Feiloppfatning: De som misbruker barn seksuelt, er vanligvis fremmede, utilregnelige og mislykkede individer som bortfører barn og bruker vold når de begår sine overgrep.

I de aller fleste tilfellene — mellom 85 og 90 prosent ifølge enkelte overslag — er gjerningsmannen en person barnet kjenner og har tillit til. Slike som misbruker barn, foretrekker ofte å manipulere barnet litt etter litt til å være med på seksuelle handlinger, framfor å bruke makt. De utnytter barnets manglende erfaring og begrensede evne til å tenke fornuftig. (Jevnfør 1. Korinter 13: 11 og Ordspråkene 22: 15.) Den slags sedelighetsforbrytere er ikke slike sjuskete undermålere som folk gjerne forestiller seg. Mange er ganske religiøse, respekterte og avholdte folk i lokalsamfunnet. Ifølge den amerikanske etterretningsorganisasjonen FBI «er det meningsløst å gå ut fra at en bestemt mann ikke kan være pedofil bare fordi han er hyggelig, går i kirke, er arbeidsom, snill mot dyr, og så videre». Nyere forskning viser at det også er galt å gå ut fra at alle pedofile er av hankjønn, eller at alle ofre er av hunkjønn.

Feiloppfatning: Barn fantaserer eller lyver om seksuelt misbruk.

Under normale omstendigheter mangler barn den erfaring eller fremmelighet på det seksuelle område som må til for at de skal finne på direkte påstander om misbruk, selv om små barn kanskje kan blande sammen visse detaljer. Selv de mest skeptiske forskere er enige i at de fleste påstander om misbruk har sin rot i virkeligheten. I en bok om emnet (Sex Abuse Hysteria—Salem Witch Trials Revisited) blir søkelyset rettet mot falske beskyldninger om seksuelt misbruk. * I denne boken innrømmes det: «Faktisk seksuelt misbruk av barn er utbredt, og de aller fleste påstander om seksuelt misbruk av barn . . . er sannsynligvis riktige (kanskje 95 prosent eller flere).» Barn finner det svært vanskelig å fortelle om den slags misbruk. Når de lyver om slikt, er det oftest for å benekte at det har funnet sted, selv om det faktisk har skjedd.

Feiloppfatning: Barn er forførende og får ofte gjerningsmannen til å misbruke dem ved den måten de oppfører seg på.

Denne oppfatningen er spesielt forkvaklet siden den faktisk legger skylden for overgrepet på offeret. Barn har ingen virkelig oppfatning av seksualitet. De har ingen forestilling om hva seksuelle handlinger innebærer, eller hvordan de vil påvirke dem. De er derfor ikke i stand til å samtykke i dem på noen forstandsmessig måte. Det er overgriperen, og overgriperen alene, som bærer skylden for det seksuelle overgrepet. — Jevnfør Lukas 11: 11, 12.

Feiloppfatning: Når barn avslører overgrep, bør foreldrene lære dem å unnlate å snakke om det og få dem til å ’legge det bak seg’.

Hvem har størst nytte av at barnet tier om overgrepet? Er det ikke overgriperen? Undersøkelser har brakt for dagen at benektelse og følelsesmessig fortrengning kan være den minst effektive måten å forholde seg på til den uhyggelige opplevelsen som seksuelt misbruk er. I Storbritannia ble det gjort en undersøkelse av ni forskjellige måter å forholde seg på, som var blitt anvendt av en gruppe voksne som hadde vært utsatt for incest i barndommen. De som benektet, unngikk eller fortrengte opplevelsen, led under størst følelsesmessig feiltilpasning og fortvilelse som voksne. Hvis du ble utsatt for et rått overfall, ville du da like å få beskjed om at du ikke måtte snakke om det? Hvorfor skulle da barn få en slik oppfordring? Hvis barn får anledning til å vise en normal reaksjon på en slik uhyggelig hendelse, for eksempel sorg, sinne og fortvilelse, kan det til slutt bli mulig for dem å legge overgrepet bak seg.