Hun fikk et ønske om å leve

MARY led av klinisk depresjon og hadde flere andre helseproblemer. Men hun var ikke isolert fra familien sin, og hun misbrukte heller ikke alkohol eller medikamenter. Slik tilfellet med Mary viser, må ikke alle faremomenter nødvendigvis være til stede før noen gjør alvorlige forsøk på å begå selvmord.

En tid så det ut til at Mary skulle føye seg inn i rekken av dem som bekrefter hvor effektivt eldre mennesker kan avslutte livet sitt. Hun lå i koma på intensivavdelingen på det lokale sykehuset i mange dager, ute av stand til å reagere — det var så vidt det var liv i henne. John, hennes urolige ektemann, vek sjelden fra hennes side. Legene underrettet John og familien om at Mary kanskje ikke kom til å overleve, og hvis hun likevel skulle overleve, måtte de regne med at hun ville ha varig hjerneskade.

Mary fikk hver dag besøk av en nabo, Sally, som er et av Jehovas vitner. «Jeg bad familien innstendig om ikke å gi opp håpet,» sier Sally. «Moren min, som er diabetiker, lå i koma i flere uker for noen år siden. Legene fortalte familien min at hun aldri kom til å overleve, men det gjorde hun. Jeg tok Mary i hånden og snakket til henne, akkurat slik jeg hadde gjort i mors tilfelle, og jeg syntes at jeg merket en svak reaksjon.» Den tredje dagen var reaksjonen sterkere, og det så ut til at Mary kjente igjen folk, selv om hun ikke kunne snakke.

’Kunne jeg ha forhindret det?’

«John følte seg fryktelig skyldbetynget,» sier Sally. «Han var sikker på at alt sammen var hans skyld.» Dette er en vanlig reaksjon når en av ens nærmeste har begått eller har forsøkt å begå selvmord. «Jeg minnet ham om at Mary hadde fått behandling for klinisk depresjon. Hun var syk og kunne ikke noe for at hun var deprimert, like lite som han kunne noe for at han var fysisk syk.»

De som opplever at en av deres nærmeste tar sitt eget liv, går ofte rundt med et nagende spørsmål: Hva kunne jeg ha gjort for å forhindre det? Det å være våken for faresignaler og risikofaktorer kan avverge et selvmordsforsøk. Men hvis det ikke gjør det, så husk at du ikke er ansvarlig for et annet menneskes selvødeleggende handling. (Galaterne 6: 5) Det er spesielt viktig å huske dette i de tilfellene da den som har til hensikt å begå selvmord,  med overlegg prøver å legge skylden på andre. Dr. Hendin, som ble sitert i den forrige artikkelen, sier: «En bør huske at selvmordsforsøk som ender med døden, ofte blir gjort av folk som håper at de kan påvirke eller manipulere andre menneskers følelser, selv om de ikke kommer til å være blant dem og være vitne til om de har lyktes i sine forsøk eller ikke.»

Dr. Hendin påpeker videre: «Eldre mennesker som har tenkt å begå selvmord, ønsker ofte å påvirke, kontrollere eller tvinge voksne barn, søsken eller ektefeller til å påta seg en mer beskyttende rolle. Kravene som pasienten stiller, er ofte umulige å oppfylle, pasienten er ofte ubøyelig når det gjelder dem, og selvmordsforsøk som ikke er alvorlig ment, blir ofte fulgt av nye forsøk som er det.»

Familiemedlemmer som lever under slike forhold, føler kanskje at de er under et press som de ikke greier å takle. Men de må aldri glemme at Jehova Gud skal oppreise døde, og at det godt kan innbefatte de av deres nærmeste som på grunn av depresjon, mentale forstyrrelser eller fortvilelse har tatt sitt eget liv. — Se artikkelen «Hva Bibelen sier: Vil  de som begår selvmord, få en oppstandelse?» i Våkn opp! for 8. september 1990, sidene 22 og 23.

Selv om selvmord ikke kan forsvares, kan det være en trøst å huske at framtidsutsiktene til ens nærmeste avhenger av en Gud som fullt ut forstår at svakheter og skrøpeligheter kan drive et menneske til å begå en slik desperat handling. Bibelen sier om Jehova: «Som himlene er høyere enn jorden, er hans kjærlige godhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som soloppgangen er fra solnedgangen, så langt har han fjernet våre overtredelser fra oss. Som en far viser barmhjertighet mot sine sønner, har Jehova vist barmhjertighet mot dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er formet, han kommer i hu at vi er støv.» — Salme 103: 11—14.

Et gledelig utfall

Mary svevde mellom liv og død i to døgn, men hun overlevde. Litt etter litt kom hun til seg selv igjen, og John tok henne med hjem, til et hus hvor alle medisiner var trygt forvart. Mary blir nå regelmessig fulgt opp av helsepersonell som behandler folk med psykiske lidelser, og hun sier at hun verken kan forklare eller huske den tvangshandlingen som nesten kostet henne livet.

Nå leder Sally, naboen til John og Mary, et ukentlig bibelstudium med dem. De har fått vite at Bibelen gir løfter om at Gud om meget kort tid kommer til å løse ethvert problem som synes å være uløselig, særlig for de eldre. «Et bibelstudium er naturligvis ikke i seg selv en patentløsning,» forklarer Sally. «Du må ved hjelp av Skriftene bli overbevist om at disse løftene er virkelige, og deretter må du anvende det du lærer. Men jeg tror at John og Mary har fått et håp for framtiden som blir mer og mer virkelig for dem.»

Hvis din framtid ser dyster ut og du ønsker å få et virkelig håp, vil vi anbefale deg å ta kontakt med Jehovas vitner. I likhet med John og Mary kan også du bli overbevist om at Gud i den nærmeste framtid både kan og vil løse alle problemer. Uansett hvor håpløs situasjonen kan fortone seg akkurat nå, finnes det en utvei. Ta deg tid til å undersøke dette sikre håpet for framtiden, et håp som har gitt mange et nytt ønske om å leve.

[Ramme på side 6]

Risikofaktorer og faresignaler

«Risikofaktorene i tilknytning til selvmord blant eldre mennesker er forskjellig fra de faktorene som gjør seg gjeldende blant yngre mennesker,» sier The Journal of the American Medical Association. Slike risikofaktorer kan for eksempel være «hyppigere tilfeller av alkoholmisbruk og av depresjoner, stadig mer dødbringende måter å begå selvmord på og dessuten sosial isolasjon. I tillegg har eldre mennesker . . . oftere psykiske lidelser og følelsesmessige forstyrrelser». Boken Suicide av Stephen Flanders nevner noen risikofaktorer som man bør være oppmerksom på:

Kronisk depresjon:

«Forskere rapporterer at minst halvparten av dem som tar livet av seg, har lidd av alvorlig depresjon.»

Håpløshet:

Ifølge noen undersøkelser var selv mennesker som ikke virket deprimerte, tilbøyelige til å ville begå selvmord hvis de ikke hadde noe håp for framtiden.

Alkoholisme og misbruk av medikamenter:

«Man regner med at mellom 7 og 21 prosent [av alkoholikere] tar livet av seg, sammenlignet med mindre enn 1 prosent av befolkningen for øvrig.»

Påvirkning fra familien:

«Undersøkelser viser at det er større fare for at et familiemedlem i familier hvor noen har begått selvmord, selv skal begå selvmord.»

Sykdom:

«Frykt som følge av at kroppen svekkes, noe som kanskje fører til at man kommer på institusjon, kan for noen eldre være nok til å vekke selvmordstanker.»

Tap:

«Tapet kan være konkret, for eksempel at en person mister ektefellen eller en venn, jobben eller helsen. Det kan også være noe uhåndgripelig. Noen mister for eksempel selvrespekten, sin posisjon eller følelsen av trygghet.»

I tillegg til disse risikofaktorene nevner Flanders i sin bok noen faresignaler som man aldri bør ta lett på:

Tidligere selvmordsforsøk:

«Dette er den viktigste indikator på at noen går med selvmordstanker.»

Snakk om selvmord:

«Slike uttalelser som: ’De skal slippe å bekymre seg for meg stort lenger’, eller: ’De ville ha hatt det bedre uten meg’, er eksempler på åpenbare trusler.»

Siste forberedelser:

«Slik atferd innbefatter det å skrive testament, å gi bort høyt verdsatte eiendeler og å sørge for at kjæledyr blir tatt hånd om.»

Forandret personlighet eller atferd:

Når dette «ledsages av uttalelser om udugelighet eller håpløshet», kan det være «et tegn på en depresjon som er såpass alvorlig at den kan føre til selvødeleggende atferd».

[Bilde på side 7]

Når en gift mann eller kvinne begår selvmord, trenger den gjenlevende ektefellen ofte hjelp