Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Et likevektig syn på populære skikker

Et likevektig syn på populære skikker

Hva Bibelen sier

Et likevektig syn på populære skikker

«DET FINNES INGEN FRAMGANGSMÅTE SOM IKKE PÅ ET ELLER ANNET TIDSPUNKT OG PÅ ET ELLER ANNET STED ER BLITT FORDØMT, OG SOM PÅ ET ANNET TIDSPUNKT OG PÅ ET ANNET STED ER BLITT PÅLAGT SOM EN PLIKT.»

MED denne observasjonen oppsummerer den irske historikeren William Lecky hvor uberegnelig folks natur er. Hans uttalelse kan også anvendes på skikker og tradisjoner opp gjennom tidene. Mange skikker som en gang ble sett på som en viktig del av dagliglivet, er senere blitt fordømt. Dette er ikke overraskende, for «denne verdens scene skifter,» som den kristne apostelen Paulus sa. — 1. Korinter 7: 31.

Ja, menneskesamfunnet forandrer seg stadig. Dette gir seg ofte utslag i store endringer i holdninger og sosiale vaner. De kristne skal ’ikke være en del av verden’ — det vil si, de skal være atskilt fra menneskesamfunnet, som er fremmedgjort for Gud. Bibelen peker på at de kristne likevel er «i verden», og den krever ikke at de skal isolere seg. Derfor er det viktig å ha et likevektig syn på skikker. — Johannes 17: 11, 14—16; 2. Korinter 6: 14—17; Efeserne 4: 17—19; 2. Peter 2: 20.

Hva er skikker?

Skikker er handlinger som er forbundet med det sosiale liv, og som er vanlig på et bestemt sted eller for en bestemt gruppe mennesker. Noen skikker, for eksempel vanlig bordskikk og takt og tone, kan ha oppstått ut fra behovet for å regulere folks oppførsel i deres omgang med andre og sette dem i stand til å samarbeide på en sivilisert og gjensidig respektfull måte. I slike situasjoner kan sosiale skikker sammenlignes med olje som får forholdet mennesker imellom til å fungere knirkefritt.

Skikker er blitt sterkt påvirket av religion. Mange skikker skriver seg faktisk fra gammel overtro og ikke-bibelske religiøse oppfatninger. Det å gi blomster til en som sørger over tapet av en av sine kjære, kan ha sin opprinnelse i religiøs overtro. * Blått — en farge som man ofte forbinder med nyfødte guttebarn — trodde man skremte vekk demoner. Maskara tjente som beskyttelse mot det onde øye, mens leppestift ble brukt for å skremme onde ånder fra å trenge seg inn gjennom en kvinnes munn for å besette henne. Til og med noe så harmløst som å holde seg for munnen når man gjesper, skriver seg antagelig fra den oppfatning at sjelen kunne flykte ut gjennom munnen hvis den stod vidt åpen. Men i årenes løp er den religiøse tilknytningen blitt borte, og i dag har disse handlingene eller skikkene ingen religiøs betydning.

Hva de kristne må tenke på

Når en kristen skal avgjøre hvorvidt han skal følge en bestemt skikk, bør det viktigste for ham være hva som er Guds synspunkt, slik det kommer til uttrykk i Bibelen. I fortiden fordømte Gud visse handlinger som kan ha vært tolerert i enkelte samfunn. Disse innbefattet barneofring, misbruk av blod og forskjellige seksuelle handlinger. (3. Mosebok 17: 13, 14; 18: 1—30; 5. Mosebok 18: 10) Visse skikker som er vanlige i dag, er helt klart heller ikke i samsvar med bibelske prinsipper. Blant disse er ikke-bibelske tradisjoner som er forbundet med religiøse høytider, for eksempel jul og påske, eller med overtroiske skikker i forbindelse med spiritisme.

Men hva med skikker som kanskje en gang har vært forbundet med tvilsomme handlinger, men som i dag blir sett på som vanlig skikk og bruk? Mange populære bryllupsskikker, for eksempel det å gi hverandre ringer og å spise en spesiell bryllupskake, kan være av hedensk opprinnelse. Betyr det at det er forbudt for de kristne å overholde slike skikker? Må de kristne foreta en nøye gransking av hver eneste skikk i samfunnet for å finne ut om den noen gang eller på noe sted har vært forbundet med noe negativt?

Paulus peker på at «hvor Jehovas ånd er, er det frihet». (2. Korinter 3: 17; Jakob 1: 25) Gud vil at vi skal bruke denne friheten, ikke til å tilfredsstille selviske ønsker, men til å oppøve vår skjelneevne til å skjelne mellom rett og galt. (Galaterne 5: 13; Hebreerne 5: 14; 1. Peter 2: 16) Derfor lager ikke Jehovas vitner faste regler når det gjelder spørsmål hvor det ikke er snakk om noe tydelig brudd på bibelske prinsipper. I stedet må enhver kristen ta omstendighetene i betraktning og treffe en personlig avgjørelse.

Søk andres beste

Betyr dette at det alltid er passende å delta i en bestemt skikk så lenge den ikke er direkte i strid med Bibelens lære? Nei. (Galaterne 5: 13) Paulus viste at en kristen ikke bare skal søke sitt eget beste, «men de manges». En kristen bør gjøre «alt til Guds ære» og ikke bli «årsak til snubling». (1. Korinter 10: 31—33) En som søker å oppnå Guds godkjennelse, vil derfor spørre seg selv: Hvordan betrakter andre denne skikken? Forbinder samfunnet skikken med noe som er støtende? Vil det at jeg deltar, kunne tolkes dit hen at jeg samtykker i skikker og oppfatninger som mishager Gud? — 1. Korinter 9: 19, 23; 10: 23, 24.

Selv om visse skikker kan være nokså harmløse, kan de noen steder bli praktisert på en måte som er i strid med bibelske prinsipper. Ved visse anledninger kan for eksempel det å gi blomster ha en spesiell betydning som er i strid med Bibelens lære. Så hva bør en kristen først og fremst være opptatt av? Selv om det kan være grunn til å undersøke opprinnelsen til en bestemt skikk, er det i noen tilfeller viktigere å tenke på hva skikken betyr for folk på det nåværende tidspunkt og på det stedet hvor en nå bor. Hvis en skikk innebærer noe ubibelsk eller negativt i en bestemt periode av året eller under visse omstendigheter, kan det være klokt av en kristen å unngå å følge den på det tidspunktet.

Paulus bad om at de kristnes kjærlighet stadig måtte «bli mer og mer rik i tilknytning til nøyaktig kunnskap og full skjelneevne». Når de kristne har et likevektig syn på populære skikker, kan de ’forvisse seg om de viktigere ting, slik at de kan være plettfrie og ikke får andre til å snuble’. (Filipperne 1: 9, 10) Samtidig vil de la sin «rimelighet bli kjent for alle mennesker». — Filipperne 4: 5.

[Fotnote]

^ avsn. 8 Ifølge visse antropologer ble blomsterbuketter noen ganger brukt som offergaver til de døde for å avverge at de hjemsøkte de levende.

[Bilder på side 26]

Noen gamle skikker, for eksempel å holde seg for munnen når man gjesper, og å gi blomster til en som sørger over tapet av en av sine kjære, har mistet sin opprinnelige betydning