Prøv å spise med pinner!

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER PÅ TAIWAN

GLEDEN i ansiktet til den vesle jenta viser tydelig at hun liker det hun spiser. I venstre hånd holder hun en bolle som er fylt til randen med ris, små grønnsakbiter og fisk. I høyre hånd har hun et par bambuspinner. Jenta bruker de små fingrene sine til å håndtere pinnene. Hun plukker ut yndlingsbitene og putter dem pent i munnen. Av og til løfter hun bollen opp til leppene, og med noen få, kjappe bevegelser bruker hun pinnene til å skufle ris rett inn i munnen. Det hele ser svært så naturlig, enkelt og ordentlig ut.

Det som den lille jenta holder i hånden, er selvfølgelig de berømte spisepinnene. På kinesisk heter de k’uai tzu (kuaizi ifølge transkripsjonssystemet pinyin), som betyr «de kjappe». De finnes i så godt som hvert eneste hjem i Sørøst-Asia. Du har kanskje prøvd å spise med pinner hvis du har vært på kinesisk restaurant. Men vet du hvor ideen til spisepinner oppstod? Eller hvordan og når de første spisepinnene ble brukt? Og kunne du tenke deg å få vite hvordan du bruker dem riktig?

«De kjappe»

Spisepinner er tynne pinner som er cirka 20—25 centimeter lange. Den øvre halvdelen av pinnen er som regel firkantet. Det gjør det lettere å holde den, og det gjør at den ikke triller rundt på bordet. Den nedre halvdelen er vanligvis rund. Japanske spisepinner er ofte kortere og spissere i enden enn de kinesiske.

I disse tider med masseproduksjon får man på mange restauranter innpakkede spisepinner som sitter sammen øverst. Middagsgjesten må selv dra dem fra hverandre før de kan brukes. Slike engangspinner blir vanligvis laget av ufarget tre eller bambus. De spisepinnene som blir brukt på finere spisesteder og i hjemmene, er ofte ganske vakre og blir laget av polert bambus, lakkert tre, plast, rustfritt stål eller til og med av sølv eller elfenben. De kan også være inngravert med et dikt eller dekorert med et maleri.

Hvordan man bruker spisepinnene

Mange av dem som reiser til slike orientalske land som Kina og Japan, blir fascinert når de ser et lite barn, kanskje bare to år gammelt, spise med et par tilsynelatende altfor store spisepinner. Barnet fører innholdet i bollen hurtig, bit for bit inn i munnen. Det ser virkelig enkelt ut.

Kunne du tenke deg å prøve å bruke et par slike «kjappe» redskaper? Til å begynne med synes du kanskje at det er vanskelig å få spisepinnene til å bevege seg slik du vil, men når du har fått øvd litt, blir det lettere, og spisepinnene blir som en forlengelse av hånden.

Man holder spisepinnene bare i den ene hånden, vanligvis i den høyre. (Se bildene på side 15.) Krum først hånden, og hold tommelen fra de andre fingrene. Legg en  spisepinne mellom tommelen og de andre fingrene, og la den hvile mot den nederste delen av pekefingeren og tuppen av ringfingeren. Legg så den andre spisepinnen parallelt med den første, og hold den med tommelen og peke- og langfingeren på samme måte som du holder en blyant. Få endene til å ligge likt ved å banke dem lett mot bordet. La nå den nederste pinnen ligge i ro, og beveg den øverste ved å vippe peke- og langfingeren opp og ned. Øv deg helt til du med letthet får tuppene til å møtes. Nå er du klar til å bruke disse anvendelige redskapene til å plukke opp en hvilken som helst godbit som blir servert i et kinesisk måltid — fra et enkelt riskorn til et vaktelegg! Spisepinner og kinamat passer godt sammen, for maten er gjerne oppdelt i passelig store biter.

Men hvordan er det med de rettene der kylling, and eller skinke blir servert hel, uten å være oppdelt i små biter? Vanligvis blir kjøttet tilberedt slik at man lett kan bruke spisepinner til å løsne en bit som er passe stor. Spisepinnene passer perfekt til fisk, som ofte blir servert hel; du kan unngå ben lettere enn når du bruker kniv og gaffel.

Hva med å spise ris? Hvis det er en uformell anledning, kan du løfte risbollen opp til munnen med venstre hånd og skufle risen inn i munnen med spisepinnene. Men ved en mer formell anledning vil du ta opp risen med spisepinnene, litt om gangen.

Hva med suppe, som alltid hører med til et kinesisk måltid? Som regel får man en porselensskje. Men hvis suppen inneholder nudler eller melboller eller biter av grønnsaker, kjøtt eller fisk, så prøv å bruke spisepinnene, som du har i høyrehånden, til å plukke opp maten med, og la skjeen, som du har i venstrehånden, hjelpe til med å føre maten inn i munnen.

Skikk og bruk og spisepinner

Om du skulle bli invitert til et måltid i et kinesisk hjem, vil det være nyttig å vite litt om kinesisk bordskikk, eller skikk og bruk. Først blir flere retter plassert midt på bordet. Vent til verten eller familieoverhodet tar opp spisepinnene sine og gjør tegn til at alle kan begynne. Nå er det passende at gjestene takker for invitasjonen, tar opp spisepinnene og setter i gang.

 Til forskjell fra under noen vestlige måltider blir ikke rettene sendt rundt. Det er i stedet slik at alle ved bordet forsyner seg selv. Når familien spiser sammen, er det vanlig at hvert familiemedlem bruker sine egne spisepinner til å ta biter fra matfatene og putte dem rett i munnen. Det blir likevel sett på som dårlige manerer å slurpe i seg maten, å slikke på tuppen av spisepinnene og å pirke i rettene for å finne fram til yndlingsbiten. Mødrene i Østen lærer barna å ikke bite i tuppen av spisepinnene. De gjør ikke dette bare fordi de er opptatt av hygiene, men også fordi det vil gjøre spisepinnene stygge.

Av hensyn til gjestene blir det noen ganger satt fram serveringsskjeer eller ekstra spisepinner. Disse blir brukt til å ta biter fra de fatene som står i midten, og legge dem på et annet fat eller i risbollen din. Men bli ikke støtt hvis verten bruker sine spisepinner til å plukke ut en utsøkt bit og så legger den rett i din bolle. Han vil tross alt bare være sikker på at gjesten får den beste biten!

Det blir betraktet som dårlige manerer å peke med spisepinnene, akkurat som det blir sett på som dårlige manerer å peke med en kniv eller en gaffel. Det er også dårlig bordskikk å ta opp noe annet mens du fortsatt har spisepinner i hånden. Så når du skal bruke serveringsskjeen eller skal ta opp servietten eller tekoppen, så legg først fra deg spisepinnene. Ofte blir det satt fram små, dekorative stativer for spisepinner som er beregnet på dette.

Når du har spist ferdig, så legg spisepinnene pent ifra deg, slapp av og vent. Det er dårlig folkeskikk å gå fra bordet før alle er ferdige. Igjen er det verten eller familieoverhodet som avslutter måltidet ved å reise seg og si at alle kan gå fra bordet.

Nå når du vet hvordan spisepinner skal brukes, er det bare å få tak i et par og å øve med dem. Neste gang noen ber deg med på kinesisk restaurant eller på et kinesisk måltid hjemme hos seg, kan du kanskje prøve disse «kjappe» redskapene. Kanskje det til og med får maten til å smake bedre!

[Ramme på side 14]

Litt om spisepinnenes historie

Noen kinesiske forskere tror at de første spisepinnene ikke ble brukt til å spise med, men til matlaging. Små biter rå mat ble pakket inn i blad, og man brukte pinner til å føre oppvarmede småsteiner inn i innpakningen. Slik kunne maten bli laget uten at kokken brente seg. Senere i historien ble pinnene brukt til å fjerne matbiter fra gryten.

De første spisepinnene ble sannsynligvis laget av forgjengelig tre eller bambus. * Det er én av grunnene til at det er nærmest umulig å vite med sikkerhet akkurat når de begynte å bli brukt. Noen mener at kineserne brukte spisepinner allerede under Shang-dynastiet (ca. 1500- til 1000-tallet f.v.t.). Et historisk dokument som skriver seg fra like etter Confucius’ tid (551—479 f.v.t.), forteller at mat ble ’kløpet’ opp fra suppen, noe som antyder at det ble brukt en eller annen form for spisepinner.

Etter alt å dømme var det blitt vanlig å spise med pinner under det tidlige Han-dynastiet (206 f.v.t. til 220 e.v.t.). Det er blitt gravd ut en grav fra denne perioden i Changsha i provinsen Hunan, og i den ble det funnet et sett lakkerte spiseredskaper, deriblant spisepinner.

Japanerne, koreanerne, vietnameserne og andre i Østen bruker også spisepinner, og det skyldes for en stor del innflytelsen fra kinesisk kultur.

[Fotnote]

[Bilder på side 15]

Øvelse gjør mester