Svartedauden — Europas svøpe i middelalderen

Av Våkn opp!s medarbeider i Frankrike

Året var 1347. Pesten hadde allerede rammet Det fjerne østen. Nå hadde den spredt seg til Europas østlige utkantområder.

MONGOLENE hadde beleiret den befestede genovesiske handelsstasjonen Kaffa (nå Feodosija) på Krim. Fordi mongolene selv var sterkt redusert i antall som følge av den mystiske sykdommen, avblåste de angrepet. Men før de trakk seg tilbake, avfyrte de en dødbringende avskjedssalutt. De gjorde bruk av store katapulter, eller kastemaskiner, og slengte de fortsatt varme likene av slike som var blitt offer for pesten, over bymurene. Noen av de genovesiske forsvarerne gikk senere om bord i galeiene sine og flyktet fra byen, som nå var hjemsøkt av pesten, og de spredte dermed sykdommen videre til alle de havnene som de besøkte.

I løpet av noen måneder var pesten blitt en dødbringende svøpe over hele Europa. Den spredte seg raskt til Nord-Afrika, Italia, Spania, England, Frankrike, Østerrike, Ungarn, Sveits, Tyskland, Skandinavia og de baltiske landene. På litt over to år ble over en fjerdedel av Europas befolkning, omkring 25 millioner mennesker, offer for det som er blitt kalt «den mest brutale demografiske katastrofe som menneskeheten noen gang har opplevd» — svartedauden *.

Medvirkende faktorer

Svartedauden var en tragedie som innebar mer enn sykdommen i seg selv. En rekke faktorer bidrog til å forverre katastrofen, deriblant religiøs iver. Læren om skjærsilden er ett eksempel på dette. «I slutten av 1200-tallet var [læren om] skjærsilden spredt overalt,» sier den franske historikeren Jacques le Goff. I begynnelsen av 1300-tallet skrev Dante sitt innflytelsesrike diktverk Den guddommelige komedie, som inneholder malende beskrivelser av helvete og skjærsilden. Det utviklet seg dermed et religiøst klima hvor folk var overraskende likegyldige og tilbøyelige til å resignere overfor pesten fordi de betraktet den som en straffedom fra Gud selv. Som vi skal se, bidrog en slik pessimistisk holdning faktisk til økt spredning av sykdommen. «Pesten kunne ikke ha hatt gunstigere spredningsforhold,» sier Philip Ziegler i boken The Black Death.

 Det var også et problem at avlingene i Europa gjentatte ganger hadde slått feil. Som følge av det var kontinentets raskt voksende befolkning blitt underernært og stod dårlig rustet til å motstå sykdommer.

Pesten sprer seg

Ifølge Guy de Chauliac, pave Clemens VIs livlege, var det to typer pest som herjet i Europa: lungepest og byllepest. Han skrev om disse sykdommene: «Den første [lungepesten] florerte i to måneder med vedvarende feber og spytting av blod, og den døde man av etter tre dager. Den andre [byllepesten] florerte i resten av perioden, også med vedvarende feber, men med abscesser [verkebyller] og utvortes karbunkler [større byller med mange åpninger], hovedsakelig i armhulene og i lysken. Denne døde man av etter fem dager.» Legene var ute av stand til å hindre spredningen av pesten.

Mange flyktet i panikk — og forlot tusenvis som var smittet. Velstående adelsmenn og akademikere var blant de første som flyktet. Noen geistlige flyktet også, men mange religiøse ordener gikk i dekning i sine klostre og håpet at de skulle unngå å bli smittet.

Midt oppi denne panikken erklærte paven 1350 for å være et hellig år. Pilegrimer som valfartet til Roma, skulle få direkte adgang til paradiset uten å måtte gå gjennom skjærsilden! Hundretusener av pilegrimer tok dette alvorlig — og bidrog til å spre pesten på sin ferd.

Nytteløse anstrengelser

De anstrengelsene man gjorde seg for å få kontroll med svartedauden, var nytteløse fordi man egentlig ikke visste hvordan smitten ble overført. De fleste forstod at det å være i kontakt med den syke — eller bare hans klær — var farlig. Noen var til og med redd for et blikk fra den syke! Men innbyggerne i Firenze i Italia la skylden for pesten på byens katter og hunder. De slaktet ned disse dyrene uten å tenke på at de skapningene som virkelig var med på å spre smitten — rottene — dermed fikk fritt spillerom.

Etter som stadig flere døde, vendte noen seg til Gud for å få hjelp. Menn og kvinner gav alt de eide, til kirken, i håp om at Gud ville beskytte dem mot sykdom, eller i det minste belønne dem med himmelsk liv hvis de døde. Dette gav kirken enorme rikdommer. Det var også vanlig å søke beskyttelse ved hjelp av lykkebringende amuletter og bilder av Kristus. Andre vendte seg til overtro, magi og kvasimedisin for å bli helbredet. Parfymer, eddik og spesielle drikker skulle angivelig avverge sykdommen. Årelating var en annen utbredt behandlingsmåte. Det høylærde medisinske fakultet ved Paris universitet forklarte pesten med det at planetene stod på linje! Men falske forklaringer og «kurer» kunne ikke stanse spredningen av denne dødbringende pesten.

Varige følger

Etter nesten fem år så det endelig ut til at svartedauden var over. Men før århundret var omme, hadde den vendt tilbake minst fire ganger. Ettervirkningene av svartedauden er derfor blitt sammenlignet med ettervirkningene av den første verdenskrig. «Det er praktisk talt full enighet blant historikere i vår tid om at den endemiske pesten fikk omfattende konsekvenser både for økonomien og for samfunnet etter 1348,» sier boken The Black Death in England, som ble utgitt i 1996. Pesten utryddet en stor del av befolkningen, og i noen områder gikk det flere hundre år før folketallet var gjenopprettet. Når arbeidsstyrken var redusert, steg naturligvis prisen på arbeidskraft. Godseiere som en gang hadde vært så velstående, gikk konkurs, og  føydalsystemet — et av middelalderens kjennemerker — brøt sammen.

Pesten gav derfor støtet til politiske, religiøse og sosiale forandringer. Før pesten var det vanlig at folk fra den dannede klasse i England snakket fransk. Men det at en rekke fransklærere døde, bidrog til at det engelske språk fikk overtaket i Storbritannia. Det ble også forandringer på det religiøse området. Den franske historikeren Jacqueline Brossollet sier at mangel på kandidater til prestegjerningen førte til at «kirken altfor ofte rekrutterte uvitende, uinteresserte personer». Brossollet mener at forfallet ved de kirkelige læreanstaltene var en av årsakene til reformasjonen.

Svartedauden satte også sitt preg på kunsten, ettersom mange kunstnere begynte å bruke døden som tema i sin kunst. Den kjente sjangeren dødsdans ble et populært allegorisk uttrykk for dødens makt, vanligvis framstilt som skjeletter og lik. Mange av dem som overlevde pesten, var usikker på framtiden og lot alle hemninger fare. Dermed sank moralen til et sjokkerende nivå. Kirken hadde ikke kunnet forhindre svartedauden, så «mennesker i middelalderen følte at kirken hadde sviktet dem». (The Black  Death) Noen historikere sier også at de sosiale forandringene som fulgte i kjølvannet av svartedauden, fremmet individualisme og foretaksomhet og sosial og økonomisk mobilitet — noe som banet veien for kapitalismen.

Svartedauden fikk også styresmaktene til å sette i gang regulering av de sanitære forholdene. Etter at pesten var over i Venezia, traff man tiltak for å rydde og gjøre rent i byens gater. Kong Johan den gode av Frankrike gav også ordre om at det skulle gjøres rent i gatene for å avverge en epidemi. Kongen tok dette skrittet etter at han hadde fått høre om en lege i det gamle Hellas som hadde reddet atenerne unna en pest ved å sørge for at gatene ble ryddet og vasket. Mange middelaldergater, som hadde vært som åpne kloakker, ble til slutt rengjort.

Noe som hører fortiden til?

Det var imidlertid først i 1894 at den franske bakteriologen Alexandre Yersin isolerte den bakterien som forårsaket svartedauden. Den fikk navnet Yersinia pestis etter ham. Fire år senere oppdaget Paul-Louis Simond, en annen franskmann, hvilken rolle lopper (på gnagere) spiller som smittebærere av sykdommen. Det ble snart utviklet en vaksine med begrenset virkning.

Er pest noe som hører fortiden til? Neppe. Vinteren 1910 døde omkring 50 000 mennesker av pest i Mandsjuria. Og hvert år registrerer Verdens helseorganisasjon tusener av nye tilfeller — og tallet øker stadig. Det er også blitt oppdaget nye bakteriestammer — pestbasiller som er motstandsdyktige mot behandling. Ja, hvis en ikke opprettholder en viss hygienisk standard, utgjør pesten fortsatt en trussel mot menneskeheten. Boken Pourquoi la peste? Le rat, la puce et le bubon (Hvorfor pest? Rotten, loppen og byllen), som er redigert av Jacqueline Brossollet og Henri Mollaret, sier følgelig at pesten dessverre «langt fra bare er en sykdom som rammet det gamle Europa i middelalderen, . . . [men] kanskje er en sykdom som hører framtiden til».

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 23]

Menn og kvinner gav alt de eide, til kirken, i håp om at Gud ville beskytte dem mot sykdom

[Ramme/bilde på side 24]

Flagellantbevegelsen

Noen betraktet pesten som en straffedom fra Gud og prøvde å mildne Guds vrede ved å piske seg selv (flagellasjon). Flagellantene, en bevegelse som skal ha hatt så mange som 800 000 medlemmer, hadde størst popularitet under svartedauden. Bevegelsen hadde regler som forbød sine medlemmer å snakke med kvinner, å vaske seg og å skifte klær. Det ble praktisert offentlig pisking to ganger om dagen.

«Flagellasjon var en av de få måtene den skrekkslagne befolkningen kunne la sin frykt komme til uttrykk på,» sier boken Medieval Heresy. Flagellantene gikk også i spissen for å fordømme kirkens hierarki og for å undergrave dens innbringende ordning med å gi absolusjon (syndsforlatelse). Det er derfor ikke så merkelig at paven i 1349 fordømte bevegelsen. Bevegelsen døde imidlertid ut av seg selv etter at svartedauden var over.

[Bilde]

Flagellantene søkte å formilde Gud

[Rettigheter]

© Bibliothèque Royale de Belgique, Bruxelles

[Bilde på side 25]

Pesten i Marseille i Frankrike

[Rettigheter]

© Cliché Bibliothèque Nationale de France, Paris

[Bilde på side 25]

Alexandre Yersin isolerte pestbasillen

[Rettigheter]

Culver Pictures