Hvithaien under angrep

Som den største kjøttetende fisken i verden er hvithaien kanskje mer skremmende for mennesker enn noe annet levende vesen. Likevel er den nå en fredet art i hele eller en del av farvannet omkring Australia, Brasil, Namibia, Sør-Afrika og USA og dessuten i Middelhavet. Andre land og stater overveier også fredning. Men hvorfor skal man beskytte en skapning som er kjent for å drepe mennesker? Som vi skal se, er dette spørsmålet ikke fullt så enkelt. Allmennhetens oppfatning av hvithaien er dessuten ikke alltid basert på fakta.

SAMMEN med spekkhoggeren og spermasetthvalen befinner hvithaien seg på toppen av næringskjeden i havet. Blant haiene er den kongen, selve superhaien. Den eter alt mulig — fisk, delfiner og til og med andre haier. Men etter hvert som den blir eldre, større og tregere, begynner den å foretrekke seler, pingviner og åtsler — særlig døde hvaler.

I jakten på føde gjør de fleste haier bruk av alle sine sanser, deriblant sitt gode syn. Luktesansen er heller ikke til å kimse av. Og hørselen er så skarp at det er svært få lyder som unngår haienes oppmerksomhet.

Hørselen får hjelp av trykkfølsomme celler langs hver side av haienes kropp. Det er ikke noe som unngår å bli fanget opp av dette avlyttingssystemet, som er spesielt innstilt på vibrasjoner som skriver seg fra kjempende bevegelser — for eksempel sprellingen til en fisk som befinner seg i enden av et spyd. Dykkere som fanger fisk med spyd, gjør derfor lurt i å få blødende, sprellende fisk ut av vannet så fort som mulig.

Haier har også en sjette sans. Takket være de lorenzinske ampullene — en rekke små kanaler som befinner seg rundt snuten — kan de registrere de svake elektriske feltene som utgår fra hjerteslagene, gjelleåndingen eller muskelbevegelsene til et potensielt bytte. Denne sjette sansen er faktisk så skarp at haiene  kan merke hvordan jordens magnetfelt påvirker havet. Det gjør at haiene kan vite hva som er nord, og hva som er sør.

Hvithaiens utseende

Trass i navnet er det bare på undersiden hvithaien er hvit eller lys. Ryggen er vanligvis mørkegrå. De to fargene møtes langs siden på fisken i en takkete linje som er forskjellig fra hai til hai. Dette trekket gir bedre kamuflasje, og det hjelper også forskerne til å kjenne igjen individuelle haier.

Hvor stor kan hvithaien bli? Boken Great White Shark sier: «De største hvithaiene som er blitt nøyaktig målt, hadde en lengde på mellom 5,8 og 6,4 meter.» Fisk på denne størrelsen kan veie over to tonn. Men takket være tilbakestrøkne trekantete finner som er festet til en torpedolignende kropp, glir disse monstrene gjennom vannet som prosjektiler. Den nesten symmetriske halen, som er bygd med tanke på kraftutfoldelse, er en annen sjeldenhet i haienes verden, for de fleste andre haiartene har utpreget asymmetriske haler.

Hvithaiens mest fremtredende og dessuten mest skremmende kjennetegn er det enorme, kjegleformede hodet, de kalde, svarte øynene og munnen med dens mange knivskarpe, sagtakkete tenner. Når disse tveeggete «knivene» blir skadet eller faller ut, rykker nye tenner framover i munnen til erstatning for de gamle.

Varmere blod gir ekstra energi

Blodomløpet hos håbrannfamilien (Lamnidae), som innbefatter makrellhaien, håbrannen og hvithaien, skiller seg sterkt ut fra det man finner hos de fleste andre haier. Blodet har en temperatur som er omkring tre til fem grader høyere enn temperaturen i vannet. Det varmere blodet setter fart i fordøyelsen og bidrar til disse haienes styrke og utholdenhet. Makrellhaien, som eter fisk som lever ute i det åpne havet, for eksempel tunfisk, kan fare gjennom vannet i en fart av 100 kilometer i timen i korte spurter.

Når haier svømmer, får de oppdrift fra de to brystfinnene. Hvis de svømmer for sakte, mister de høyde akkurat som et fly, til tross for den oppdriften de får fra et forråd av olje som er lagret i en lever som er så stor at den står for opptil en fjerdedel av haiens totale vekt. Dessuten er mange haiarter avhengige av å svømme kontinuerlig for å kunne puste, for på den måten presser de oksygenrikt vann gjennom munnen og gjellene. Det er dette som er bakgrunnen for deres evige kalde flir.

En menneskeeter?

Av de 368 haiartene man for tiden kjenner, er det bare omkring 20 som er farlige. Og av disse er det bare fire som er ansvarlige for brorparten av de omkring 100 angrepene på mennesker som det blir meldt om på verdensbasis hvert år. Omkring 30 av disse angrepene får dødelig utgang. De fire skyldige artene er oksehaien, som trolig har tatt flere menneskeliv enn noen annen hai, tigerhaien, hvittipphaien og hvithaien.

Overraskende nok overlever minst 55 prosent — og i noen deler av verden omkring 80 prosent — av dem som blir angrepet av hvithaien, slik at de etterpå kan fortelle om det de har opplevd. Hvorfor overlever så mange et angrep av en slik fryktet rovfisk?

Bare ett bitt i første omgang

Hvithaien er kjent for å slippe sitt sårede bytte etter at den har foretatt ett kraftig bitt. Så venter den på at offeret skal dø før den spiser det. Når det er et menneske som er  offeret, betyr denne atferden at det er mulig å unnslippe. Dette har noen ganger lyktes fordi modige personer i nærheten har gitt hjelp, noe som understreker visdommen i at man aldri svømmer alene.

Slike redningsforsøk ville imidlertid ha vært praktisk talt ensbetydende med selvmord hvis det ikke var for et annet trekk ved hvithaiens atferd. Lukten av blod får den ikke til å kaste seg ut i et vilt etegilde, slik tilfellet er med en del andre haier. Men hvorfor er hvithaien så rask til å slippe sitt bytte?

Det er for å beskytte øynene, tror én forsker. I motsetning til andre haier har ikke hvithaien noen øyelokklignende membran som dekker øynene. Den dreier i stedet øynene i øyehulene like før et sammenstøt. Under selve sammenstøtet kan øynene bli skadet, kanskje av de veivende klørne til en sel. Derfor er det vanlig at hvithaien foretar et raskt, dødelig angrep og så slipper byttet.

Husk også at hvithaier oppfører seg på lignende måte som småbarn — alt går rett inn i munnen for å bli undersøkt. «Når en stor hvithai foretar et [prøvende] bitt, kan det dessverre få katastrofale følger,» sier John West, en marinbiolog i Sydney i Australia.

Selv om hvithaien er farlig, er den ikke et ondskapsfullt vesen som bare lengter etter å sette tennene i mennesker. En mann som dykket etter øresnegler, og som tilbrakte 6000 timer i vannet, så bare to hvithaier, og ingen av dem angrep ham. Ja, hvithaien har ofte flyktet fra mennesker.

Da havforskeren Jacques-Yves Cousteau og en medarbeider dykket utenfor Kapp Verde-øyene, støtte de på en diger hvithai. «[Dens] reaksjon var den minst ventede,» skrev Cousteau. «I ren frykt slapp den ut en sky av ekskrementer og forsvant i en utrolig fart.» Han trakk denne slutningen: «Når jeg funderte over alle våre erfaringer med hvithaien, ble jeg stadig slått av den store kløften mellom det allmennheten forestiller seg at denne skapningen er, og det vi så at den er.»

Hvithaien som bytte

Allmennhetens bilde av hvithaien har vært sterkt preget av romanen Haisommer fra 1970-årene, en roman som dannet grunnlaget for en populær film. Over natten ble hvithaien den inkarnerte ondskap, og «hele flokker av troféjegere konkurrerte om hvem som først kunne henge hodet eller kjeften til menneskeeteren over peisen,» sier boken Great White Shark. Med tiden kunne en innfattet tann fra en hvithai innbringe opptil 8000 kroner (i Australia), og en komplett kjeft kunne innbringe over 150 000 kroner.

Men langt de fleste hvithaiene dør i fiskegarn. I tillegg blir det hvert år fanget millioner av andre haier for å tilfredsstille den store etterspørselen etter haiprodukter, spesielt finner. I de senere årene har fangsten gått tilbake, noe som har fått alarmklokkene til å ringe verden over, særlig når det gjelder hvithaier.

Økende forståelse

Haiene er kjent for å rense havene for de syke, døende, avfeldige og døde. En sunn haibestand er derfor ensbetydende med sunne, hygieniske hav.

Den internasjonale union for vern av natur og ressurser, som blant annet arbeider for å beskytte truede arter, har opprettet en ekspertgruppe som skal studere hele haiproblemet. Men det er ikke lett å studere hvithaiene — de er ikke særlig fruktbare, og de dør når de holdes i fangenskap. De må derfor studeres i sine naturlige omgivelser.

Etter hvert som menneskene har fått bedre forståelse av haiene, har deres syn på disse fascinerende skapningene forandret seg. Men dette forandrer ikke hvithaien. Selv om den ikke er ondskapsfull, er den likevel et farlig dyr som bør behandles med forsiktighet og respekt. En god del respekt!

[Bilde på side 11]

Disse haiene har en stor og fryktinngytende kjeft

[Bilderettigheter på side 10]

Fotografier: Rodney Fox Reflections

South African White Shark Research Institute