Glad til sinns trass i alvorlige funksjonshemninger

FORTALT AV KONSTANTIN MOROZOV

Da jeg ble født den 20. juli 1936, var det ikke noe ben i kroppen min som var utviklet, bortsett fra det som utgjør hodeskallen og ryggsøylen. Hele skjelettet bestod av brusk som ikke var fastere enn brusken i et voksent menneskes øre. Jeg veide mindre enn et halvt kilo. De eneste tegnene på liv var et hjerte som slo, svake åndedrag og noen få bevegelser.

JEG var den sjuende i rekken av ni barn i en familie som bodde i landsbyen Sara i Uljanovsk Oblast i hjertet av Russland. Da jeg var tre uker gammel, tok foreldrene mine meg med til kirken for at jeg skulle bli døpt. Presten stenket meg raskt med vann og sa til foreldrene mine at de måtte få meg hjem så fort som mulig, ettersom jeg kom til å dø i løpet av noen timer.

I januar 1937 tok foreldrene mine meg med til noen spesialister i byen Kazan, hovedstaden i den russiske republikken Tatarstan. På det tidspunktet kunne jeg si «mamma», «pappa» og «babusjka» (bestemor), og jeg kunne navnene på brødrene mine. Etter at legene hadde undersøkt meg, sa de til foreldrene mine at jeg kom til å dø innen et år. De foreslo å ta livet av meg og oppbevare meg på en glasskrukke som et visuelt hjelpemiddel til bruk for legestudenter. Så takknemlig jeg er for at mine kjære foreldre bestemt avslo dette!

En smertefull barndom

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært plaget av konstante smerter i kroppen. Men selv som barn prøvde jeg å bevare en positiv innstilling og å le ofte og glede meg over livet. Den innstillingen har jeg bevart. Skjelettet mitt ble gradvis sterkere, og jeg kunne sitte oppreist og krabbe litt. Jeg vokste ikke slik som normale barn gjør, og jeg ble derfor stygt deformert. Men jeg var en flink elev og kunne lese og skrive i femårsalderen.

I mai 1941 tok mor meg med til kirken for andre gang. Det var mange mennesker der, og alle lå på kne og bad. En kvinnelig medhjelper i kirken kom bort til mor og lurte på hvorfor hun ikke la seg på kne. Da hun fikk se meg, gikk hun for å snakke med presten. Da hun kom tilbake, fulgte hun oss til utgangsdøren og foreslo for mor at hun skulle la meg være igjen utenfor og komme inn alene. Hun påstod at «den urene» hadde gitt meg til foreldrene mine på grunn av deres synder. Mor drog hjem igjen med tårer i øynene. Jeg tenkte lenge på dette, og jeg spurte meg selv: «Hvem er ’den urene’?»

 I 1948, da jeg var tolv år, tok mor meg med til landsbyen Merenki i republikken Tsjuvasjia, omkring åtte mil hjemmefra. Hun håpet at jeg kunne bli helbredet av vannet fra de medisinske kildene der. En av betingelsene som prestene satte for at jeg skulle bli helbredet, var at jeg ikke spiste på tre dager. Jeg måtte også ta imot kommunionen i kirken. Jeg hadde ikke mye tiltro til kirken, men gikk likevel med på betingelsene. Jeg syntes reisen var lang og anstrengende, men jeg holdt ut ved å forsøke å konsentrere meg om det vakre landskapet.

Det var fullt av folk i kirken. Mens mor bar meg gjennom folkemengden, fikk jeg et sukkertøy av en gammel dame. Jeg tok imot det og puttet det i lommen. Da det var min tur til å ta imot kommunionen, ropte den gamle damen: «Fader, ikke gi ham kommunionen! Han har nettopp spist et sukkertøy!» Jeg sa at sukkertøyet lå i lommen min, men presten ropte høyt: «Din frekke vanskapning! Må du lyve også? Få ham ut av kirken!» Dagen etter utførte imidlertid en annen prest kommunionsritualet og vasket meg med «mirakuløst» vann. Men det skjedde ikke noe mirakel. Jeg var like skrøpelig som før.

Intellektuelle ferdigheter

I tenårene satte jeg meg akademiske mål og dyrket mange intellektuelle interesser selv om jeg var sterkt fysisk handikappet. I 1956 meldte jeg meg inn i Komsomol (det kommunistiske ungdomsforbund), og med tiden underviste jeg ungdommer i Komsomols historie. Jeg var medlem av en kommisjon for hjem og kultur ved et hjem for funksjonshemmede, hvor jeg også arbeidet som radiosjef og hallomann.

Jeg var bibliotekar på en bokbuss med lydbøker for blinde, og jeg ble valgt til medlem av en kommisjon for bekjempelse av alkoholmisbruk. Dessuten var jeg med i en kunstnerklubb for amatører; jeg sang og spilte flere musikkinstrumenter.

På hjemmet for funksjonshemmede

I 1957, da jeg fylte 21 år, var jeg som følge av mine fysiske handikap nødt til å flytte til et hjem for funksjonshemmede. Men jeg var fast bestemt på ikke å gi opp. I oktober 1963 drog jeg til et proteseinstitutt i Moskva. Der ble det til slutt foretatt 18 operasjoner for å rette ut bena mine.

Først ble bena strukket. Etter åtte dager ble jeg så operert. Deretter ble bena gipset for at de skulle holdes i ro til den neste operasjonen. Det hendte at sykepleieren gråt når hun så hvor vondt jeg hadde det.

I løpet av de neste fire månedene lærte jeg å gå med krykker. Jeg måler 110 centimeter når jeg ved hjelp av krykkene står oppreist. Jeg veier litt over 25 kilo. Så snart jeg klarte å gå med krykkene, reiste jeg tilbake til hjemmet for funksjonshemmede. Det var i 1964. De svake leggbenene klarte dessverre ikke å bære vekten av kroppen min, og snart var jeg igjen nødt til å krabbe eller bruke rullestol for å ta meg fram. Rullestolen er den dag i dag det viktigste hjelpemiddel jeg har til å komme meg rundt.

Jeg gikk aldri mer i kirken. Påstanden om at jeg var blitt født av «den urene», gjorde meg fortsatt oppbrakt. Jeg var svært glad i far og mor, og jeg kunne simpelthen ikke akseptere at det var de og Gud som var skyld i min tilstand. Jeg prøvde å holde humøret oppe. Jeg ville gjøre godt mot andre og framfor alt bevise overfor meg selv at også jeg var i stand til å gjøre nettopp det.

En selvstendig tilværelse

I 1970 giftet jeg meg med Lidia, som har vært delvis lam siden hun var barn. Vi skaffet oss et lite hus som vi bodde i i 15 år. I den tiden arbeidet vi begge to og forsørget oss selv. Jeg lærte å reparere klokker og utføre annet finere mekanisk arbeid.

En tid fikk jeg hjelp av en dressert hund til å utføre en rekke verdifulle tjenester. En hundetrener og jeg oppfant faktisk en spesiell  hundesele. Jeg hadde to hunder — den ene het Vulkan og den andre Palma. Palma var en trofast følgesvenn i mange år. I butikken kunne hun hente varer til meg. Det eneste hun ikke likte, var å stå i kø når vi skulle betale. Hun bar gjerne lommeboken min i kjeften, og på halsbåndet hadde hun en liten krok til handlebagen min.

I 1973 ble mor alvorlig syk. Jeg var alltid hjemme, så min kone og jeg bestemte oss for å la henne bo hos oss. Far og fem av brødrene mine var døde på det tidspunktet, og de tre andre søsknene mine bodde i andre deler av Russland. Mens mor bodde hos oss, gjorde jeg mitt beste for å hjelpe henne. Hun døde til slutt i en alder av 85 år.

I 1978 bestemte jeg meg for å bygge et kjøretøy til meg selv. Etter atskillige forsøk endte jeg opp med et kjøretøy som passet bra. Det lokale biltilsynet lot meg ta en førerprøve, og jeg fikk registrert kjøretøyet. Jeg kalte det Osa (veps). Min kone og jeg laget en liten tilhenger til det som kunne laste inntil 300 kilo. På den måten kunne vi frakte ting med oss når vi var ute og kjørte. Dette motoriserte kjøretøyet brukte vi helt fram til 1985.

Omkring på denne tiden ble jeg blind på det venstre øyet, og synet på det høyre øyet begynte å bli dårligere. Så fikk Lidia hjerteproblemer. I mai 1985 ble vi på grunn av våre begrensninger nødt til å flytte inn på et hjem for funksjonshemmede i byen Dimitrovgrad.

Hvorfor jeg er så lykkelig nå

Sommeren 1990 fikk vi besøk av Jehovas vitner på hjemmet for funksjonshemmede. Jeg syntes at det de lærte, var meget interessant. De viste meg beretningen i Johannes’ evangelium om den mannen som var født blind. Jesus sa om ham: «Verken denne mannen eller hans foreldre har syndet.» (Johannes 9: 1—3) De fortalte meg at vi har arvet synd og sykdom fra vår forfader Adam. — Romerne 5: 12.

Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var å få vite at Gud med tiden skal helbrede alle dem som får leve under hans Sønns, Jesu Kristi, styre, når paradiset blir gjenopprettet på jorden. (Salme 37: 11, 29; Lukas 23: 43; Åpenbaringen 21: 3, 4) Det rant gledestårer nedover kinnene mine, og jeg hvisket: «Jeg har funnet sannheten, sannheten, sannheten!» Jehovas vitner studerte Bibelen med meg i et år, og i 1991 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Jeg fikk et sterkt ønske om å tjene Jehova og forkynne om hans vidunderlige hensikter, men jeg møtte en rekke hindringer. Tidligere hadde jeg ikke hatt så stort behov for å komme meg rundt, men nå måtte jeg komme meg ut for å gjøre andre kjent med min tro. Det første distriktet jeg forkynte i, var hjemmet for funksjonshemmede, hvor det bodde  over 300 mennesker. For at jeg skulle få kontakt med så mange som mulig, spurte jeg om jeg kunne få hjelpe til på det rommet hvor man tok seg av saker som hadde med husholdningen å gjøre.

Hver morgen møtte jeg opp på arbeidsplassen min og utførte mine tildelte oppgaver. I løpet av den tiden jeg har arbeidet, har jeg fått mange nye venner som jeg har hatt interessante bibelske samtaler med. Mange av dem har tatt imot bøker og blad som har hjulpet dem til å forstå Bibelen. Besøkende er blitt vant til at jeg leser for dem fra Bibelen og fra bibelske publikasjoner. I lunsjpausen er det ofte så mange mennesker på rommet hvor min kone og jeg bor, at det er umulig for andre å komme inn.

Mine kristne brødre og søstre i Jehovas vitners menighet har hjulpet meg mye i forkynnelsesarbeidet. De henter bibelsk litteratur til meg og bruker tid sammen med min kone og meg. Dessuten hjelper de meg med å komme meg til Rikets sal, slik at jeg kan overvære menighetens møter. En bror kjøpte motorsykkel med sidevogn for at jeg skulle få sitte på med ham. Andre, som har biler, kommer med glede og henter meg i de kalde vintermånedene.

Takket være slik kjærlig omsorg har jeg kunnet overvære minst tolv av Jehovas vitners områdestevner, eller seminarer hvor det blir gitt undervisning. Mitt første stevne var det store internasjonale stevnet i Moskva i juli 1993, hvor det på det meste var 23 743 til stede fra over 30 land. For å kunne overvære dette stevnet måtte jeg reise omkring 100 mil. Siden den gang har jeg ikke gått glipp av et eneste stevne som Jehovas folk har holdt her.

Administrasjonen ved hjemmet for funksjonshemmede har dyp respekt for meg, noe jeg er meget takknemlig for. Min ektefelle, Lidia, som jeg har levd et harmonisk liv sammen med i 30 år, støtter og hjelper meg, selv om hun ikke deler mine religiøse oppfatninger. Men det er i første rekke Jehova som med sterk hånd støtter meg og gir meg enestående velsignelser. For ikke lenge siden, den 1. september 1997, ble jeg utnevnt til å tjene som pioner, som heltidsforkynnerne blant Jehovas vitner blir kalt.

Det har vært flere tilfeller i årenes løp da hjertet mitt kunne ha stanset, og jeg ville ha dødd. Så glad jeg er nå for at det ikke skjedde, og for at jeg har lært å kjenne og å elske Jehova Gud, livets Kilde! Jeg ønsker å fortsette å tjene ham sammen med mine åndelige brødre og søstre over hele verden så lenge hjertet mitt fortsetter å slå.

[Bilde på side 20]

Sammen med min kone, Lidia

[Bilde på side 21]

Jeg underviser en interessert på hjemmet for funksjonshemmede