Religiøs intoleranse nå innrømmet

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA

«BISKOPER beklager dronning Marias ’fryktelige udåder’.» Slik lød overskriften i den britiske avisen Catholic Herald for 11. desember 1998. De katolske biskopene i England og Wales erkjente at det «i den katolske religions navn ble begått fryktelige ugjerninger, for eksempel mot protestanter på den tiden da reformasjonen ble innført i Storbritannia». Hvem var dronning Maria? Hvilke overgrep var det hun begikk, som fikk biskopene i England og Wales til å komme med en slik innrømmelse? Og hvorfor valgte de å komme med sin uttalelse på det tidspunktet de gjorde det?

Maria Tudor ble født i det katolske England i 1516. Hennes mor var Katarina av Aragon, kong Henrik VIIIs første kone. Maria var den eneste av Katarinas barn som levde opp, og moren oppdrog henne til å bli en from katolikk. Faren ville ha en mannlig arving, men Katarina fødte ham ikke det. Ettersom paven nektet å ugyldiggjøre Henriks ekteskap med Katarina, tok Henrik saken i egne hender og banet på den måten veien for den protestantiske reformasjonen i England. I 1533 giftet han seg med Anna Boleyn, fire måneder før erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer, erklærte Henriks første ekteskap ugyldig.

 Året etter brøt Henrik alle bånd med Roma og ble overhodet for den engelske kirke. Maria, som nå ble betraktet som født utenfor ekteskap, så aldri sin mor igjen, for Katarina ble resten av sitt liv tvunget til å leve avsondret fra omverdenen.

Protestantisk intoleranse

De neste 13 årene ble noen som nektet å godta Henrik som kirkens overhode, eller som fortsatt anerkjente pavens myndighet, drept. Henrik døde i 1547 og ble etterfulgt av den ni år gamle Edvard, sin eneste ektefødte sønn, som han hadde fått med den tredje av sine seks koner. Edvard og hans rådgivere prøvde å gjøre England til et protestantisk land. Katolikker ble forfulgt fordi de utøvde sin religion, og kirker ble tømt for bilder og altere.

Restriksjoner som gjaldt trykking og lesing av Bibelen på engelsk, ble snart opphevet, og gudstjenester som innbefattet bibelopplesning, skulle holdes på engelsk i stedet for på latin. Men i 1553 døde Edvard av tuberkulose, bare 15 år gammel. Maria ble ansett for å være den rettmessige etterfølger og ble dronning av England.

Katolsk intoleranse

Til å begynne med var folk glad for å få den 37 år gamle Maria til dronning, men det tok ikke lang tid før hun ble upopulær. Undersåttene var blitt vant til protestantismen, men nå bestemte Maria at landet skulle bli katolsk igjen. På kort tid ble alle Edvards lover og forordninger om religion trukket tilbake. Maria bad paven om å tilgi nasjonen. England ble et katolsk land igjen.

Forlikelsen med Roma førte i sin tur til en ny bølge av forfølgelse, nå mot protestanter. De ble sammenlignet med en ondartet byll som måtte skjæres bort før den fikk konsekvenser for hele kroppen. Mange som nektet å godta den katolske kirkes lære, ble brent levende på bålet.

Hvordan kjettere ble straffet

Den første som ble drept i Marias regjeringstid, var John Rogers. Han hadde utarbeidet det som nå er kjent som Matthew’s Bible, som ble brukt som grunnlag for King James Version. Etter at han hadde holdt en antikatolsk preken som advarte mot «det fordervelige pavedømmet, avgudsdyrkelse og overtro», ble han kastet i fengsel, hvor han satt et år, og i februar 1555 ble han brent på bålet for kjetteri.

John Hooper, biskop av Gloucester og Worcester, ble også stemplet som kjetter. Han erklærte at geistlige hadde lov til å gifte seg, og at skilsmisse var tillatt når det hadde skjedd ekteskapsbrudd. Og han nektet å godta læren om at Kristus var fysisk til stede under messen. Hooper ble brent levende, og hans dødspinsler varte i nesten tre kvarter. Da turen var kommet til at den 70 år gamle protestantiske predikanten Hugh Latimer skulle brennes på bålet, sa han oppmuntrende til Nicholas Ridley, som hadde deltatt i reformasjonen sammen med ham og ble brent sammen med ham: «Vær ved godt mot, Ridley, og te deg som en mann. I dag skal vi ved Guds nåde tenne et lys i England som nok aldri kommer til å bli slokket.»

Thomas Cranmer, den første protestantiske erkebiskop av Canterbury under Henrik og Edvard, ble også dømt som kjetter. Han avsverget sin protestantiske tro, men i siste øyeblikk, like før han skulle brennes på bålet, gjorde han helomvending og erklærte offentlig at paven var Kristi fiende, og så stakk han høyrehånden inn i flammene for at den skulle brenne først, siden den hadde gjort seg skyldig i å skrive under på at han avsverget sin tro.

Selv om minst 800 velstående protestanter flyktet utenlands for å komme i sikkerhet, ble minst 277 personer brent på bålet i  England i løpet av de neste tre årene og ni månedene, fram til Marias død. Mange av dem var alminnelige mennesker som var blitt usikre på hva de skulle tro på. De unge hadde i oppveksten hørt paven bli fordømt, og nå ble de straffet for at de talte imot ham. Andre hadde lært å lese Bibelen på egen hånd og hadde laget seg sin egen religion.

Den langsomme, pinefulle død som menn, kvinner og barn led på bålet, skremte mange. Historikeren Carolly Erickson beskriver en typisk scene: «Altfor ofte var veden til bålet fersk, eller sivene var for våte til at de brant fort. Posene med krutt som var bundet fast til ofrene for å forkorte dødskampen, antente ikke, eller førte til at de ble lemlestet uten at de døde av det.» Ofrene var ikke kneblet, så «skrikene og bønnene deres hørtes ofte helt til selve dødsøyeblikket inntraff».

Stadig flere begynte å tvile på en religion som trengte å brenne mennesker på bålet for å sette kraft bak sin lære. En bølge av sympati for ofrene fikk diktere til å lage ballader om protestantiske martyrer. John Foxe begynte å samle stoff til sin bok om martyrer (Book of Martyrs), som skulle komme til å øve nesten like stor innflytelse som Bibelen på de protestantiske reformatorene. Mange som var katolikker i begynnelsen av Marias regjeringstid, var blitt protestanter før den endte.

Arven fra Maria

Etter at Maria var blitt dronning, sa hun at hun skulle gifte seg med sin slektning Filip, som var arving til den spanske trone. Han var utlending og ivrig katolikk, det siste mange av engelskmennene ønsket seg. Protestantene organiserte et opprør i protest mot giftermålet, men det ble slått ned, og hundre opprørere ble henrettet. Filip og Maria giftet seg 25. juli 1554, men Filip ble aldri kronet til konge av England. Maria ønsket seg en katolsk arving, men til hennes fortvilelse ble ekteskapet barnløst.

Marias helse ble verre, og etter en kort regjeringstid på fem år døde hun, i en alder av 42 år. Det var med stor sorg hun gikk i graven. Mannen hennes var blitt lei av henne, og de fleste av undersåttene hatet henne. Mange londonere festet i gatene da hun døde. I stedet for å gjenoppbygge katolisismen hadde hun fremmet protestantismens sak ved sin fanatisme. Arven etter henne blir sammenfattet i det navnet hun er kjent ved — Maria den blodige.

Når samvittigheten lar seg lede av urette motiver

Hvorfor gav Maria ordre til at så mange skulle brennes på bålet? Hun var blitt lært opp til å tro at kjettere var forrædere mot Gud, og hun mente det var hennes plikt å gjøre slutt på deres innflytelse før de fikk infisert hele nasjonen. Hun lyttet til sin samvittighet, men ignorerte rettighetene til dem som hadde en annen samvittighet.

Protestantene var imidlertid like intolerante. Under Henrik og Edvard var også mange blitt brent på bålet på grunn av sin tro. Marias protestantiske etterfølger, Elizabeth I, stemplet utøvelse av katolisisme som landsforræderi, og i hennes regjeringstid ble over 180 engelske katolikker henrettet. I løpet av det neste århundret ble ytterligere flere hundre drept på grunn av sin religiøse overbevisning.

Hvorfor be om unnskyldning nå?

Den 10. desember 1998 var det akkurat 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Artikkel 18 i denne erklæringen går ut på at «enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet», deriblant frihet til å skifte religion og til å utøve sin religion og lære andre om den. De katolske biskopene i England og Wales valgte 50-årsmarkeringen som «en passende anledning for katolikker til å granske sin samvittighet i disse spørsmålene» og til å innrømme de «fryktelige udåder» som er blitt begått, særlig dem som ble begått på Maria Tudors tid.

Den religiøse intoleranse som gjorde seg gjeldende for nesten 450 år siden, blir altså nå beklaget. Men har det egentlig skjedd noen forandring siden den gang? Folk blir ikke lenger brent på bålet, men mange såkalte kristne fortsetter å voldta og drepe personer som har en annen religion enn dem selv. En slik intoleranse mishager Gud. Jesus Kristus, som til fullkommenhet gjenspeiler Guds personlighet, sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 35.

[Bilde på side 12]

Dronning Maria

[Rettigheter]

Fra boken A Short History of the English People

[Bilde på side 13]

Latimer og Ridley ble brent på bålet

[Rettigheter]

Fra boken Foxe’s Book of Martyrs

[Bilde på side 13]

Cranmer sørger for at det er hans høyre hånd som brenner først

[Rettigheter]

Fra boken The History of England (bd. 1)

[Bilderettigheter på side 12]

Borden: 200 Decorative Title-Pages/Alexander Nesbitt/Dover Publications, Inc.