Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Kenguruen — rask og lett på foten

Kenguruen — rask og lett på foten

Kenguruen — rask og lett på foten

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

«HVER dag når jeg kom hjem fra skolen, satt Joey, kenguruen min, ved porten og ventet på meg,» forteller John. «Med én gang jeg åpnet porten, spratt han opp og omfavnet meg med forlemmene sine, og jeg omfavnet ham. Ved hjelp av kroppsspråk sa vi til hverandre: ’Koselig å se deg!’ Som en ivrig hund hoppet Joey så noen meter oppover oppkjørselen og tilbake igjen, og dette holdt han på med helt til vi kom fram til huset.»

De som bor i den australske villmarken, har lov til å ha kenguruer som husdyr, slik som familien til John hadde. Disse er vanligvis foreldreløse kenguruunger som er blitt reddet etter at moren er blitt drept, kanskje da hun prøvde å krysse en vei.

De som har adoptert kenguruungen, ønsker selvfølgelig at den skal føle seg hjemme så fort som mulig. Så noe av det første de gjør, er å gi kenguruungen en pung. De velger et skjermet sted hvor det er passe varmt, og der spikrer de opp en stor og robust tøypose. Posen har en smal åpning, slik at den ligner på pungen til kengurumoren. Så legger de kenguruungen i den sammen med en flaske varm, spesiallaget melk. Mange kenguruunger får hjelp til å overleve på denne måten. De venner seg fort til den nye pungen og kaster seg hodestups ned i den, som om det var morens pung.

Hvordan beskriver man en kenguru?

De dyrene som har unger som oppholder seg i en pung (marsupium), kalles pungdyr (ordenen Marsupialia). Ordenen omfatter cirka 260 arter, og til pungdyrene hører blant annet kenguru, koala, vombat, punggrevling og pungrotte. Pungrottene er de eneste av disse artene som er naturlig hjemmehørende i Nord-Amerika. Tidlige oppdagelsesreisende syntes forståelig nok at det var vanskelig å beskrive disse uvanlige dyrene, spesielt kenguruen, for folk hjemme. Den første som innlemmet ordet for kenguru (kangaroo) i skriftlig engelsk, var den britiske oppdagelsesreisende kaptein James Cook. Han sammenlignet dyret med ’en mynde som hopper som en hare eller en hjort’. Da en levende kenguru senere ble utstilt i London, vakte det sensasjon.

Kenguruen har et hjortelignende hode og store ører, som stadig beveger seg. De små, men sterke forlemmene minner om armene til mennesker, spesielt når kenguruen står oppreist. Kenguruen har store, muskuløse hofter, en lang, tykk og bøyelig hale og selvsagt store føtter — et særtrekk som har gitt den betegnelsen Macropodidae, som betyr «storfotet».

Størrelsen på de cirka 55 kenguruartene varierer fra menneske- til rottestørrelse. Alle kenguruer har korte forlemmer og lange bakben, som de hopper på. Rød kjempekenguru, grå kjempekenguru og wallaro (fjellkenguru) er de største. Én rød hannkjempekenguru var over to meter fra snute til haletipp og veide 77 kilo. Mindre kenguruarter kalles wallabyer.

Har du noen gang hørt om eller sett en kenguru som lever i trærne? Tro det eller ei, men kenguruene har faktisk en «ape» i familien — trekenguruen. Det finnes trekenguruer i de tropiske regnskogene på Ny-Guinea og i det nordøstlige Australia. De har kortere ben og er raske, og de er så på hjemmebane i trærne at de kan hoppe cirka ni meter fra et tre til et annet. Om natten kommer de ned på skogbunnen, hvor de stort sett spiser planter og larver.

Raske, grasiøse og effektive

Når kenguruen beveger seg sakte, ser den klossete og klønete ut. Halen og de korte forlemmene blir som et stativ med tre ben som støtter den når den løfter bakbena framover. Men den er grasiøs når den løper. Når den hopper av gårde i opptil 50 kilometer i timen, holder den balansen med den store halen. The World Book Encyclopedia sier at den kan «nå en toppfart på over 60 kilometer i timen». I høy fart kan en stor kenguru hoppe fra 9 til 13,5 meter — hopp som nesten kan betraktes som flyging!

Kenguruen er ikke bare rask, men også effektiv i sin bruk av energi. Professor Uwe Proske ved Monash-universitetet i Melbourne sier at kenguruen bruker mindre oksygen når den hopper i høy hastighet enn i lav hastighet. Proske regnet også ut at «en kenguru som hopper i en fart av 20 kilometer i timen eller fortere, bruker mindre energi enn det et firbent placentalt pattedyr [et pattedyr som får næring via morkaken og blir født fysisk velutviklet] som veier like mye, gjør når det løper i samme fart». Fordi kenguruen tar seg fram på en slik energisparende måte, kan den forflytte seg over lange avstander uten å bli trett. Men hvordan klarer kenguruen å bevege seg så økonomisk?

Hemmeligheten ligger i dens lange akillessener. «Det er som om kenguruen hopper på et par springfjærer,» sier Proske. I likhet med de akillessenene som er festet til leggmusklene hos mennesker, strekker kenguruens akillessener seg når den lander, og de trekkes sammen igjen når den tar av. Kenguruen hopper like mange hopp pr. sekund (rød kjempekenguru hopper cirka to pr. sekund) i mange forskjellige hastigheter. Når den skal bevege seg fortere, tar den bare lengre hopp. Et unntak er når en kenguru blir skremt. Da kan den sette av gårde med noen små, hurtige hopp for å akselerere bedre.

Kenguruen er også en dyktig svømmer. Den bruker ikke bare de sterke bena, men svinger også halen fra side til side og får derfor ekstra framdrift. Når kenguruen blir jaget av hunder, hender det at den benytter seg av sine ferdigheter i vannet ved å hoppe ned i et vannhull eller en elv. Den hunden som er modig nok til å følge etter, blir straks dyttet under vann av kenguruen, som bruker sine sterke forlemmer og femfingrete labber med skarpe klør. John, som ble nevnt i begynnelsen, hadde to hunder som nesten druknet da en vill hannkenguru sloss med dem i et lite vannreservoar på familiens eiendom.

Den forunderlige pungdyrfødselen

Som voksen er kenguruen hardfør og robust, men ved fødselen er den underutviklet og svært sårbar. Den blir født blind, døv og uten hår, er cirka to centimeter lang og veier under et gram, og den ligner i grunnen på en rosa mark. Takket være de velutviklede forlemmene, som er utstyrt med klør, og den velutviklede luktesansen kryper den knøttlille «marken» instinktivt opp gjennom morens pels og inn i pungen hennes. Inne i pungen fester den seg til en av de fire pattene. Den ytterste delen av patten svulmer straks opp inni munnen til den nyfødte, slik at den nyfødte er fast forankret til patten i flere uker. Med tanke på hvordan moren ferdes, er et solid anker klart en fordel! Dette ankeret er faktisk så bra at tidlige iakttakere trodde at ungen vokste fra patten.

Med tiden blir jo kenguruungen så stor at den forlater pungen, men bare midlertidig i begynnelsen. Etter sju til ti måneder, når ungen er helt avvent, forlater den imidlertid pungen for godt. Men la oss gå tilbake til det tidspunktet da kenguruungen festet seg til en patte for første gang, og se på noe annet ved kenguruens forplantning som er forunderlig.

Noen dager etter at den nyfødte har festet seg til morens patte, parer moren seg igjen. Det nye embryoet utvikler seg i cirka en uke, men så kommer det i hviletilstand — det settes på vent, for å si det slik — mens den eldre broren eller søsteren fortsetter å vokse i pungen. Når den eldre, men ennå ikke avvente ungen forlater pungen, begynner embryoet i livmoren å vokse igjen. Etter en drektighetstid på 30 dager fester denne ungen seg også til en patte, men ikke til den samme som den som den eldre ungen dier.

Her har vi noe annet ved kenguruens biologi som er merkverdig. Moren gir én type melk til den yngste ungen og en annen type til den eldste. Scientific American sier om dette: «De to melketypene som hver av melkekjertlene utskiller, er temmelig ulike i mengde og sammensetning. Hvordan dette er mulig under de samme hormonelle forhold, er et fascinerende spørsmål.»

Hvor man kan se kenguruene

Hvis du vil se kenguruer i deres naturlige omgivelser, må du forlate byene og dra ut i den australske villmarken, langt fra folk. Man kan finne kenguruer som leter etter gress og små planter, enten enkeltvis, i små grupper eller i flokker. Slike flokker blir ledet av store hannkenguruer. Kenguruene spiser fortrinnsvis om natten, og om dagen når det er varmt, hviler de i skyggen (hvor de er godt kamuflert), så man kan se dem enten tidlig om morgenen eller når det begynner å bli mørkt. Men når det ikke er så varmt, kan kenguruene være aktive hele dagen. Du bør uansett ta med deg telelinse og kikkert, for kenguruer i vill tilstand er dyr som er svært sky.

Dessuten kan du selvfølgelig se kenguruer i de fleste dyrehager, viltreservater og nasjonalparker over hele Australia og også i noen andre land. Siden disse kenguruene ser mennesker stadig vekk, er de mindre redde, så du får sikkert anledning til å ta noen fine nærbilder. Kanskje du får tatt bilde av en mor med en unge som kikker ut av pungen. Større kenguruunger får alltid folk til å le når de kaster seg hodestups ned i morens pung og de lange, hengslete bakbena stikker ut og får moren til å se ut som en overfylt bærepose. (Kenguruunger ser ut til stort sett å bestå av ben!) Kanskje en flott hannkenguru til og med lar deg få se ham i oppreist, staselig positur. Hvem vet om ikke du også får se et skikkelig slagsmål mellom to store hanner som står og gjør seg så høye som de kan på sine lange, bøyelige ben.

Men for mange er det det å se en stor rød eller grå hannkjempekenguru hoppe i toppfart som er mest spennende. Det er sant at det finnes dyr som kan løpe fortere og hoppe høyere enn kenguruen, men ikke hos noe annet dyr ser du en slik enestående kombinasjon av grasiøse bevegelser, styrke og spenst på bare to kraftige ben.

[Bilde på side 17]

Hemmeligheten ved kenguruens evne til å hoppe er de lange akillessenene