Hva Bibelen sier

Er det alltid galt å lyve?

«EN LITEN UNØYAKTIGHET KAN NOEN GANGER SPARE EN FOR MENGDER AV FORKLARINGER.»

DENNE uttalelsen illustrerer hvilket syn mange har på det å lyve. De resonnerer som så at det ikke er galt å lyve så lenge det ikke skader noen. Et slikt syn, som kan kalles «situasjonsbestemt moral», går ut på at den eneste lov man trenger å følge, er den såkalte kjærlighetens lov. Forfatteren Diane Komp forklarer med andre ord: «Hvis du har et rett motiv og de rette hensikter, . . . spiller det ingen rolle at du lyver.»

Et slikt synspunkt er vanlig i vår tid. Samfunnet er blitt rystet av skandaler der det er kommet fram at framstående politikere og andre av verdens ledere har benyttet seg av løgn. Mange er blitt påvirket av en slik oppførsel, noe som har ført til at de har fått en mer avslappet holdning til det å snakke sant. I noen kretser er det å lyve til og med blitt vanlig praksis. «Jeg blir betalt for å lyve. Hvis jeg lyver, vinner jeg konkurranser innen salg og får flott omtale hvert år. . . . Det ser ut til at dette er sentralt i opplæringen innen detaljsalg overalt,» sier en selger. Mange mener at det ikke er så galt å komme med såkalte små, hvite løgner. Er dette riktig? Er det tillatt for en kristen å lyve i enkelte situasjoner?

Bibelens opphøyde norm

Bibelen fordømmer klart og tydelig alle former for løgn. «[Gud] skal tilintetgjøre dem som taler løgn,» sier salmisten. (Salme 5: 6; se Åpenbaringen 22: 15.) I Ordspråkene 6: 16—19 nevner Bibelen sju ting som Jehova avskyr. To av de tingene som blir nevnt, er «en falsk tunge» og «et falskt vitne som slynger ut løgner». Hvorfor? Fordi Jehova hater den skade som løgn fører med seg. Det er en av grunnene til at Jesus kalte Satan en løgner og en manndraper. Satans løgner førte med seg elendighet og død for menneskeheten. — 1. Mosebok 3: 4, 5; Johannes 8: 44; Romerne 5: 12.

Noe som viser hvor alvorlig Jehova ser på det å lyve, er det som skjedde med Ananias og Saffira. De løy med fullt overlegg for apostlene i et forsøk på å framstå som mer gavmilde enn det de i virkeligheten var. Deres handling var bevisst og planlagt. Apostelen  Peter sa derfor: «Det er ikke overfor mennesker [dere] har drevet falskt spill, men overfor Gud.» Av den grunn døde begge to for Guds hånd. — Apostlenes gjerninger 5: 1—10.

Flere år senere formante apostelen Paulus de kristne: «Lyv ikke for hverandre.» (Kolosserne 3: 9) Det er spesielt viktig å følge denne formaningen i den kristne menighet. Jesus sa at kjennetegnet på hans sanne etterfølgere skulle være den kjærlighet som er basert på prinsipper. (Johannes 13: 34, 35) En slik ekte kjærlighet kan bare vokse og trives i et miljø som er fullstendig preget av ærlighet og tillit. Det er vanskelig for oss å være glad i noen hvis vi ikke alltid kan stole på at de forteller oss sannheten.

Selv om all løgn er forkastelig, er noen løgner mer alvorlige enn andre. Én lyver kanskje på grunn av forlegenhet eller frykt. En annen er kanskje mer ondskapsfull og har gjort det til en vane å lyve, i den hensikt å skade eller såre noen. En som har en slik ondsinnet innstilling og lyver med vilje, er en fare for andre, og hvis han ikke angrer, vil han bli utelukket fra menigheten. Ikke alle løgner er ondt ment, og en bør derfor passe på at en ikke er unødig fordømmende, men heller forvisser seg om at en kjenner til alle faktorer som er inne i bildet, når noen har løyet. Motivene og formildende omstendigheter bør tas i betraktning. — Jakob 2: 13.

«Forsiktige som slanger»

Det at vi skal være sannferdige, betyr selvfølgelig ikke at vi er forpliktet til å røpe alle opplysninger for enhver som spør om det. Jesus sa i Matteus 7: 6: «Gi ikke det som er hellig, til hunder, og kast heller ikke deres perler for svin, for at de ikke skal . . . snu seg om og rive dere opp.» Det kan for eksempel være visse ting som personer med onde hensikter ikke har noen rett til å vite. De kristne er klar over at de lever i en fiendtligsinnet verden. Jesus rådde derfor disiplene sine til å være «forsiktige som slanger», samtidig som de skulle være «uskyldige som duer». (Matteus 10: 16; Johannes 15: 19) Jesus fortalte ikke alltid hele sannheten, særlig ikke når det å røpe alle opplysninger kunne ha ført til unødig skade for ham selv eller disiplene. Likevel løy han ikke, ikke engang i slike situasjoner. Isteden valgte han enten å la være å si noe eller å lede samtalen i en annen retning. — Matteus 15: 1—6; 21: 23—27; Johannes 7: 3—10.

Trofaste menn og kvinner som er nevnt i Bibelen, for eksempel Abraham, Isak, Rahab og David, var på samme måte varsomme og forsiktige når de hadde med mulige fiender å gjøre. (1. Mosebok 20: 11—13; 26: 9; Josva 2: 1—6; 1. Samuelsbok 21: 10—14) Bibelen klassifiserer slike menn og kvinner som trofaste og lydige tilbedere. Det gjør at de er verd å etterligne. — Romerne 15: 4; Hebreerne 11: 8—10, 20, 31—39.

Noen ganger kan det å lyve virke som en lettvint løsning. Men de kristne i dag gjør vel i å etterligne Jesus og følge sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, når de møter spesielt vanskelige situasjoner. — Hebreerne 5: 14.

Bibelen oppfordrer oss til å være sannferdige og ærlige. Det er galt å lyve, og vi bør følge Bibelens råd: «Tal sannhet, enhver av dere med sin neste.» (Efeserne 4: 25) Når vi gjør dette, vil vi kunne bevare en ren samvittighet, fremme fred og kjærlighet i menigheten og fortsette å ære «sannhetens Gud». — Salme 31: 5; Hebreerne 13: 18.

[Bilde på side 20]

Ananias og Saffira mistet livet fordi de løy