Kartlegging av himmelen — før og nå
Kartlegging av himmelen — før og nå
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NEDERLAND
SYNET av funklende stjerner på en svart, fløyelsaktig nattehimmel har ofte fylt menneskene med ærefrykt. Og opp gjennom historien er de ofte blitt tilskyndt til å uttrykke sin beundring for Skaperen av en slik prakt. En poet sa for lang tid siden: «Himlene forkynner Guds herlighet, og om hans henders verk forteller det utstrakte rom.» (Salme 19: 1) Men fortidens iakttakere av nattehimmelen så mer enn dens prakt.
Figurer på himmelen blir oppdaget
Astronomer i gammel tid la merke til at det virket som om alle stjernene beveget seg på en ordnet måte. Selv om stjernene beveget seg fra øst til vest på himmelen, forandret de ikke posisjoner i forhold til hverandre. * Med andre ord var de samme særegne sammenstillingene av stjerner synlige hver kveld. Siden man gjerne ville ha litt system på disse utallige lyspunktene, ble stjerner ordnet i grupper. Når man brukte litt fantasi, lignet disse gruppene på dyr, mennesker eller livløse gjenstander. På den måten oppstod den tradisjon å lage stjernebilder av bestemte mønstre som stjernene dannet.
Noen av de stjernebildene vi kjenner i dag, ble først beskrevet i det gamle Babylon. Blant disse er de tolv stjernebildene som utgjør tegnene i Dyrekretsen. Disse har spilt — og spiller fortsatt — en viktig rolle innen astrologi, en spådomskunst som baserer seg på stjernenes antatte innflytelse på menneskenes anliggender. Men det å se etter varsler i stjernene blir fordømt i Bibelen. (5. Mosebok 18: 10—12) Tilbedere av Jehova Gud var likevel klar over at det fantes stjernebilder. Den bibelske boken Job omtaler for eksempel Jehova som den som «danner stjernebildet Asj, stjernebildet Kesil og stjernebildet Kima». — Job 9: 9.
Navnene på mange av de stjernebildene vi kjenner i dag, stammer fra gresk mytologi. Navn som Cepheus, Kassiopeia, Andromeda og Herkules er fortsatt å finne på moderne stjernekart.
Stjernekart i gammel tid
Omkring år 150 e.v.t. laget den greske astronomen Ptolemaios et verk hvor han sammenfattet datidens astronomiske viten. Dette verket, som heter Almagest, inneholder en liste over 48 stjernebilder. På kart og atlas som ble laget i århundrene etter Ptolemaios’ tid, beskrives de samme 48 stjernebildene. Det var faktisk ikke før omkring på 1500-tallet at antall stjernebilder ble forandret. * Senere ble ytterligere 40 lagt til. I 1922 vedtok Den internasjonale astronomiske union en offisiell liste over disse 88 stjernebildene.
Foruten stjernebilder inneholder Ptolemaios’ verk en liste over mer enn tusen stjerner og også opplysninger om deres lysstyrke og posisjon på himmelen. Ptolemaios oppgir ikke bare posisjonen til en stjerne i lengdegrad og breddegrad, men han går enda mer i detalj. En stjerne som er en del av stjernebildet Ursa Major, eller Store bjørn, blir for eksempel beskrevet som «stjernen som danner begynnelsen av halen», og en komets posisjon blir oppgitt som «til venstre for Andromedas høyre kne». Så som en lærebok kommenterer: «Enhver god astronom måtte kunne himmellegemenes anatomi!»
Men hvorfor befinner de eldste stjernebildene seg på nordhimmelen? En som tegner kart over stjernehimmelen, sier at det er fordi den tradisjon å betrakte bestemte grupper av stjerner som stjernebilder oppstod i middelhavsområdet, hvor nordhimmelen er synlig. Først senere, da man begynte å utforske sørhimmelen, ble nye stjernebilder identifisert. Noen av disse nyere stjernebildene har navn som Smelteovnen, Uret, Mikroskopet og Teleskopet.
«Den kristne stjernehimmel»
I 1627 utgav den tyske lærde Julius Schiller et stjerneatlas som ble kalt Coelum Stellatum Christianum (Den kristne stjernehimmel). Han syntes det var på tide å gjøre stjernehimmelen mindre hedensk. Han satte seg derfor fore å fjerne de hedenske figurene fra himmelen og erstatte dem med bibelske skikkelser. Boken The Mapping of the Heavens forklarer at han viet «nordhimmelen til Det nye testamente og sørhimmelen til Det gamle testamente». ’Schillers sørlige halvkule ble forvandlet til en kavalkade av personer fra Det gamle testamente — Job erstattet Inderen og Påfuglen, Kentauren ble forvandlet til Abraham og Isak.’ På den nordlige halvkule ’ble Kassiopeia til Maria Magdalena, Perseus ble til St. Paulus, mens Dyrekretsens tolv tegn lettvint ble erstattet med de tolv apostler’.
Det var bare ett lite stjernebilde som overlevde denne opprydningen. Det var Duen, som angivelig skulle forestille den duen som Noah sendte ut for å finne tørt land.
Kart i forandring
Med tiden ble stjernekartene forandret. Etter at teleskopet ble tatt i bruk på 1600-tallet, ble det nødvendig med kart som oppgav mer nøyaktige posisjoner på stjernene. Dessuten ble de kunstferdige dekorasjonene som hadde preget tidligere kart, etter hvert mindre fremtredende og til slutt helt borte. I dag inneholder de fleste stjerneatlas kun stjerner, stjernehoper, stjernetåker, galakser og andre legemer som er av interesse for en iakttaker av nattehimmelen.
På midten av 1800-tallet begynte man å lage mer detaljerte kataloger. En av pionerene på dette området var den tyske astronomen Friedrich Wilhelm Argelander. Sammen med en rekke medhjelpere satte han i gang det store prosjektet å lage en katalog over stjernene på nordhimmelen. Ved hjelp av et teleskop lokaliserte de omkring 325 000 stjerner og beregnet hver enkelts posisjon og lysstyrke. Siden det observatoriet de arbeidet i, lå i den tyske byen Bonn, ble katalogen kjent under navnet Bonner Durchmusterung. Den ble utgitt i 1863. Etter at Argelander var død, ble arbeidet hans ført videre av en av hans medhjelpere, som kartla stjernene på sørhimmelen og utgav verket Südliche Bonner Durchmusterung. I 1930 ble den siste av disse katalogene utgitt. Den kom ut i Cordoba i Argentina. Disse katalogene har beholdt sin verdi fram til i dag.
I dag og i morgen
Verket til Argelander og hans etterfølgere ble etterfulgt av enda bedre kataloger. Men i den senere tid, etter at romteleskoper ble tatt i bruk, ble det mulig å gjøre ting i forbindelse med kartlegging som hadde vært uhørt. Ved hjelp av romteleskopet Hubble har astronomer nå utarbeidet en katalog over omtrent 15 millioner stjerner!
Nytt innen kartlegging av himmelen er to nye kataloger som den europeiske romorganisasjonen ESA har utgitt. De er grunnlagt på observasjoner som er foretatt av romteleskopet i satellitten Hipparcos. Disse katalogene er de mest nøyaktige som finnes. Ut fra dem er det blitt laget nye stjerneatlas. Et av dem er et omfattende atlas i tre bind, Millennium Star Atlas.
Den tittelen minner kanskje bibellesere om millenniet, eller Kristi tusenårige fredsrike, som blir omtalt i Bibelen. (Åpenbaringen 20: 4) I løpet av den tidsperioden vil menneskene utvilsomt lære mye mer om det ærefryktinngytende universet, som selv dagens mest omfattende stjerneatlas bare kan kartlegge en liten del av.
[Fotnote]
^ avsn. 5 Det folk i gammel tid ikke var klar over, var at stjernenes tilsynelatende bevegelse ble forårsaket av at jorden dreide om sin egen akse. Det er også derfor det ser ut som om solen står opp og går ned.
^ avsn. 9 Disse 48 stjernebildene var kjent i Mesopotamia, i middelhavsområdet og i Europa. Senere ble de også kjent for dem som utvandret til Nord-Amerika og Australia. Men andre folk, for eksempel kineserne og de nordamerikanske indianerne, fulgte en annen oppdeling av himmelen.
[Bilde på side 25]
Apianus’ stjernekart fra 1540
[Rettigheter]
Med tillatelse av British Library (kart C.6.d.5.: Apian’s Star Chart)
[Bilde på side 26]
Den sørlige halvkule, slik den blir framstilt på kart fra 1800-tallet
[Rettigheter]
© 1998 Visual Language
[Bilde på side 27]
Stjernebildet Orion, slik det blir framstilt på et moderne stjernekart
[Bilderettigheter på side 27]
Bakgrunn på sidene 25—27: Gjengitt med tillatelse av ROE/Anglo-Australian Observatory, fotografert av David Malin