Hjelp til torturofre

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I DANMARK

«DET ER LETTERE Å HELBREDE ET BRUKKET BEN ENN EN KNEKKET SJEL.» — Dr. Inge Genefke.

EN UNG mann rusler nedover en fredelig gate i en europeisk by og stopper opp for å se på noen varer i et utstillingsvindu. Plutselig begynner han å skjelve på hendene. Knærne hans dirrer. Han griper seg til strupen som om han holder på å kveles. I vinduet har han nettopp sett speilbildet av to uniformerte politimenn. Den unge mannen har ikke brutt noen lover, og han har ingen grunn til å være redd. Men bare synet av menn i uniform fører ham tilbake til et sted tusenvis av kilometer borte og til en tid for flere år siden da han ble utsatt for tortur.

Dette kunne ha vært historien til hvem som helst av flere millioner menn, kvinner og barn. Det kunne ha vært historien til en du kjenner. En flyktning eller en innvandrer som har flyttet til nabolaget ditt, kan være et offer for grusom mishandling. Barna hans går kanskje på samme skole som barna dine. Du kjenner ham kanskje som en stille, rolig og høflig nabo som stort sett holder seg for seg selv. Men skinnet kan bedra; det kan skjule den indre uroen som torturofferet føler mens han kjemper med minner om fysiske og psykiske lidelser. Bestemte scener eller lyder kan få ham til å gjenoppleve tidligere redsler. Et offer forteller: «Når jeg hører et spedbarn gråte, tenker jeg på folk jeg hørte gråte i fengselet. Når jeg hører en susende lyd i luften, tenker jeg på kjeppen som beveget seg opp og ned — den lyden den laget like før den traff meg.»

Tortur er ikke bare et redskap for politiske ekstremister og terroristgrupper. I en rekke land anvendes det også av militæret og politiet. Hvorfor? Tortur kan være en rask og effektiv metode for å innhente opplysninger, framtvinge tilståelser, skaffe fellende beviser eller ta hevn. Ifølge den danske legen Inge Genefke, som er en av verdens fremste eksperter på behandling av torturofre, har visse regjeringer «kommet til makten og beholdt sin posisjon gjennom bruk av tortur». Et offer sier det slik: «De ønsket å knekke meg for at andre skulle få se  hvordan det går med dem som kritiserer regjeringen.»

Mange forestiller seg kanskje at bruk av tortur var noe som hørte den mørke middelalder til. I 1948 vedtok jo FN Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som sier: «Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.» (Artikkel 5) Men ifølge enkelte eksperter er opptil 35 prosent av flyktningene i verden blitt utsatt for tortur. Hvorfor er tortur så utbredt? Hvilken virkning har den på ofrene, og hva kan man gjøre for å hjelpe dem?

Ettervirkningene

Mange torturofre flykter forståelig nok fra sitt hjemland for å begynne et nytt liv et annet sted. Men endrede omgivelser er ikke ensbetydende med at de fysiske og psykiske lidelsene opphører. Torturofferet kan for eksempel ha skyldfølelse fordi han ikke kan beskytte slektninger eller venner mot å bli mishandlet. Han utvikler kanskje også dyp mistillit til andre og ser en potensiell angiver i alle han møter. «Torturofferet er for alltid henvist til å være en fremmed,» sier forfatteren Carsten Jensen. «Han har mistet tilliten til omverdenen for bestandig.»

Resultatet er en blanding av fysiske og psykiske traumer som kan forvirre offeret og alle som prøver å hjelpe ham. De fysiske problemene er i noen tilfeller lette å behandle, men slik er det ikke med de psykiske problemene. Dr. Genefke forteller: «Til å begynne med tenkte vi: ’Greit nok, vi lapper dem sammen, får de brukne bena på plass og sender dem hjem.’ Men vi oppdaget fort at det først og fremst var smerten i hjerte og sjel som var i ferd med å ødelegge dem.» Hun sier likevel: «Til vår overraskelse har vi funnet ut at det er mulig å gi ofrene lindring og hjelp, selv om det er gått mange år.»

I 1982 opprettet Inge Genefke sammen med andre danske leger en liten avdeling på Rigshospitalet i København for å behandle flyktninger som var torturofre. Fra denne spede begynnelsen vokste det fram et globalt nettverk under navnet Det internasjonale rehabiliteringsråd for torturofre (IRCT). Rådets hovedkontor i København fører tilsyn med over 100 behandlingssentre verden over. I årenes løp har rådet fått stor erfaring i å behandle torturofre.

Hvordan man kan gi støtte

Det er ofte til hjelp for ofrene å snakke ut om sine opplevelser. Et informasjonshefte utgitt av IRCT sier: «For et par tiår siden var torturofre i mange tilfeller ofre i dobbelt forstand. For det første ved at de var blitt utsatt for selve den fysiske/psykiske torturhandlingen, og for det andre ved at de ikke var i stand til å snakke om det.»

Det skal innrømmes at det ikke er hyggelig å snakke om noe så grusomt som tortur. Men hvis et torturoffer ønsker å betro seg til en venn, og vennen ikke vil lytte, kan offeret synke enda dypere ned i fortvilelsens avgrunn. Det er derfor viktig for offeret å bli forsikret om at det finnes noen som bryr seg om hans situasjon. Man bør selvfølgelig ikke blande seg opp i en annens privatliv. Det er offeret selv som må avgjøre om, når og med hvem han eller hun ønsker å snakke om det som har foregått. — Ordspråkene 17: 17; 1. Tessaloniker 5: 14.

 De fleste eksperter anbefaler at man tar både de fysiske og de følelsesmessige sidene ved tortur i betraktning. Rehabiliteringen krever i noen tilfeller profesjonell hjelp. Visse behandlingsmetoder innbefatter øvelser i pusteteknikk og kommunikasjon. * Følelsen av skam er vanligvis et av de første problemene man prøver å gjøre noe med. En terapeut fortalte en kvinne som gjentatte ganger var blitt voldtatt og slått: «Det er normalt å føle skam. Men det er ikke din skam. Skammen tilhører dem som gjorde dette mot deg.»

Overlevende fra konsentrasjonsleirer

Under den annen verdenskrig ble millioner av mennesker utsatt for skjendig og nedverdigende tortur i Hitlers konsentrasjonsleirer. Blant disse var tusenvis av Jehovas vitner som ble forfulgt fordi de nektet å avsverge sin religiøse overbevisning. Det er tydelig at deres tro hjalp dem til å holde ut under slike vanskelige forhold. Hvordan?

Lenge før disse kristne ble sperret inne, hadde de nøye studert Guds Ord. De ble derfor ikke brakt ut av fatning da det oppstod prøvelser, og de gav heller ikke Gud skylden da lidelsene ikke opphørte med det samme. Gjennom sitt studium av Bibelen hadde Jehovas vitner lært hvorfor Gud tillater ondskap, og hvordan han vil fjerne ondskapen når hans tid er inne til det. De hadde også lært at Jehova «elsker rett», og at han blir opprørt når noen mishandler sine medmennesker. — Salme 37: 28; Sakarja 2: 8, 9.

Mange av disse overlevende fra konsentrasjonsleirene har naturligvis måttet kjempe med de traumatiske ettervirkningene av den prøvelsen de har gjennomgått. I den forbindelse har de fått stor styrke ved å følge apostelen Paulus’ veiledning. Da Paulus vansmektet i et romersk fengsel, noe som med god grunn kunne ha gjort ham bekymret, skrev han til sine trosfeller: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus.» — Filipperne 1: 13; 4: 6, 7.

Gjennom sitt studium av Bibelen har disse menneskene, som har bevart sin ulastelighet, lært at Gud har lovt å gjøre jorden til et paradis, der de smertelige følgene av slik nedverdigende behandling som tortur til slutt vil bli fjernet.

Jehovas vitner gjør dette bibelske håpet kjent for sine medmennesker i over 230 land. På grunn av de urolige verdensforholdene kommer de i kontakt med mange som er blitt utsatt for umenneskelig behandling. Når Jehovas vitner møter torturofre, prøver de å gjøre dem kjent med Bibelens løfte om en lys framtid. Så lykkelige de er for å kunne utbre det gode budskap om en framtid da tortur vil være fjernet for bestandig! — Jesaja 65: 17; Åpenbaringen 21: 4.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 24]

«INGEN MÅ UTSETTES FOR TORTUR ELLER GRUSOM, UMENNESKELIG ELLER NEDVERDIGENDE BEHANDLING ELLER STRAFF.» — Artikkel 5, Verdenserklæringen om menneskerettighetene

[Ramme på side 25]

HVORDAN DU KAN HJELPE

HVIS DU KJENNER EN SOM PRØVER Å KOMME SEG ETTER VIRKNINGENE AV TORTUR, KAN DU KANSKJE BRUKE DE FØLGENDE FORSLAGENE:

● Vis empati. Du kan si: «Jeg vet at det er mange problemer i det landet du kommer fra. Hvordan går det med deg?» — Matteus 7: 12; Romerne 15: 1.

● La være å stikke nesen i andres saker eller å være for pågående med hensyn til å gi hjelp. Vær i stedet vennlig og omtenksom. La torturofferet få vite at du er villig til å lytte. — Jakob 1: 19.

● Unngå å være altfor hjelpsom. Berøv ikke torturofferet hans selvrespekt eller rett til privatliv. Tanken er å hjelpe ham med å bære sin byrde, ikke å overta den helt og holdent.