Petra — en by hogd ut av klippene

MANGE av oldtidens byer lå ved viktige elver med livgivende og beskyttende vannmasser. Men det var én by ved den nordvestlige grensen av den arabiske ørken som kom til å spille en viktig rolle fordi den ikke lå ved vann. Den het Petra.

I ørkenområdene ved Middelhavet dannet karavanerutene forbindelseslinjer mellom byer som lå langt fra hverandre, omtrent slik motorveiene i vår tid strekker seg over hele kontinenter. Men akkurat som biler trenger påfyll på bensinstasjoner, har kameler — til tross for sin legendariske utholdenhet — behov for å stoppe for å drikke vann. For 2000 år siden var Petra et av de mest kjente vanningsstedene i Midtøsten.

Petra lå der hvor to viktige handelsruter krysset hverandre. Den ene forbandt Rødehavet med byen Damaskus, og den andre forbandt Persiabukta med byen Gaza, som ligger ved middelhavskysten. Karavaner fra Persiabukta lastet med kostbare krydderier måtte trosse de barske forholdene i Den arabiske ørken i ukevis før de endelig kom til den kjølige, trange klippekløften — Siq — som førte inn til Petra. I Petra kunne en få mat, losji og ikke minst kaldt, forfriskende vann.

Innbyggerne i Petra tilbød selvfølgelig ikke slike bekvemmeligheter uten å ta seg  betalt for dem. Den romerske historieskriveren Plinius forteller at en måtte gi gaver til portvaktene og andre vakter, prestene og kongens tjenere — i tillegg til at en betalte for mat og losji og for fôr til dyrene. Men siden krydderier og parfyme kunne selges til skyhøye priser i de velstående byene i Europa, fortsatte karavanene å komme til Petra, noe som gav byen gode inntekter.

Hvordan vann og klipper ble utnyttet

Petra har bare 15 centimeter nedbør i året, og det finnes praktisk talt ikke bekker i området. Hvordan fikk befolkningen i Petra dekket behovet for vann? De hogg kanaler, reservoarer og cisterner inn i fjellet. Med tiden ble praktisk talt hver eneste regndråpe som falt i Petra og omegn, samlet opp og tatt vare på. Befolkningens evne til å få mest mulig ut av vannressursene gjorde det mulig å dyrke forskjellige vekster, drive kamelavl og bygge opp et handelssentrum, hvor røkelse og myrra gjorde kjøpmennene rike. Den dag i dag blir vann ledet gjennom hele kløften, Siq’en, via en buktete kanal i fjellsiden.

Innbyggerne i Petra klarte ikke bare å skaffe seg vann; de var også fremragende steinhoggere. Selve navnet Petra, som betyr «klippe», får en til å tenke på stein og klipper. Og Petra var virkelig en klippeby og skilte seg dermed ut fra alle andre byer i den romerske verden. Nabateerne, som grunnla byen, hogg tålmodig ut hus, gravkamre og templer i klippene. De røde sandsteinsklippene i dette området egnet seg godt for steinbryting, og i det første århundre e.v.t. var en imponerende by blitt til midt i ørkenen.

Fra handelsby til turiststed

For 2000 år siden gjorde handelen Petra til en rik by. Men da romerne fant sjøveier til Østen, mistet karavanerutene sin betydning, og Petra ble til slutt forlatt. Steinhoggerarbeidene der ute i ørkenen ble imidlertid ikke borte. I vår tid er det hvert år omkring en halv million turister som reiser til Jordan for å se den rosenrøde byen Petra og monumentene fra dens glansperiode.

Når den besøkende har vandret gjennom den kjølige, kilometerlange Siq’en og passert den siste svingen, står han plutselig overfor det imponerende «Skattkammeret», hvis fasade er hogd ut i fjellveggen. Få glemmer det første glimtet de får av denne bygningen, som er en av de best bevarte fra det første århundre. Den har fått sitt navn på grunn av den svære urnen på toppen hvor det angivelig ble oppbevart gull og edelstener.

Der hvor kløften blir bredere, kommer turisten inn i et kjempestort naturlig amfiteater hvor sandsteinsklipper med mange huler utgjør veggene. Men det er gravkamrene som fanger hans oppmerksomhet — gravkamre som er hogd ut i fjellsiden, og som er så høye at de ruver over de besøkende som våger seg inn i deres mørke indre. En søylegang og et teater er vitnesbyrd om romernes tilstedeværelse i byen i det første og det andre århundre.

Vår tids beduiner, som er etterkommere av nabateerne, tilbyr mindre energiske turister en tur på kamelryggen, selger suvenirer og vanner geiteflokkene sine ved kildene i Petra, hvor mennesker og dyr får slokket tørsten. Det er fremdeles bare kameler, hester og esler som har adgang til Petras gamle, brolagte gater. I dagens Petra hører man således de samme lydene som i byens storhetstid da endeløse rekker av kameler passerte.

Idet solen går ned over Petra og forsterker klippebyens røde skjær, tenker den besøkende kanskje over hva vi kan lære av byens historie. Petra er utvilsomt et vitnesbyrd om menneskets oppfinnsomhet når det gjelder å få mest mulig ut av begrensede ressurser selv i et så ugjestmildt område. Men denne byen tjener også som et talende vitnesbyrd om at materiell velstand bare så altfor fort kan ’fly av sted mot himlene’. — Ordspråkene 23: 4, 5.

[Bilderettigheter på side 18]

Innfelt: Garo Nalbandian