Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Kampen mot småkryp som dreper

Kampen mot småkryp som dreper

Kampen mot småkryp som dreper

Av Våkn opp!s medarbeider i Canada

DEN finner sitt bytte i skogen, hvor den sparer de unge, men slår til mot de gamle. Den er bitteliten sammenlignet med sitt offer. Den beveger seg raskt og er ikke fornøyd før ødeleggelsen er fullstendig. Når offeret prøver å tvinge inntrengeren bort, blir det en kamp på liv og død. Til slutt vinner angriperen.

Hvem er denne fienden? Det er den lille barkbillen Dendroctonus ponderosae, (mountain pine beetle), som er hjemmehørende i den vestlige delen av Nord-Amerika. Den mesker seg med den majestetiske vrifuruen (contortafuruen), en alminnelig tresort i det indre av provinsen Britisk Columbia i Canada.

Omkring 35 prosent av skogområdene i denne provinsen består av vrifuru — et yndet ynglested for den sylinderformede barkbillen, som er bare tre—åtte millimeter lang. Til å begynne med konsentrerer den seg om svekkede, gamle bestander. Men etter hvert som den øker i antall, går den også over på friske voksne trær. (Se rammen «Livssyklusen til barkbillen D. ponderosae».) Epidemier i Britisk Columbia i den senere tid har ført til at 30 millioner furutrær har dødd på bare ett år. Man anslår at det kan komme så mange biller fra et infisert tre at det er nok til å drepe to trær av samme størrelse året etter.

Barkbillen D. ponderosae er en naturlig del av økosystemet, og den og store branner bidrar til at vrifuruskog som blir gammel, blir resirkulert. Det at mennesker har grepet inn for å oppdage og stanse branner, har imidlertid ført til at store områder med hogstmodne og gamle trær er blitt bevart. Dette har riktignok beskyttet habitatene og vandrerutene til ville dyrearter og fuglenes trekkruter og ført til bevaring av skoger som blir brukt til rekreasjon og industriformål, men det har også skapt behov for å få barkbillen under kontroll. Hvordan kan man så finne fram til de stedene hvor disse små skadedyrene holder til, i de enormt store villmarksområdene? Er det noe man overhodet kan gjøre for å demme opp for de ødeleggelsene som kommer i kjølvannet av dem?

Hvordan man finner stedene

Det første skrittet i bekjempelsen av barkbillen består i å oppdage den. Det blir foretatt en inspeksjon fra luften for at man skal kunne se hvilke trær i den enorme skogen som er blitt røde i kronen. Røde trekroner er et tegn på angrep av skadedyr og er lette å få øye på blant alt det grønne. Ved å bruke navigasjonssystemet GPS kan man lokalisere angrepne områder og også fastslå tallet på røde trær. Data blir møysommelig samlet og lagret på en håndholdt datamaskin. Senere blir dataene lastet ned på kontordatamaskiner og plottet inn på detaljerte skogkart ved hjelp av effektive geografiske informasjonssystemer. Hvert område som er angrepet av skadedyr, får så et nummer, og det blir laget en liste som angir koordinatene for hvert område. Dette er viktig for det teamet som blir sendt ut i skogen for å undersøke hvor store skadene er.

Den største trusselen mot skogen er imidlertid ikke de trærne som er blitt røde, men de grønne trærne som nå blir angrepet. Vanligvis kan man se hvilke trær dette er, på kvaeklumper rundt det hullet hvor billene har boret seg inn, og på boremel som har samlet seg på bakken rundt stammen. Alle de angrepne trærne blir merket med plastbånd og nummerert med maling. Forskjellige trekk ved terrenget og antall angrepne trær blir notert sammen med andre opplysninger som kan være nyttige for dem som skal avgjøre hvilke mottiltak som skal settes inn.

Mottiltak

Hvis et skadet område er såpass stort at det rettferdiggjør tømmerhogst, blir det sendt inn et annet team, som skal kartlegge området. En hogstplan blir sendt til godkjenning hos skogdepartementet. Skogsentreprenøren ikke bare hogger, men blir også ansvarlig for å plante ny skog i hogstfeltet og ta hånd om de unge trærne til de kan klare seg selv. Denne prosessen gjør det ikke bare mulig å nyttiggjøre seg trærne, men bidrar også til å bekjempe spredningen av billene og til å få i stand ny vekst.

Hvis tømmerhogst ikke er en mulig løsning, kan det være at behandling av ett og ett tre er å anbefale. Det kan innebære at man sprøyter et insektmiddel inn i treet eller feller det og brenner det på stedet. Den sistnevnte metoden, som blir brukt sent på vinteren eller tidlig om våren før billene dukker opp, er svært effektiv, men også arbeidskrevende. Dale, som er ekspert på det å oppdage og bekjempe barkbiller, beskriver for Våkn opp! hvordan en typisk arbeidsdag arter seg.

«Det første stadiet består i å kjøre fram på smale veier hvor det bare er plass til ett kjøretøy i bredden, og som også blir brukt av svære, fullastede tømmerbiler. Av hensyn til sikkerheten benytter vi radiosamband for å sjekke aktiviteten på veien. Der veien slutter, tar vi snøscooterne og sledene våre ned fra bilen og fortsetter lenger inn i skogen. GPS-utstyret vårt og kompassene er omhyggelig pakket, og det er også motorsagene, bensinen, oljen, øksene, radioene, trugene og førstehjelpsutstyret. Vi krysser myrer, hogstfelt og gamle stier, flere kilometer inn i skogen. Når vi ikke kommer lenger med snøscooterne, tar vi på oss truger, som gjør at vi — om enn noe besværlig — kommer oss fram i den dype snøen, som noen steder er over en meter dyp.

På grunn av det ukjente terrenget er det en utfordring å gå og bære det 15 kilo tunge utstyret. Hjertet banker av anstrengelse. Så glade vi blir når vi finner fram! Men det er nå den virkelige jobben begynner. En øvet og kvalifisert arbeider feller de angrepne trærne med største presisjon. Så kommer de andre og kutter trærne i håndterlige lengder som skal brennes. Barken må brenne helt opp for at vi skal ta knekken på larvene. Når tiden er inne til å få seg en matbit, får temperaturen på 20 minusgrader oss til å sette pris på den deilige varmen fra bålet. Vi tiner opp de frosne brødskivene våre. Så er det på’n igjen. Men altfor snart begynner vinterhimmelen å mørkne, og vi skjønner at det er på tide å vende nesen hjemover igjen.»

Skogsarbeid på godt og vondt

Det er krevende å være en god skogsarbeider. Men samtidig som det innebærer visse utfordringer, er det en glede å betrakte skaperverket på nært hold, deriblant et nydelig landskap og ville dyr som en får et minneverdig møte med. Noen ganger er slike møter harmløse, for eksempel når en rype plutselig flakser opp fra snøen rett ved foten på en, eller når et stakkars ekorn piler ut av bolet sitt og løper oppover buksebenet på en så en rent skvetter til. Andre møter kan imidlertid bli livsfarlige — en kan bli forfulgt av en grizzlybjørn eller en svartbjørn. Men som regel kan årvåkenhet og god opplæring føre til at farene blir redusert til et minimum, og skogsarbeiderne kan nyte omgivelsene uten å være unødig redde.

Det blir gjort spennende framskritt innen bruk av teknologi til forvaltning av jordens verdifulle ressurser. Mange samvittighetsfulle mennesker går inn for å beskytte og bevare våre dyrebare trær ved blant annet å ta opp kampen mot barkbiller. Det er uten tvil mye mer å lære om våre fantastiske skoger. Vi lengter etter den tiden da vi vil kunne ta vare på dem akkurat slik det var meningen til å begynne med.

[Ramme/bilde på side 22]

Livssyklusen til barkbillen D. ponderosae

Midtsommers borer en voksen hunnbille seg gjennom barken på en vrifuru til den kommer inn til splinten (den ytre, yngre delen av veden). Etter at den har paret seg, legger den omkring 75 egg. Den sender også en blåflekkete sopp inn i splinten for å hindre at det skal renne kvae som kan drepe billene. Fra eggene klekkes larvene, som spiser av bastfibrene. Noen uker etter at billene har gjort et vellykket angrep, dør vertstreet som følge av at vann- og næringstilførselen har brutt sammen. Larvene utvikler seg i løpet av vinteren, og når sommeren kommer, flyr den nye billegenerasjonen av sted for å angripe andre trær og gjenta syklusen.

[Bilde]

(Se den trykte publikasjonen)

Puppe

Voksen bille

Larve

Egg

[Bilde på sidene 22 og 23]

Nærbilde av skadet tre

Angrepne trær

Kvaeklumper