dette barna trenger? Den amerikanske etterretningsorganisasjonen FBI har utgitt en brosjyre om sedelighetsforbrytere (Child Molesters: A Behavioral Analysis). Her kan vi lese følgende i et avsnitt som heter «Det ideelle offer»: «For de fleste barn er seksuallivet et tabubelagt emne som de får få nøyaktige opplysninger om, spesielt fra sine foreldre.» La ikke barna dine bli ’ideelle ofre’. Gi dem seksualopplysning. * Ingen barn bør for eksempel komme i puberteten uten å være klar over hvilke forandringer som vil finne sted i kroppen i denne tiden. Uvitenhet vil forvirre dem og gjøre dem skamfulle — og sårbare.

En kvinne vi kan kalle Jane, ble utsatt for seksuelt misbruk da hun var barn, og mange år senere ble hennes egne to barn også misbrukt seksuelt. Hun forteller: «Vi ble oppdratt på den måten at det aldri var snakk om kjønnslivet. Jeg vokste derfor opp med en følelse av forvirring  hva dette angår. Det var noe skammelig ved det. Og da jeg fikk barn, var det også slik. Jeg kunne snakke med andre folks barn, men ikke med mine egne. Jeg tror at dette er uheldig, for barn er sårbare hvis du ikke snakker med dem om slike ting.»

Barna kan på et tidlig tidspunkt bli opplært til å beskytte seg mot overgrep. Når du lærer barna dine navnet på slike kroppsdeler som vagina, brystene, endetarmsåpningen og penis, bør du fortelle dem at disse stedene på kroppen er fine og spesielle — men de er personlige. «Andre mennesker skal ikke få lov til å ta på dem — ikke engang mor eller far — og ikke engang en lege hvis ikke mor eller far er til stede eller har sagt at det er i orden.» * Det beste er om slike uttalelser kommer fra begge foreldrene eller hver enkelt voksen foresatt.

Forfatteren Sherryll Kraizer nevner i sin bok The Safe Child Book at barn selvfølgelig bør føle at det er riktig å avvise en som antaster dem, eller å skrike eller løpe fra vedkommende, men at mange misbrukte barn i ettertid har forklart at de ikke ville være uhøflige. Barn trenger derfor å vite at noen voksne begår urette handlinger, og at ikke engang barn må adlyde noen som helst som ber dem om å gjøre noe galt. Under slike omstendigheter har et barn full rett til å si nei, akkurat som Daniel og hans venner gjorde da noen voksne i Babylon ville ha dem til å spise uren mat. — Daniel 1: 4, 8; 3: 16⁠—18.

Mange anbefaler en slags «tenk om . . .»-lek som et middel til å undervise barna. Du kan for eksempel spørre: «Tenk om læreren din sa at du skulle slå et annet barn. Hva ville du gjøre da?» Eller: «Tenk om mamma (eller pappa eller en prest eller en politimann) sa at du skulle hoppe ned fra et kjempehøyt hus. Hva ville du gjøre da?» Barnet kommer kanskje med et mangelfullt eller fullstendig galt svar, men vær ikke irritert når du korrigerer det. Leken behøver ikke å virke sjokkerende eller skremmende. Ekspertene anbefaler at den foregår på en hyggelig og kjærlig og gjerne morsom måte.

Dernest må du lære barna å avvise kjærtegn som er upassende, eller som får dem til å føle seg ille til mote. Du kan for eksempel spørre: «Hva vil du gjøre hvis en venn av mamma eller pappa vil kysse deg på en måte som du synes er ekkel?» * Ofte er det best å oppmuntre barnet til å vise hva det vil gjøre, gjerne i en slags lek som før nevnt, hvor dere later som om dere befinner dere i bestemte situasjoner.

På samme måte kan barn lære å motstå forskjellige knep som overgripere benytter seg av. Spør for eksempel: «Tenk om noen sier: ’Du vet jo at jeg er spesielt glad i deg. Kan ikke vi to være venner?’» Når et barn lærer å motstå slike knep, kan du trekke fram andre eksempler. Du kan spørre: «Tenk om noen sier: ’Du vil vel ikke være sånn at jeg blir lei meg?’ Hva vil du si da?» Vis barna hvordan de kan si nei både med ord og et klart og tydelig kroppsspråk. Husk at sedelighetsforbrytere ofte prøver seg fram for å se hvordan barna reagerer på forsiktige tilnærmelser. Barn må derfor lære å stå imot på en bestemt måte og si: «Jeg skal fortelle det til mamma (eller pappa eller en annen foresatt).»

Nøy deg ikke med å gi slik undervisning bare ved en enkelt anledning. Barn trenger mye repetisjon. Bruk din egen dømmekraft når du skal avgjøre hvor detaljerte opplysningene bør være. Men vær grundig.

Vær for eksempel omhyggelig med å avverge et mulig forsøk fra en overgripers side på å få i stand en hemmelig avtale. Barn bør få vite at det aldri er i orden at en voksen ber dem om å holde noe hemmelig for noen av foreldrene. Forsikre dem om at det alltid er riktig å fortelle slikt til foreldrene — selv om de har lovt at de ikke skal gjøre det. (Jevnfør 4. Mosebok 30: 13, 17.) Noen overgripere benytter seg av utpressing overfor barnet hvis de vet at barnet har overtrådt en av familiens regler. «Jeg skal ikke sladre på deg hvis du ikke sladrer på meg», er det budskap de prøver å formidle. Barn bør derfor ha visshet for at de aldri vil få skjenn når de kommer og forteller noe — ikke engang under slike omstendigheter. Det skal være trygt å komme med betroelser.

Du bør også lære barna dine å motstå trusler. Noen sedelighetsforbrytere har drept små dyr i et barns påsyn og truet med å gjøre det samme med barnets foreldre. Andre har kommet med trusler om å krenke offerets yngre søsken. Lær derfor barn at de alltid må fortelle om en som har krenket dem, uansett hva slags skremmende trusler han har kommet med.

I denne forbindelse kan Bibelen være et godt hjelpemiddel i undervisningen. Fordi den framhever Jehovas allmakt så sterkt, kan den ta brodden av overgriperens skremsler. Barn trenger å vite at Jehova kan hjelpe sitt folk uansett hvilke trusler som blir rettet mot dem. (Daniel 3: 8⁠—30) Til og med når onde mennesker skader dem som Jehova elsker, kan han alltid rette opp skaden senere og gjøre alt godt igjen. (Job, kapitlene 1, 2; 42: 10⁠—17; Jesaja 65: 17) Du bør forsikre barna om at Jehova ser alt, også de menneskene som gjør onde handlinger, og de gode menneskene som gjør sitt beste for å motstå dem. — Jevnfør Hebreerne 4: 13.

Det hører til sjeldenhetene at pedofile bruker fysisk makt når de forgriper seg på barn. De foretrekker vanligvis å gjøre seg til venns med barna først. Jesu anbefaling om å være «forsiktige som slanger» passer derfor også i denne forbindelse. (Matteus 10: 16) Det at foreldrene fører kjærlig tilsyn med barna sine, er noe av det som gir best beskyttelse mot overgrep. Noen sedelighetsforbrytere er på utkikk etter et barn som er alene på et offentlig sted, og innleder en samtale for å vekke barnets nysgjerrighet. («Liker du motorsykler?» «Kom og se på de små valpene jeg har i bilen min.») Du kan naturligvis ikke være sammen med barna dine til enhver tid. Og pedagoger er klar over at barn trenger en viss bevegelsesfrihet. Men kloke foreldre er forsiktige med å gi barna for stor frihet på et for tidlig tidspunkt.

 Pass på å gjøre deg godt kjent med alle voksne eller ungdommer som har med barna dine å gjøre, og vær ekstra forsiktig når du avgjør hvem som skal passe barna i ditt fravær. Skjerp oppmerksomheten overfor barnevakter som får barna dine til å føle seg ille til mote. Vær også på vakt mot tenåringer som viser overdreven interesse for mindre barn og ikke har venner på sin egen alder. Undersøk forholdene ved daginstitusjoner og førskoler. Få en omvisning på hele anlegget og snakk med de ansatte og legg nøye merke til hvordan forholdet er mellom dem og barna. Spør om de har noe imot at du stikker innom og ser til barna dine til tilfeldige tider. Hvis de ikke tillater dette, bør du tenke over om du skal vurdere andre muligheter. — Se Våkn opp! for 8. desember 1987, sidene 3⁠—11.

Dessverre kan ikke engang de beste foreldre ha kontroll med alt som skjer med barna deres. — Forkynneren 9: 11, NW.

Men hvis foreldrene samarbeider, er det likevel noe de kan ha kontroll med: miljøet i hjemmet. Og siden det er i hjemmet de fleste overgrep mot barn finner sted, vil dette være temaet i den neste artikkelen.